Nordkollen & Skolapparåsen m/flere - Siljan/Porsgrunn (06.05.2023)

Dagen i forveien var jeg usikker på om jeg skulle gå for en siste skitur denne lørdagen, eller bare fortsette med fotturer nå som sesongen for det var godt i gang sør på Østlandet. Jeg innså egentlig at jeg var nokså umotivert for å dra til vinteren nå. Den hadde vært mer enn lang nok, så jeg ville heller nyte den korte perioden det er vår.

Vår eldste datter skulle på jobb i Drammen denne morgenen, så etter at hun var sluppet av der, kjørte jeg videre sørover til Siljan kommune. Litt tilfeldig ble Nordkollen med noen ekstra topper plukket ut som turmål.

Bilen parkerte jeg i enden av en veistubb som stoppet i Spiredalen, like nordøst for Naphaug. Her var det en romslig snuplass hvor det var mulig å sette bilen på utsiden, eller helt i ytterkanten.

© Nils Haugene

Været var jo aldeles strålende denne dagen. Skyfri himmel og knapt noe vind. Det ble t-skjorte fra start her siden sola allerede tok godt. For sikkerhets skyld klinte jeg på noe solkrem også.

Grusveien jeg skulle følge i begynnelsen var sperret med låst bom i krysset rett nord for gården Naphaug. Dette kom ikke som noen stor overraskelse, så jeg hadde planlagt turen ut i fra det.

© Nils Haugene

Jeg fulgte grusveien til jeg var rett nord for Nordkollen. Underveis hit, og da spesielt i det skyggefulle partiet ved Bjønnemyr, lå det igjen en del snø og morken is på veien.

Der jeg tok av fra grusveien var det skiltet mot Nordkollen, og herfra var det blåmerket sti helt opp til toppen. Bred og fin sti/traktorvei i nedre del. I dalsøkket like vest for Nordkollen var stien jeg hadde fulgt mer utydelig siste delen rett før stikrysset, men fortsatt blåmerket. Fra dette stikrysset og opp til toppen var stien stort sett tydelig og fin igjen, men det er bratt terreng her, så den gikk i noen svinger opp fra dalsøkket.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Høyeste punkt på Nordkollen (358) er en markert og bratt bergknaus som stikker opp i skogen noen meter øst for stien, som fortsetter videre til utsiktsplassen litt lengre sør på toppområdet. Kommer man nordfra, passerer man altså denne bergknausen hvis man følger stien. Siden som vender mot stien er bratt, men baksiden (østsiden) er mye lettere hvis man vil opp på selve toppunktet på Nordkollen. Det føltes faktisk nesten litt luftig å stå oppå selve toppen av dette berget stikker opp.

På grunn av skogen rundt var det ikke veldig god utsikt fra høyeste punkt, så jeg fortsatte sørover til utsiktsplassen hvor det var en postkasse på et tre, og noen infoskilt. Herfra kunne jeg se temmelig langt i flere retninger, så jeg skjønner godt hvorfor de fleste går hit og tar en eventuell toppause her.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Fra Nordkollen gikk jeg samme sti tilbake og ned til dalsøkket like i vest. Derfra fortsatte jeg nå vestover og inn i et stiløst område over flere topper.

Opp til Høgåsene (305) var det kurant terreng å gå i, bortsett fra noe småtett skog like etter at jeg forlot stien. Videre vestover ble landskapet snart langt mer kupert og uveisomt, og spesielt rundt Skolapparåsen var det kronglete å ta seg fram. Her var det revner, små stup og glatte bergvegger nesten overalt, og jeg måtte virkelig studere detaljert kart for å finne fram her. Opp mot Skolapparåsen (319) fulgte jeg en trang kløft som bare så vidt var framkommelig på grunn av noen kampesteiner som nesten sperret veien et sted. Snørester lå det igjen noen plasser også, og søkk var ofte fylt med smeltevann.

Flotteste toppen i dette området hvor jeg bare gikk i terrenget, var for øvrig den høyeste, Øst for Skolapparåsen (329). Dette var en riktig fin topp! Selve toppunktet var flatt, men det var bratt på flere sider, og det føltes litt luftig oppå der. Utsikten var veldig bra i de fleste retninger også. Sannelig mange skjulte perler der ute som få besøker da det ikke går sti dit, eller det er feil farge på nåla.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Fra Skolapparåsen Nord (317) fikk jeg en noenlunde grei vei nordover og ned til snuplassen på en grusvei. Et lite parti hvor det var ganske bratt nedover i skogen fra denne toppen også, men jeg unngikk lett sånne loddrette småstup i hvert fall. Det tar sannelig tid å ta seg fram i sånt ulendt terreng jeg nå nylig hadde vært gjennom, men samtidig er det utfordrende og litt gøy også.

Uansett var det tilfredsstillende og endelig nå grusvei igjen. Også her lå det igjen noe snø og is i veien i øverste delen, i den slake dalen veien fulgte de første 500 meterne. Det lå også igjen en liten rest i veikrysset rett ved Grasås (201). Etter dette var det ingen snø å se.

Jeg kunne nå selvsagt bare fulgt veien rett tilbake til bilen, men været var like fint og jeg hadde masse tid. Derfor ble det en liten svipptur oppom Grasås (201), noe jeg absolutt ikke angret på. For dette var en liten topp med stort utsyn! Faktisk en av turens aller beste utsiktstopper takket være hogst. Og som navnet tilsier, var det gress på toppen her, nå pyntet med noen hvitveis.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Etter besøket på Grasås (201) fulgte jeg grusveien tilbake til bilen. Men fremdeles hadde jeg ingen hast med å kjøre hjemover, så da vandret jeg bare rett forbi bilen og tok med to mindre åstopper til som viste seg å være ganske stusselige. Ingen av disse hadde utsikt, da toppunktene lå inni skogen. Opp til toppen Sør for Løkka (153) var det først et hogstfelt, og så stedvis antydninger til sti/tråkk i skogen. Kvislaås (136) var bare døll.

Da jeg nok en gang var tilbake ved bilen, var det game over for denne gang. Turen var nå blitt mer enn lang nok, og jeg hadde ingen interesse av å bestige flere topper denne dagen. Det hadde vært en strålende vårdag og en tur jeg var meget fornøyd med. Godt å kjenne at sommeren var på vei!