Kveldstur på Ståvåfjell m/flere - Rollag (30.06.2023)

Etter at Taco-middagen med familien var inntatt, bestemte jeg meg litt spontant for å ta en kveldstur oppi Numedal. Regnbygene skulle trekke østover, og det så lovende ut med en tur på Ståvåfjell med tanke på været resten av kvelden.

Siden avreisen ble såpass sen, tok jeg denne gangen med elsparkesykkelen for å spare tid. Første del av turen var 5-6 km på en stengt grusvei. Denne veien skulle jeg også benytte tilbake, så med over en mil på grusvei tilsammen ville jeg spare ganske mye på å bruke elsparkesykkelen.

Jeg parkerte bilen rett før den låste bommen på Midtlivegen. Der byttet jeg kjøretøy, og hoppet over på elsparkesykkelen, som jeg hadde tenkt å benytte på grusveien til jeg var nedenfor Nyset og Nysetlie. Men så langt kom jeg ikke, for litt før Grånåbubekken punkterte jeg på bakhjulet, og slang elsparkesykkelen litt inn i skogen i krysset hvor det går en vei opp til hytta Valhall. Dermed måtte gåturen starte tidligere, og rundturen jeg hadde planlagt ble utvidet noe.

© Nils Haugene

Punkteringen sørget altså for at distansen med vandring på grusvei ble ca 2 km lengre på begynnelsen enn opprinnelig tenkt. Men det er jo lett å lange ut på en vei, så det tok ikke all verdens tid innen jeg var framme ved traktorveien i bekkedalen der det er et lite grustak.

© Nils Haugene

Traktorveien ble fulgt så langt den gikk oppover. Der den sluttet fortsatte det heldigvis en liten, men blåmerket sti videre opp lia. Jeg mistenkte at denne stien gikk opp mot Ståvåfjell (1025). Jeg hadde imidlertid planlagt å gå opp på Nøvet (998) først, så omtrent ved tregrensa forlot jeg den stedvis utydelige stien og skrådde bort til nordenden på Ståvåfjelltjønn.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Fra Ståvåfjelltjønn ble terrenget langt mer lettgått. Siste biten bort til toppunktet på Nøvet (998) var lett og trivelig.

Her på snaufjellet blåste det litt, så etter oppstigningen måtte jeg nå ta på fleecen og et pannebånd. Sola var også lavt på himmelen, og varmet ikke noe lenger. Utsikten var nydelig fra Nøvet (998), så tross den litt friske vinden drøyde jeg pausen på toppen litt ekstra. Det var spesielt fint å skue nedover Numedal fra Nøvet (998).

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Turens mest idylliske parti var mellom Nøvet (998) og Ståvåfjell (1025), i det laveste området, ved de små vannene som ligger ut mot den bratte skråningen i sørøst. Her var det veldig fint, med lav vegetasjon og svaberg her og der rundt tre, små tjern.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Ståvåfjell (1025) har en lang og stedvis stupbratt skråning mot øst. I den sørlige delen er det et par-tre steder ganske greit å komme opp, men jeg valgte nok ikke den aller letteste. Hvis man går enda litt lengre sør og runder den sørligste tuppen på skrenten, så skal det ikke være bratt.

På toppen av Ståvåfjell (1025) var det en stor og flott varde. Her var det i hvert fall ikke noe problem å finne le for den litt friske vinden. Utsikten var selvsagt vidstrakt fra denne toppen, men den ble noe hemmet av den disige lufta.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Veldig fin kveldsstemning på Ståvåfjell (1025), men det begynte jo tross alt å bli noe sent, og jeg hadde et stykke igjen. Så pausen ble ikke fryktelig lang på toppen. Heldigvis blir det jo knapt mørkt på denne tiden av året, så jeg stresset ikke da jeg ruslet videre mot nordvest.

Etter hvert kom jeg lavere, og ned i skogen igjen. Her forsvant vinden, og som erstatning kom mygg og knott tilbake, men plagsomt mye var det imidlertid ikke.

Jeg hadde hele tiden planlagt å stikke oppom Saunatten (933) på tilbaketuren. Og nå som hele rundturen hadde blitt endret på grunn av punkteringen, passet det enda bedre å legge ruta over denne toppen. Det ble noe mer uframkommelig nedi skogen enkelte plasser, og særlig siste biten før Saunatten (933), hvor selve toppunktet akkurat stakk over skogen.

© Nils Haugene

Fra Saunatten (933) satte jeg kursen nedover mot hytta Valhall. Jeg var noe usikker på nøyaktig hvor jeg skulle gå, men endte opp med en etappe som stort sett var fremkommelig og grei. Nede på det slakere området på rundt 850 meters høyde var det fin skog å gå i, og veldig grønt. Her ble jeg nesten i ekstase over hvor nydelig grønnfarge det var i lyngen og skogen. Like etterpå valgte jeg å følge en rygg nedover et stykke (ved Turnhøgde), men her ble det enkelte plasser litt mer uveisomt. Imidlertid fikk jeg innimellom utsikt fra denne ryggen. Og partiet fra ryggen og ned til Valhall bød noen steder på de største hindrene, da det her var mange nedblåste trær etter stormen i november 2021.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Grunnen til at Valhall var et mål under nedstigningen, var jo at derfra kunne jeg følge vei videre nedover. Og denne veien gikk rett ned til krysset hvor jeg hadde lagt fra meg elsparkesykkelen.

Nå ga jeg blaffen i om bakdekket på elsparkesykkelen var flatt, og kjørte avgårde tilbake mot bilen. Litt mer vinglete var det, men ikke mye. Heldigvis var det mest nedoverbakker nå, så det trillet mer enn fort nok. Etter denne punkteringen ville jeg definitivt bytte til et punkteringsfritt dekk. Dette var ikke første gangen, så aldri mer luftfylte dekk på elsparkesykkel selv om det går litt utover kjørekomfort og demping.

Ved ankomst bilen var klokka passert halv elleve. Det var fredag kveld, og nede i Veggli et sted måtte det være utekonsert eller noe, for helt opp til der jeg hadde parkert bilen hørte jeg ganske høy musikk. Da jeg kom ned til hovedveien var jeg litt fristet til å svinge bortom for å se, men ombestemte meg og kjørte hjemover i stedet.