Vargabreen m/Erling & Øyvind - Hol/Aurland (28.05.2021)

Et solid høytrykk skulle de neste dagene sørge for stabilt og pent vær over Sør-Norge. I løpet av den kommende helgen ville temperaturen stige ytterligere, og det var meldt flere plussgrader på natta selv høyt til fjells. Sånt lukter det gjennomslagsføre og råtten snø av. Natt til fredag var den siste hvor det skulle bli minusgrader på Vargabreen, så da passet det fint at vi alle tre kunne benytte den dagen til sesongens siste skitur.

Erling, Øyvind og jeg møttes i Drammen tidlig på morgenen, og kjørte sammen i Erlings nye VW ID.4 til Vestredalsvatnet. Her parkerte vi ved den vestre utgangen av Geitryggtunnelen.

© Nils Haugene

Da vi litt tidligere hadde kjørt langs Strandavatnet, blåste det såpass mye at vi kjente det på bilen. Vind var det jo ikke meldt så mye av i dag, så litt skeptiske ble vi jo. Men der vi parkerte var det langt stillere, og værforholdene kunne vel ikke vært så mye bedre.

Dagens største utfordring fikk vi allerede like etter turstart... De to bekkene som renner fra Vasshellertjørnane og ned i Vestredalsvatnet rant nå hissige og store, og det var ingen trygge snøbruer å se. Vi hadde jo planlagt å runde nede ved sørenden av Vestredalsvatnet, men ble nå i stedet tvunget oppover til Vasshellertjørnane. Her begynte det å bli tendenser til overvann, men det virket i hvert fall forsvarlig nok å krysse over der det var smalt.

Nå var det fravær av vind, og sola tok godt allerede, så det ble gjort noen lettelser i antrekk. Snøen var også god og bløt, men holdt rimelig bra foreløpig. Erling gikk med felleski, Øyvind med kortfeller, og jeg med smale helfeller.

© Nils Haugene

Etter kryssing av Vasshellertjørnane kom vi inn til foten av en snøfri rygg som gikk oppover mot den nordøstre delen av Bakkahellertunga. Den så ganske innbydende ut, og virket grei å gå, så med skia under armene fulgte vi den opp til rundt 1300 meters høyde. Med god hjelp av sola fikk vi fort opp varmen her.

Da den bratteste delen av ryggen var unnagjort, kunne vi igjen spenne på skiene, og vandre innover mot Bakkahellertunga (1549), hvor vi hadde første ordentlige pause.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Det var fine snøforhold i denne høyden. Faste og jevne snøflater, med et mykt lag av fuktig snø øverst slik at vi lagde spor. Slik var det også da vi etter hvert kom opp i 1700 meters høyde, men her var snøen mindre våt.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

På de to høyeste toppene, Vargabreen (1765) og Vargabreen Nord (1764), blåste det mer, og vinden var en del kjøligere. Vi bestemte oss for å ta en kort stopp på disse toppunktene, og heller ha en lengre spisepause et sted litt lavere hvor det forhåpentligvis var mindre vind.

Utsikten var vidstrakt og flott, og vi tok oss i hvert fall tid til en liten prat om hva det var vi så av fjell i det fjerne. Hurrungane og Gaustatoppen var nok de fjellene som var lengst unna av det vi kjente igjen.

I følge Høydedata, som nå har lasermålte høyder tilgjengelig også for Vargabreen, er sørtoppen høyest med en drøy halvmeter. Med så små marginer kan det være lurt å stikke oppom begge toppunktene når man først har tatt turen hit. Det var ganske håpløst å sikte for å se hvilken som er høyest i hvert fall...

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Fra Vargabreen Nord (1764) og ned til Stora Vargavatnet holdt vi en rute som ga oss nesten sammenhengende nedoverbakke. Riktignok var det veldig slakt mye av distansen, med et par litt brattere fonner hvor vi måtte skrå nedover. Men mye diagonalgåing ble det ikke innen vi var ved det store, regulerte vannet, hvor vannstanden nå var temmelig lav.

© Nils Haugene

Nede ved Stora Vargavatnet var det nokså vindstille, og temperaturen merkbart høyere. Her ble det i overkant varmt, noe vi også merket på snøen, som nå var temmelig våt og mer sørpete.

Vi nådde snart anleggsveien som starter ved demningen på nordenden av Vestredalsvatnet, og ender på en odde på østsiden av Stora Vargavatnet. Denne veien var ikke brøytet, men deler av den hadde smeltet fram. På resten av turen fulgte vi nå denne veitraseen mer eller mindre. Noen avvik ble det naturlig nok som følge av snøforholdene. Underveis på siste etappe tok vi en lengre spisepause i solveggen på en hytte ved demningen på Stora Vargavatnet.

På slutten ble snøen bare våtere og våtere. All denne subbingen i sørpesnø førte til at i hvert fall Erling og jeg ble nokså fuktige på beina. Det er det første gangen jeg har blitt med disse skiskoene...

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Vi spaserte over demningen og bort til fylkesvei 50. Der ble Øyvind og jeg igjen med alt utstyret, mens Erling gikk for å hente bilen som var parkert ved Geitryggtunnelen.

Deretter ventet en lang kjøretur for Erling og meg. Øyvind hadde flere turer på gang denne helgen, og ble sluppet av i Gol.