I vindfelt skog på Linskardberget m/flere - Ringerike (12.04.2022)

Etter å ha sluppet av Grete, Frida og en venninne på Asker togstasjon, for deres videre ferd mot Gardermoen og senere London, kjørte jeg tilbake og så nordover mot Nes i Ådal for en fottur i Begnadalen. Håpet var at mesteparten av snøen var smeltet på solsiden av dalføret. I tillegg plukket jeg ut noen av de lavere toppene hvor det var enda mindre sannsynlighet for rester av snø.

Vel, snø skulle overhodet ikke bli noe problem, for den var det ikke mye igjen av der jeg valgte å gå. Derimot skulle jeg møte hinder som jeg aldri har hatt sånne mengder av på noen tur hittil... Nemlig vindfall! Her skulle jeg virkelig få se hva den ekstreme vinden fra i fjor høst hadde forårsaket.

Jeg kjørte Østsideveien til krysset hvor det tar av en skogsbilvei oppover mot Puttesetra og Stormyr. Bommen på denne veien sto oppe nå, men det var uansett ikke aktuelt å kjøre videre på den veien, så jeg parkerte litt til siden i krysset. Veldig greit å stå der uten å sperre for noen.

© Nils Haugene

Mens jeg vandret oppover skogsbilveien la jeg merke til alle de nedblåste trærne. Heldigvis var denne veien ryddet for trær som hadde blåst ned, så det gikk lett og ganske radig helt fram til jeg hadde passert Puttebekken ved Stormyr. Derfra var det slutt på moroa ...

© Nils Haugene

Ved Puttebekken sluttet skogsbilveien, og jeg fortsatte videre sørover på en traktorvei. Da skulle straks strabasene og kavingen starte ...

Det begynte med et og annet tre som lå over traktorveien. Snart økte det på, og etter hvert lå trærne så tett at jeg knapt så bakken under meg. Mange av trærne lå såpass flatt at jeg rimelig enkelt kunne stege over, men en del krevde også litt mer jobbing for å passere. Dette tok tid, og jeg måtte til slutt gå ut av traktorveien og i stedet følge søkket noen meter mot vest. Her lå det ingen nedblåste trær, men til gjengjeld var det temmelig vått der, med tett skog av småbjørk og annet buskas. Det var derfor en lettelse da jeg endelig nådde et hogstfelt i skråningen oppover mot Mauruskollen, og kunne gå uten hindringer hele tiden. Et hogstområde med litt kvister føltes plutselig som å gå på en golfbane.

Sånne mengder med nedblåst skog hadde jeg heldigvis aldri møtt på tur tidligere. For en jobb det blir å rydde opp i dette! Et trist syn var det i hvert fall.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Vel, strabasene jeg hadde hatt fram til nå var i grunn bare en oppvarming til det som ventet videre når jeg forlot dalsøkket og skulle gå oppover mot Linskardberget. Ikke bare ble det ganske bratt, men de nedblåste trærne lå hulter til bulter i denne skråningen også. Stadig vekk ble jeg møtt av en vegg med kvister, og måtte lete etter en farbar vei gjennom kaoset. Maken til kaving og slit for å komme fram kan jeg ikke huske at jeg har hatt noen gang. Framdriften ble jo deretter, men etter langt om lenge kom jeg endelig opp til et flatere myrområde på ca 360 meters høyde. Der var det midlertidig pause fra nedblåst skog.

© Nils Haugene

Siste kneika opp mot toppen ble jeg igjen møtt av en del vindfall, men her var det hovedsakelig store furutrær som hadde blåst overende. Disse har jo ikke like mye greiner oppover stammen, så det gikk rimelig greit å komme fram her.

© Nils Haugene

Utsikten var egentlig ganske bra fra toppområdet på Linskardberget (410), men det skyldes helt klart at vinden hadde meid ned så mange trær. Nå var det blitt ganske åpent i flere retninger.

Jeg tok meg en velfortjent pause på toppen etter den strabasiøse oppstigningen. Det var gått langt mer tid enn planlagt, og tanken om å avslutte dagens tur med Puttekollen måtte jeg nok slå fra meg.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Fra Linskardberget fulgte jeg omtrent samme rute ned til dalsøkket mot Mauruskollen igjen. Nå hadde jeg en viss oversikt over hvor det var mulig å komme fram i kaoset av nedblåste trær, så turen ned igjen ble noe lettere.

Opp mot Mauruskollen (370) kunne jeg først gå i hogstfeltet, og deretter var det greit skogsterreng til topps. Det var til og med en liten sti fra hogstområdet og opp det bratteste partiet til denne toppen.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

På toppområdet på Mauruskollen var det fin og åpen furuskog, som heldigvis hadde blitt spart under den kraftige vinden i fjor høst. Her var det veldig få trær som hadde blåst ned. Jeg gikk først ut mot stupet i vest hvor det var flott utsikt over Begnadalen. Deretter bort til toppunktet. Det var for øvrig flere bergknauser her som virket ganske jevnhøye, og jeg måtte selvfølgelig bortom alle.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Kurant skogsterreng å gå i videre nordover fra toppen av Mauruskollen. Noen nedblåste furutrær her, men greit å passere disse.

I Oladokka, søkket mellom Mauruskollen og Olakollen, møtte jeg imidlertid på en klynge med nedblåste trær. Her måtte jeg gå innimellom rotvelter for å finne en grei vei opp fra skaret. Videre opp mot Olakollen var det en bratt kneik før selve toppområdet hvor jeg måtte hjelpe til med armene. Mest fordi det hadde vært dumt å falle der.

På Olakollen (328) var det to jevnhøye kuler, og på den som virket høyest av disse, lå det et stort furutre. Denne kollen hadde tydeligvis blitt truffet hardt av stormen i fjor, for her lå det store mengder nedblåste furuer.

© Nils Haugene

Siden jeg fram til nå hadde brukt langt mer tid enn planlagt, måtte jeg altså droppe Puttekollen i dag. Jeg hadde en avtale om filmkveld med Julie hjemme pluss et par ting som skulle rekkes før det. Så fra Olakollen valgte jeg å rusle ned til skogsbilveien igjen, og så følge denne ned til bilen.

© Nils Haugene