Store Bukkeholstinden m/Lars og Ståle (11.08.2012)  

Årets "pappatur" til fjells ble denne gangen med Ståle, Lars og meg selv. Vi overnattet på Leirvassbu, og målet for helgen var Store Bukkeholstinden (2213).

På parkeringen ved Leirvassbu startet vi turen i lett tåke. Det var imidlertid nydelig vær i vente, og tåka lettet mens vi vandret østover mot Kyrkjeglupen. Ved høyde 1499 forlot vi stien som går mellom Leirvassbu og Spiterstulen, og fortsatte mer nordover for å runde østsiden på Tverrbytthornet (2103). Deretter ruslet vi inn i botnen Tverrbytnede. Her tok vi en pause oppe i skråningen like nord for vannet som bekken Tverrbytna renner ut fra.

Etter pausen i Tverrbytnede gikk vi nokså rett nordover og opp i retning Midtre Bukkeholstinden Vest (2135). I stigningen her lå det noen store snøfonner som vi måtte krysse. Egentlig en behagelig avveksling fra steinrøysa, selv om det føltes noe tyngre å gå da vi sank litt nedi snøen for hvert skritt. Siste biten opp mot dagens første topp fulgte vi sørvestryggen, og her ble det igjen ur og stein oppover.

Det ble en lengre og velfortjent pause på Midtre Bukkeholstinden Vest (2135). Godt å slappe av her i det flotte været, og nyte utsikten til alle tindene omkring.

Nå var slitet overstått, og moroa skulle begynne. Dessverre var ikke Ståle helt i form, og valgte å snu underveis mot Midtre Bukkeholstinden Øst (2154). Han ville gå samme vei tilbake mot Leirvassbu, mens Lars og jeg fortsatte videre østover.

Etter en liten stopp på Midtre Bukkeholstinden Øst (2154), ventet den artige og nokså luftige ryggen mot Store Bukkeholstinden (2213). Jeg hadde gått her før (i 1995), og visste hva som ventet oss. Og det var like gøy å gå her nå som den gang. Vi storkoste oss i disse luftige og storslåtte omgivelsene. Litt før siste stigningen mot toppen av Store Bukkeholstinden møtte vi et par karer, og den ene der kjente igjen meg etter et møte vi hadde i fjellet mange år tidligere. Ganske utrolig og treffes igjen slik i fjellet, helt tilfeldig.

Naturlig nok ble det en god pause på Store Bukkeholstinden (2213). Bilder ble tatt mens vi skravlet og nøt utsikten fra denne flotte toppen. Men vi måtte jo videre, dessverre, og nå ventet masse nedoverbakke, men noen korte og små unntak. Underveis nedover ryggen sørøst for Store Bukkeholstinden fulgte vi delvis røysa oppå ryggen, men gikk også lengre partier på snøen langs med ryggen, på nordsiden. Ved ryggens laveste parti før det stiger opp mot Søre Bukkeholstinden (2058), ville vi prøve å ta oss ned mot Visdalen igjen. Men først tok vi turen oppom hammeren Vest for Søre Bukkeholstinden (2015), som er stupbratt mot vest, men grei å bestige fra øst.

Nedstigningen mot Visdalen gikk fint uten store problemer. Til tider nokså bratt i øvre del, men draget/renna som går nedover fra den siste toppen vi besøkte, var kurant å følge. En og annen snøfonn lå det nedover, og disse ble benyttet der det føltes trygt.

Etter en stund var vi tilbake på stien mellom Spiterstulen og Leirvassbu. Lars og jeg møtte igjen Ståle, og sammen vandret vi siste etappen vestover til Leirvassbu. Der ventet en etterlengtet dusj, med påfølgende middag og noen duggfriske øl, før vi sloknet rimelig raskt på rommene vi hadde booket for to netter. Dagen etter var det hjemreise, og da ble kjøreturen lagt over Sognefjellet til Turtagrø, og videre mot Øvre Årdal, Tyin og nedover Valdres.