Geitebuvarden & Langelandskollen m/flere - Skien (15.04.2022)

Tidlig opp denne morgenen, for å kjøre fra Lier og ned til Skien kommune. Geitebuvarden og Langelandskollen med flere mindre topper var en tur jeg hadde hatt i bakhodet en stund. Jeg ville vente til våren når snøen hadde gått, og nå satset jeg på at det stort sett var bart på disse åsene. Fint vær og bare sol var det også meldt, så da passet det fint å prøve en litt lengre fottur igjen.

Fra parkeringslomma rett før bommen på Skådalsvegen fikk jeg en lett start med vandring på grusvei et stykke. Deretter på traktorvei oppover i Fjellimellomdalen.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Dagens tur ville for det meste foregå på veier og stier. Nå ventet derimot etappen hvor jeg skulle gå lengst i lyngen og terrenget. Over Haukelikollen (253), Prebkollen (251) og Bjordamsås (228) så jeg en og annen liten sti, men over disse toppene gikk jeg hovedsakelig i lyngen.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Nedi Skådalen hadde sola tydeligvis ikke hatt så god effekt, for her var grusveien for det meste dekket av snø og is den strekningen jeg fulgte den. I terrenget lå det også igjen noe snø på sørsiden av veien, som blir skyggesiden med tanke på sola.

Stien oppover mot Geitebuvarden derimot, den går i solsiden, så på vei opp mot denne toppen var det knapt noe snø å se. Her var det tørt og fint å gå, ja nesten litt for varmt faktisk. Fra Skådalen var det merket sti til topps, og i noen bratte partier var det hengt opp tau.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Fint svabergområde med litt furuskog på toppen av Geitebuvarden (525). På grunn av skogen rundt var det begrenset utsikt fra toppen. Etter en liten pause med noe mat og drikke ruslet jeg derfor litt sørover igjen til utsiktspunktet som er avmerket på Peakbook-kartet som "Geitebuvarden utsikt". Og derfra var det vidstrakt og strålende utsyn i vestlig og sørlig retning.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Tilbake nedi Skådalen igjen vandret jeg nå noen meter østover til det var skiltet mot Langelandskollen. I dette området, hvor stien til Langelandskollen tok av fra grusveien, lå det igjen en del snø. Dette var det mest vinterlige partiet på hele turen. Mange hadde gått her, så det var tråkket god sti i snøen, men med en gang stigningen tok til ble det mest bart.

© Nils Haugene

Før jeg begynte på selve stigningen mot Langelandskollen, tok jeg en avstikker oppom åsen Vest for Skådalstjenn (337), hvor ingen andre Peakbookere hadde registrert bestigning før meg:

© Nils Haugene

Nede ved Skådalstjenn lå det også igjen noe snø, og det var litt smeltevann rundt tjernet. På sørsiden av tjernet var jeg tilbake på stien igjen, som tok en nesten 180 graders sving og skrådde oppover den første kneika. Videre opp mot Langelandskollen ble bakken nesten bare slakere og slakere inntil jeg nådde det store og veldig flate toppområdet. Men før jeg fikk peilet inn det særdeles lite markerte toppunktet på Langelandskollen (436), passerte jeg Kammerherren hytte. Og rett før hytta, en forseggjort og flott utsiktsplass.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Etter en lengre pause på Langelandskollen (436), fortsatte jeg videre på god sti bort til Siljuknattane. Det er bra stinettverk og godt skiltet på åsene her, så på dette slake høydedraget var det lite anstrengende å vandre.

Til Nordre Siljuknatten (427) måtte jeg forlate stien og ta en avstikker i lyngen gjennom åpen furuskog. Stort og flatt toppområde her, men toppunktet er trolig en stor stein ved et furutre.

Toppen av Søndre Siljuknatten (426) ligger nesten i et stikryss, og er samtidig Skiens midtpunkt. Her er det tydeligvis langt mer trafikkert enn på den nordre toppen, med en postkasse og en toppvarde hvor det var festet en plakett.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Fra Søndre Siljuknatten er det etter hvert rikelig med stier som går nedover mot Ulvskollen parkering, og Skådalsvegen parkeringslomme, hvor bilen min sto. For meg sto valget mellom stien over Magnetkollen, eller den forbi Siljuknatthytta, som går nedi Brubergdalen. Det var mest fristende å følge den over Magnetkollen, siden jeg der ville gå oppå et høydedrag og nedover en rygg, og ikke nedi en dyp og skyggefull dal.

Så da gikk returen over Magnetkollen. Det ble for det meste en trivelig og fin etappe, bortsett fra partiet forbi Magnettjenn, som var noe mer kupert enn forventet. Jeg hadde ikke sjekket høydekotene så nøye der, siden jeg uansett skulle følge en sti. Ned mot Magnettjenn lå stien skyggefullt til, så her var det igjen noe dyp snø i selve stien. Resultatet ble første gjennomtråkk med snø oppi skoene. Videre var det såpass bratt opp fra tjernet at det var satt opp rekkverk langs stien. Over selve Magnetkollen var det imidlertid meget lettgått, og der storkoste jeg meg mens sola varmet.

Ryggen nedover fra Magnetkollen passerte etter hvert noen svært dype og skumle revner i terrenget etter gruvedrift. Det så ut som bresprekker, bare at det var i fjell. Noen var jo flere titalls meter dype, hvor man knapt så bunnen. I tillegg var de veldig smale disse sprekkene. Imponerende, men samtidig litt fryktinngytende.

Til slutt nådde jeg grusveien som ender på Brubergåsen. Den veien kunne jeg så følge tilbake mot Armodsholbekken, som renner i Fjellimellomdalen, og derfra var jeg tilbake på den delen av veien jeg fulgte helt i begynnelsen av turen.

© Nils Haugene