Såta fra Strømsoddbygda kapell - Ringerike/Flå (20.03.2023)

Det store snøfallet noen dager tidligere med påfølgende mildvær, sørget for en viss skepsis til dagens spontane turplan. Jeg tenkte i utgangspunktet på at Såta (676) kunne være en grei skitopp siden det går en skogsbilvei langt opp mot toppen. Der ville jeg slippe mye kaving i skogen, og det ville være snakk om kun en drøy kilometer med skigåing i terrenget fra der veien ender. Men så var det dette snøfallet da...? Å labbe i dyp og kram snø kunne bli tungt i lengden. Så jeg krysset fingrene for at veien oppover enten var brøytet, eller at noen andre hadde gått der før meg.

Jeg parkerte på plassen ved Strømsoddbygda kapell, ved den låste bommen. Derfra vandret jeg først forbi bommen og bort til der veien opp mot Såta (676) starter. Her ble jeg veldig lettet da jeg så skogsbilveien jeg skulle følge oppover... Den var ikke brøytet, og ingen hadde gått på ski der så vidt jeg kunne se, men, det var snøscooterspor i veitraseen. Og gode scooterspor! Det så ut som flere scootere hadde kjørt der, og det var god såle å tråkke i. Jeg la på skifellene og trasket avgårde, og håpte disse sporene gikk helt til veiens ende.

© Nils Haugene

Mildt i lufta, med 5 plussgrader ved start. Delvis skyet, og ikke så mye sol som varslet, men det var helt greit. Dette ble varmt nok, og jakka måtte av tidlig. Jeg testet forholdene utenfor scootersporet, og der var det ganske løst ja. Kram snø, og staven gikk langt ned. Puh, dette kunne blitt slitsomt uten sporene å gå i.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Oppe ved skogsbilveiens ende, på 550 meters høyde, var det massevis av scooterspor i terrenget. Virket som noen virkelig hadde lekt seg der. Jeg håpte sporene ledet oppover mot toppen av Såta (676), og fulgte et som gikk sånn noenlunde i riktig retning. Dessverre snudde dette scootersporet ganske tidlig, og gikk i ring ned mot skogsbilveien igjen. Så da måtte jeg traske i skogen i urørt snø, men her oppe var det noe fastere, så jeg sank ikke fryktelig langt ned i snøen. Og skogen var nokså åpen her, så helt greit å ta seg fram.

Men, etter kun 150 meter med vandring i terrenget, til der jeg nådde et myrområde, dukket det igjen opp flere scooterspor som også her gikk på kryss og tvers gjennom skogen. Og denne gangen viste det seg heldigvis at hovedtraseen med spor hadde samme kurs som jeg i utgangspunktet planla å følge. Scootersporene gikk helt opp på toppområdet på Såta (676), og snudde faktisk kun 20 meter fra høyeste punkt.

Dermed ble turen opp til Såta (676) mye lettere enn fryktet, og jeg kunne rusle bort til toppunktet i urørt snø uten å være så veldig sliten. Fra toppen var det små gløtt av utsikt, og sola var borte mens jeg sto der. Jeg skrelte en appelsin, og vendte etter kort tid nesa nedover igjen.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

På returen hadde jeg få muligheter til alternative ruter, så da ble jeg nødt til å velge det minst spennende, nemlig å gå stort sett samme vei tilbake. Kun et par steder avvek jeg noe vesentlig fra sporene jeg fulgte oppover, og det var naturlig nok i den øverste delen hvor jeg gikk utenfor skogsbilveien.

Tilbaketuren ble nesten bare en sammenhengende nedoverbakke. Fra der jeg kom inn på skogsbilveiens ende kunne jeg skli tilnærmet uten stans helt ned til veikrysset mot Bråtasida, det vil si grusveien som går forbi Aure sag og videre mot parkeringen og kapellet. Plussgradene og den kramme snøen sørget for sugeføre i dag, så veldig fort gikk det ikke i nedoverbakkene. Egentlig helt passe fort.