Skjenås & Griseryggen i Midt-Telemark (12.05.2023)

Nå begynte snøen endelig å trekke seg tilbake også noe lengre inn i Telemark. Riktignok hovedsakelig fra de lavere åsene foreløpig, som f.eks. Skjenås og Griseryggen. En tur til disse toppene har jeg hatt på blokka et par år, og i dag skulle jeg få realisert den turplanen.

Jeg dro litt tidligere fra jobben i Oslo for å slippe unna fredagsrushen. Så uten særlige forsinkelser underveis svingte jeg etter hvert av riksvei 36 litt sør for Gvarv, og fortsatte oppover Kåsavegen til parkeringslomma i Løkjedalen. Veien var i litt dårligere stand det siste stykket etter gården Kåsa, men fullt kjørbar så sant man ikke kommer med en ekstremt senket bil. En bonde holdt på med vedkløyving rett før parkeringslomma da jeg kom kjørende, og han var den eneste personen jeg så mens jeg var i dette turområdet.

Bommen er for øvrig feil plassert på kartet. Den befinner seg i første svingen like vest for parkeringslomma, og ikke litt vest for gården Kåsa.

© Nils Haugene

Griseryggen er nok adskillig mer besøkt enn Skjenås. På førstnevnte topp er det et stort nettverk av merkede og umerkede stier, og da særlig nordfra. Men også fra Løkjedalen kan man følge gode og merkede stier til topps.

Opp til Skjenås fulgte jeg først veien innover Løkjedalen. Deretter over Løkedalsbekken (ikke Løkjedalsbekken ...?) og oppover en traktorvei som lengre oppe ble såpass gjengrodd med lyng at det lignet mer en sti. Lyngen var i perioder så tettvokst at stien kunne være litt vanskelig å se. På ca 370 meters høyde, etter en liten kneik, stoppet stien på kartet, og så ut til å forsvinne i terrenget også. Herfra siktet jeg mot toppen og ruslet siste biten gjennom lyngen og litt på svaberg.

Toppunktet på Skjenås (385) var en samling med steiner omgitt av en sirkel med furutrær. Ingen utsikt fra toppen, men det er alltids trivelig med åpen furuskog.

Ifølge kartet og andre turbeskrivelser, er det mulig å nå toppen på stier fra vest. Fra den kanten starter man litt lavere enn i Løkjedalen.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Etappen fra Skjenås (385) og ned i Løkjedalen gikk utelukkende i terrenget. Ingen stier her, men mye høy lyng, og nokså fuktig ved myrpartiet jeg passerte. Ellers ganske lettgått skogsterreng.

Fra der veien nedi Løkjedalen slutter kom jeg inn på den blåmerkede stien. Herfra ble det god og tydelig sti opp til toppen av Griseryggen (438). Siste delen før toppen hvor stien følger ryggen østover, gikk jeg mye på svaberg med spredt skog. Her åpnet utsikten seg i flere retninger.

Rundt selve toppunktet på Griseryggen (438) var det noe mer skog, så herfra fikk jeg bare gløtt av utsikt. Men vil man ha utsyn, er det bare å gå litt til sidene, og da spesielt mot vest.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Fram til nå hadde jeg ikke sett noe til sola, men på Griseryggen sprakk skydekket midlertidig litt opp der sola var. Så da jeg vandret på stien nordover fra toppen, kunne jeg nyte noen solstråler en liten stund. I nedoverbakken like nord for toppen fikk jeg også litt utsyn nordover:

© Nils Haugene

På resten av turen fulgte jeg først stien i en sving mot nord, hvor jeg tok en liten avstikker oppom Bjørnlikollen (382). Deretter mot sørøst over Einlifjellet (372), hvor toppen også bare var noen meter til siden for stien. Ingen av disse toppene hadde noe særlig til utsikt, men i bakken nedover etter toppen av Einlifjellet (372) var det noen plasser hvor jeg fikk litt utsyn. Og da særlig der hvor jeg nærmet meg den bratte østsiden av Einlifjellet. I nedre del slynget også stien seg i et nokså bratt terreng, innen den flatet ut de siste meterne før veien i Løkjedalen.

© Nils Haugene

© Nils Haugene