Værsåsen m/flere - Sigdal/Krødsherad (29.04.2022)

Små sjanser for solskinn i dag, men jeg ville allikevel få til en skogstur ikke så fryktelig langt unna Lier. Så da kjørte jeg til Krøderen, og fortsatte videre på veien til den noe bortgjemte bygda ved de tre vannene Håvardsrudtjern, Medrudtjenn og Finnerudtjenn. Mellom de to sistnevnte vannene fant jeg en grei parkeringslomme på sørsiden av veien.

© Nils Haugene

Rundturen jeg hadde planlagt startet lett med vandring på grusvei forbi noen gårder og ned til en skogsbilvei som tok av mot høyre (nordvest). Skogsbilveien ble fulgt til jeg nådde en traktorvei som gikk oppover lia mot Snakarud. Det var ikke veldig langt opp traktorveien var til hjelp, for brått sluttet den i ganske tett granskog, og derfra måtte jeg gå siste biten opp til toppen i terrenget. Heldigvis ble det fort slutt på den tette granskogen, og det ble mer lettgått. Et par hogstfelt ga utsikt underveis, og det øverste hogstområdet gikk nesten helt opp til toppunktet ved Snakarud.

© Nils Haugene

Strekningen mellom Snakarud og Høgås ble også en lettgått etappe. Kun noen meter vestover fra toppen ved Snakarud, og et lite stykke oppover mot Høgås (488) måtte jeg gå i terrenget. I tillegg var det veldig lett og åpent skogsterreng de siste 200 meterne på toppområdet til Høgås (488). Ellers kunne jeg vandre på grusvei og diverse traktorveier på etappen mellom disse to toppene.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Høgås (488) viste seg å være en veldig fin utsiktstopp, med vidstrakt utsyn i vestlig retning takket være hogst. Den skogen som sto igjen ellers på toppområdet var åpen furuskog. Jeg ruslet 40 meter mot sørvest fra toppunktet, og fikk der fri sikt nedover mot Prestfoss med Grågalten (737) ovenfor til venstre.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Like nord for toppen av Høgås (488) kom jeg inn på en traktorvei som jeg fulgte forbi en hytte og litt videre nedover inntil jeg svingte til høyre og ut i terrenget.

Etter Geddehytta dukket det opp en sti som ikke er på kartene. Stien kunne jeg imidlertid ikke følge så lenge, for nede ved en myr var det klart at stien gikk i feil retning for meg. Så da vandret jeg ut på myra, og nå kom en strekning hvor jeg ble gående mye i, eller på kanten av et par myrområder. Ganske vått mange steder her, så derfor holdt jeg meg mye i grenseland mellom myr og skog. Myrene er jo åpne, så er det ikke altfor vått, er det veldig fint å gå på disse.

© Nils Haugene

Fra myrområdene måtte jeg opp en motbakke i høy og ganske mørk skog. Etter hvert nådde jeg en noe våt traktorvei, og denne fulgte jeg bort til en skogsbilvei som kom nordfra. Skogsbilveien gikk jeg nærmest bare rett over, og fortsatte på en liten sti som virket å gå i retning Værsåsen (508). Det gjorde den sikkert også, men jeg ble noe usikker på hvor stien egentlig gikk i den siste motbakken.

På toppen av Værsåsen (508) hang det en postkasse med en bok som jeg faktisk husket å skrive meg inn i. Utsikten var begrenset på denne toppen, og det skulle vise seg til slutt at dagens høyeste topp ble turens dårligste når det gjaldt utsikt.

© Nils Haugene

Videre østover ble terrenget noe mer kupert og uveisomt. Her ble jeg gående på tvers av retningen til de fleste stier og veier. Litt ugunstig ble det også med tanke på åsenes utforming. Så altså mest vandring i lyngen over Dælaåsene, men innimellom dukket det opp stier og tråkk jeg kunne følge et lite stykke. Blant annet fra dalsøkket Juvkleiva og opp det bratteste partiet mot høyeste Dælaåsen (483) var det en tydelig sti.

Alle de tre siste toppene på rundturen hadde utsikt å by på. Særlig var høyeste Dælaåsen (483) en flott skogstopp, med god sikt vestover. I skarp konkurranse med Høgås (488) var dette trolig turens fineste topp. Men selv fra den vesle høyden Vest for Dælaåsen (449) så jeg langt utover på grunn av et hogstområde.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Etter en liten pause på turens siste topp var målet å komme ned på en traktorvei litt ned mot sørøst. Men de få meterne det var å gå ned til denne veien ble kronglete, for i dette partiet var skogen ganske så tett og uveisom. Derfor var det godt å nå traktorveien, som heldigvis var av god standard, og behagelig å gå på.

Så returen ble fin og lettgått, akkurat slik som ønsket. Like nord for Hagalia møtte traktorveien en grusvei, som ble fulgt ned til hovedveien (Finnerudskogen) ved Medrudtjenn. En bitte liten snarvei ble det gjennom skogen mot slutten der, før veikrysset mot Finnerudskogen, så sparte jeg hele 70-80 meter ...

På denne rundturen var det faktisk den høyeste åsen som hadde det kjipeste toppunktet. Men så var vel også Værsåsen den eneste toppen som ikke hadde hogst på toppområdet, og det gjør jo som regel mye for sikten på skogstopper. På den annen side var jo Værsåsen mest uberørt, og sånn natur er høyt verdsatt.