Branntjernhøgda fra Stryken - Lunner (23.03.2022)

Sol fra skyfri himmel og ganske så mildt med vårstemning da jeg parkerte på Stryken stasjon. Såpass vårlig var det at årets første humle surret rundt hodet mitt da jeg pakket ut av bilen og gjorde meg klar.

Jeg droppet felleski i dag, og satset på vanlige langrennski uten smøring. Med i sekken hadde jeg imidlertid langfeller. Disse skulle brukes på etappen utenfor oppkjørte løyper. Etter den dårlige erfaringen med felleski i løs snø halvannen uke tidligere, satset jeg på at mildværet sørget for fuktig og sugende snø slik at de preparerte løypene kunne gås rimelig greit uten noe skismøring. De brattere bakkene fikk jeg bare ta av skiene, eller gå fiskeben.

Men først ble det vandring med skia under armene. Fra Stryken stasjon fulgte jeg Skillingsvegen over riksvei 4 og videre vestover. Skillingsvegen var nemlig brøytet, men stengt med bom før brua over riksvei 4. Bortsett fra et par nedoverbakker hvor jeg tok på skiene, gikk jeg til fots til veikrysset hvor Mantjernsvegen møter Skillingsvegen. I dette krysset begynte den preparerte løypa, og jeg kunne endelig skli avgårde i gode spor.

Det gikk overraskende lett i de oppkjørte løypene oppover mot Branntjernhøgda selv uten noe smøring under skiene. Jeg gikk rolig uten å stresse, og takket være mye slake motbakker hadde jeg skiene på mesteparten av tiden. Der løypetraseen gikk i skyggeområder var snøen mye hardere og glattere, så det var der jeg oftest måtte ut i fiskeben, eller ta av skiene. Gode skispor hele veien, og fra Almedalskrysset møtte jeg spor som var enda ferskere. Andre skiløpere så jeg derimot lite til. På veien oppover møtte jeg kun en person.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Like vest for Lauvputten går det en veistubb sørover. Her hadde ingen andre gått på lang tid, så nå måtte jeg begynne å brøyte selv. Jeg sank nedi mellom 10 og 25 cm, mest der det var skygge. Etter et par svinger nådde jeg veiens ende, og det var klart for etappen hvor jeg skulle gå ute i terrenget. Nå tok jeg en liten spisepause mens jeg klistret på de gamle og utslitte fellene.

Fra veistubben var det motbakke med en gang, og det var godt å kjenne at skifellene gjorde jobben så jeg bare kunne gå rett oppover. Jeg fulgte først en traktorvei som førte meg opp i et større hogstfelt. Faktisk gikk mesteparten av ruta opp mot toppen av Branntjernhøgda i hogstfeltet, så oppstigningen her ble langt lettere enn forventet.

© Nils Haugene

På grunn av hogst var det åpent på toppen av Branntjernhøgda (641). Men noe særlig vidstrakt utsikt var det ikke, siden området hvor det var hogd ikke gikk noe langt nedover på sidene av åsen. Dermed skjermet skogen rundt allikevel for utsynet til åsene rundt.

Sola tok godt på toppunktet, og i det vindstille været var det ganske så varmt. Jeg unnet meg en liten pause her med drikke og noe mat.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Jeg måtte en tur bort på trig.punktet også, som kun er drøye meteren lavere. Det er ikke lange distansen mellom disse to toppunktene. De er adskilt av at søkk med en myr. Siden høyden med trig. punktet har en ganske bratt østside, og granskogen var nokså tett langs myrområdet, ble denne korte etappen dagens mest kronglete. Men den var kjapt unnagjort, for oppå ryggen hvor trig. punktet befinner seg, var det hogd en stripe sørover. Så her var det faktisk litt utsikt sørover mot kollene hvor bl.a. Kjerkeberget (630), Oslos høyeste punkt, befinner seg.

© Nils Haugene

Fra trig.punktet (640) skled jeg nedover og ganske snart gjennom et område med granskog før jeg nådde hogstfeltet hvor jeg litt tidligere hadde gått oppover:

© Nils Haugene

Da jeg nådde den oppkjørte løypa igjen ved Lauvputten, hadde den ene skifellen løsnet helt, mens den andre var i ferd med å falle av. Dermed var det "game over" for disse skifellene som jeg kjøpte for rundt 25 år siden. De har gradvis blitt dårligere og løsnet fortere for hver gang jeg har brukt de, så det var ikke uventet at dette ville skje. Jeg hadde derfor med et reservepar i sekken.

Fra Lauvputten fulgte jeg samme løype tilbake til Almedalskrysset. Derfra valgte jeg nå løypa rundt Almedalsputten og videre nedover langs Gjerdingselva. Her var det veldig fine nedkjøringer for en skiamatør som meg. Det var akkurat passe bratt nedover her, og spesielt etappen sør for Gjerdingselva nedover mot Store Skillingen var herlig. Her var det jevnt og slakt nedover, og jeg kunne stå i sporene hele veien og bare suse avgårde. Sporene var glatte, så det gikk greit unna selv der det bare så vidt var nedoverbakke.

Ved nordenden av Store Skillingen begynte det å røyne på snømengdene, og løypa der sang nå på siste verset. Her gikk jeg mye på is og sørpe:

© Nils Haugene

Nord for Store Skillingen fulgte den preparerte løypa en traktorvei litt opp mot Glitrehøgda. Siden jeg fortsatt hadde tid og ork, tok jeg like så godt turen oppom den toppen også. Dermed ble det et stykke ute i terrenget igjen, og nå måtte jeg i perioder bære skiene da det rett og slett var store barflekker der sola hadde varmet.

Det var lite utsikt fra Glitrehøgda, så jeg fortsatte kjapt videre derfra. Innimellom til fots, og av og til på ski ...

© Nils Haugene

Da jeg nærmet meg Langvika, hvor Store Skillingen renner ut, kom jeg igjen inn på traktorveien og den oppkjørte løypa. Derfra fulgte jeg siste rest av preparerte skispor under riksvei 4 og bort til brua over elva som kommer fra Store Skillingen. Helt på slutten var det vel noe drøyt å kalle det skiløype:

© Nils Haugene

De siste 500 meterne vandret jeg til fots på sørpete veier med dammer av smeltevann. For første gang på lenge måtte jeg bytte sokker etter endt tur. Skiskoene tålte tydeligvis ikke så mye fuktig snø på en gang. Ikke hjelper det heller med snø som kommer oppi skoene underveis...