Over isen til Bjørnøya i Farris ... - Larvik (10.03.2023)

Aldri så galt at det ikke er godt for noe, heter det visstnok ... Siden våren lot vente på seg, og mars så langt hadde vært preget av kulde og altfor lave temperaturer, kunne jeg like gjerne utnytte disse minusgradene til noe positivt. Ikke så lett, men jeg kom da på noe ...

Bjørnøya i den store innsjøen Farris er jo lettest tilgjengelig nettopp på vinterstid etter lange og kalde perioder. Etter en del kulde tidligere i vinter, og nå denne kalde starten på mars, måtte isen på Farris være mer enn tjukk nok til at man trygt kunne går over.

Jeg parkerte i vika som kalles Sandvika, like ved Nes. God plass til flere biler her, ved siden av en lengre bygning. Og isen på Farris, ja den virket mer enn solid nok. Litt senere fikk jeg se skiløpere som skøytet rundt på det lille snølaget på isen, og i tillegg møtte jeg kjentfolk som kunne bekrefte trygg is i dette området. Så da ble spaserturen over isen gjort med nokså lav puls.

Over til Bjørnøya fulgte jeg traséen hvor de fleste andre hadde gått. Fra denne kanten så hele øya ut til å være fri for snø, men det var jo solsiden jeg så nå.

© Nils Haugene

Fra der jeg kom i land på Bjørnøya fulgte jeg først veien oppover mot husene et lite stykke. Her var det jo vårlig og riktig trivelig i sola. Men snart ble det mer vinterlig igjen, i hvert fall av og til. I løpet av rundturen jeg gikk på øya var det stadig vekslende forhold. Mye barmark, men også noe snø, og til dels is noen plasser. Mest snø var det i dalsøkket like sør for Sandsuntjønna, hvor det lå 30-40 cm. Men snøen var veldig fast overalt, så ingen problem å gå oppå den.

Jeg regnet med at dette ble eneste gangen jeg kom til å rusle rundt på Bjørnøya, så da la jeg turen via noe flere topper enn bare den høyeste så jeg fikk sett mer av øya. Kart med ekvidistanse på 1 meter hadde blitt studert på forhånd, for det er nok av små stup og bratte skrenter her også. Nærmeste jeg kom klyving var opp til Bjørnøya Nordvest (115), hvor jeg på ca 80 meters høyde måtte opp noen få meter hvor underlaget var litt isete og det samtidig var nokså bratt. Her ble noen små trær benyttet som drahjelp. Ellers var det noen traktorveier og skogsbilveier å gå på innimellom, og disse forenklet jo vandringen i perioder.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Turen rundt på Bjørnøya ble mer lettgått enn forventet. Så plutselig var jeg på Bjørnøya Vest (115), som også var den fineste av toppene jeg besøkte på øya. Noen meter sør for toppunktet her åpnet skogen seg, og jeg kunne blant annet se ned mot Farris og der jeg gikk over isen. Fra denne toppen var det kort vei ned til alle husene jeg hadde gått forbi tidligere på turen. I det vesle dalsøkket jeg fulgte nedover mot bygningene gikk jeg på en god traktorvei som ikke er inntegnet på kartene.

© Nils Haugene

Jeg så ingen beboere i eller ved husene på øya, men samtidig virket det som det var liv der. Så jeg fulgte en vei som hadde litt avstand til husene før det ble kort vandring på gressbakke ned til grusveien som kommer opp fra vannet.

© Nils Haugene

Over isen og tilbake til parkeringsplassen gikk jeg i samme spor som tidligere. Da jeg var ved bilen hadde ikke klokka blitt så veldig mye, og det ville ta en stund til det ble mørkt. Dermed kunne jeg plukke med en bonustopp og få litt mer trim.

Bort til Neshøgda (86) går det jo en vei, men jeg syntes husene på Nes lå veldig nærme veien, og at det virket i overkant påtrengende å rusle gjennom gården. Derfor valgte jeg i stedet å følge hovedveien noen meter og så gå ned mot Kirkebukta. Derfra var det greit å skrå opp til samme vei som går gjennom gården Nes, men nå mye lengre nord.

Mye løvskog på dette neset, men på denne årstiden er det grei skuring å gå i sånn skog. Opp mot toppen på Neshøgda (86) var det en kjerrevei som rundet opp på vestsiden. Denne veien er ikke avmerket på kartet. Jeg kom dermed ganske høyt opp mot toppen innen jeg måtte ut i terrenget. Men nesten hele denne kollen består av løvtrær, og med manglende blader var det nå ganske grei utsikt fra denne toppen. Faktisk ble dette kanskje turens fineste topp, hvor det til og med var en liten varde.

© Nils Haugene

Stort sett samme vei tilbake til bilen etter besøket på Neshøgda (86). Få meter før jeg nådde bilen skled jeg på en issvull og gikk rett i bakken. Litt øm i høyre hofte og et lite sår i høyre håndflate, ellers gikk det rimelig greit. Viktig å ha fokus helt til målstreken, gitt ...