Holtelifjellet & Rauddalsfjellet m/flere - Gol (22.06.2023)

Den ekstra brede veiskulderen langs Søråsvegen i krysset ved Brennesetre, har plass til noen biler. Å parkere her var et glimrende utgangspunkt med tanke på rundturen jeg hadde planlagt denne ettermiddagen. Hovedmålet var Holtelifjellet (1152) med flere grønne nåler lengre sørøst, og så eventuelt ta med Rauddalsfjellet (1205) som en bonus hvis jeg orket. Og ikke minst, dersom venstrekneet, som jeg slet en del med i mai, ikke skulle slå seg vrangt underveis.

Det var en del vind i dag, noe jeg kom til å merke på de høyeste toppene og stedvis på snaufjellet. Ved turstart var det halvskyet, men utover ettermiddagen og mot kvelden ble det stadig mindre skyer. Så fint turvær, bortsett fra den litt kjølige vinden.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Fra Brennesetre fulgte jeg sti på avstikkeren oppom Kyrkja (1063). På denne toppen fikk jeg for første gang kjenne på den friske vinden som kom fra nordvestlig kant.

© Nils Haugene

God sti fra Kyrkja (1063) og videre opp til Holtelifjellet (1152). Spesielt fra stikrysset på omtrent laveste sted, ved et tjern hvor det kom inn en sti fra nord. Fra dette krysset ble stien mot Holtelifjellet hakket bedre, og det var rødmerket på trærne. Ved krysset var det også en fin gapahuk, og et infoskilt og kart.

Det var utrolig grønt og fint her nede i skogen nå. Lite vind også, så ganske varmt. Ulempen da er jo insektene, men de ble jeg generelt lite plaget av i løpet av turen.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Underveis mot høyeste Holtelifjellet (1152) forlot jeg stien midlertidig for å plukke med den beskjedne Holtelifjellet Nord (1083). For øvrig fulgte jeg stien helt til topps på den høyeste. Her var sola borte mens jeg var på toppen. Kombinert med den friske vinden ble det småsurt, så oppholdet på toppen ble relativt kort.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Fra Holtelifjellet (1152) fulgte jeg først samme sti et lite stykke nedover, før jeg vandret ut i terrenget for å gå over Holtelifjellet Øst (1117), Holtelifjellet Ø2 (1111) og Holtelifjellet Sørøst (1113). Over disse kollene var det stort sett greit å gå, men jo lavere jeg var i lendet, jo mer kjerr og kratt ble det.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Videre sørover fra Holtelifjellet Sørøst (1113) hadde jeg et lite håp om å kunne følge stier ned i dalsøkket mot Bjørnaskardberget siden jeg der kom til å havne under tregrensen igjen. Men de stiene som er stiplet på kartene i dette området var knapt synlige i skogen. Særlig på veien ned i dalsøkket var det ganske vanskelig å følge sti, noe som innimellom medførte litt knoting i skogen. Men opp igjen fra det laveste partiet i dalsøkket ble stien noe mer synlig, helt til jeg på ny valgte å gå traske ut i terrenget for å gå over de tre Bjørnaskardberget-toppene.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Ned fra Bjørnaskardberget (1086) fulgte jeg delvis en sti som er tegnet inn på detaljerte kart. Stien dukket opp ved tregrensen, men ble av og til borte for meg på veien nedover den litt uveisomme skråningen. Nede ved en myr kom jeg inn på en langt større og bedre sti som gikk oppover mot skaret mellom Bjørnaskardberget og Nosi. Jeg gikk imidlertid ikke helt opp til dette skaret, men tok en shortcut til stien som går over Nosi og ned til setra Grønlie.

© Nils Haugene

På begge Nosi-toppene (1075 & 1085) blåste det fremdeles ganske mye, men jeg fant en plass med le for vinden ved den høyeste toppen. Nå var jeg sulten, og måtte ha en lengre pause med mat og drikke. Samtidig begynte jeg å vurdere om jeg skulle gidde å gå via Rauddalsfjellet til slutt, eller om det ble bilveien tilbake til parkeringen ved Brennesetre. Jeg bestemte meg for å se an formen etter at Hovda var unnagjort.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

God sti fra Nosi og ned til setra Grønlie. På ca 1050 meters høyde var det ganske bratt, men veldig greit å gå ned der stien gikk.

Videre bort til den slake høyden Hovda (1019) gikk jeg litt på vei og litt på sti. Og siste biten fra den øverste hytta på Halling-Høvreslie ble jeg gående mest i vierkjerr og annet kratt, for stien som er stiplet på detaljert kart her var temmelig gjengrodd.

Kort stopp på Hovda (1019) innen jeg fortsatte slakt nedover i krattet igjen. Etter hvert nådde jeg stien som går sørvest for toppen, og denne gangen stemte kartet med virkeligheten. Her kom jeg inn på en ganske god sti som førte meg nordvestover til grusveien. Litt myrete like før jeg nådde veien.

Etter at Rauddalsvatnet var passert, kom jeg til veikrysset hvor jeg måtte ta et valg. Jeg var litt mør i føttene, og sånn passe sliten. Men jeg hadde ikke noe å rekke, og sola var jo lenge oppe, så jeg valgte å ta med Rauddalsfjellet (1205), litt under tvil.

Det fine var jo at hele turen over Rauddalsfjellet kunne gås på veier og stier, så lettgått var det i hvert fall. Og første etappen opp til Gamlevollen var på grusvei og traktorvei. Bygningene på Gamlevollen var det for øvrig ikke mye igjen av. De var rast sammen, og besto kun av et par hauger med tømmer og materialer.

Videre fra Gamlevollen fortsatte jeg først nokså bratt oppover på sti noen meter innen motbakken snart ble slakere. Etter hvert som jeg kom høyere tiltok vinden, og enkelte ganger ble jeg blåst litt ut av balanse. Men det var nok også litt på grunn av at jeg begynte å bli temmelig sliten og var mer ustø. Det gikk tungt oppover, og jeg var veldig glad da toppen på Rauddalsfjellet (1205) dukket opp der terrenget begynte å flate ut.

© Nils Haugene

Klokka var straks 21:00 da jeg sto på toppen av Rauddalsfjellet (1205). Sola begynte å bli lav på himmelen og varmet lite nå, og med en vind som ikke ville gi seg ble oppholdet ved toppvarden ganske kjølig. Utsikten var utvilsomt vidstrakt og veldig god, og jeg skulle gjerne hatt noe lengre tid på toppen i det nydelige kveldslyset.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

På returen kunne jeg ha fulgt sti og vei hele tiden ned til bilen, men som GPS-sporet avslører, tok jeg altså en snarvei i øvre del, litt etter at jeg hadde forlatt toppen av Rauddalsfjellet (1205). Såpass høyt oppe var det greit å gå i terrenget uten at kratt og kjerr gjorde det tungt å ta seg fram. Så noen minutter, og ikke minst meter, sparte jeg sikkert på den snarveien ...

Den gode og tydelige stien gikk etter hvert over til traktorvei, som til slutt møtte grusveien med navnet Austre Sørelinystølen. Og derfra var det ikke langt igjen til bilen, som jeg var veldig glad for å være tilbake ved. For nå føltes føttene ganske møre og ømme, og venstrekneet, som jeg hadde vært litt spent på, klarte seg noenlunde greit. Noe vondt var det, men ikke plagsomt mye.