Rundt Setervannet m/bl.a. Kuven & Vardåsen - Asker (06.05.2020)

Besøket på Kuven (306) og Vardåsen (308) var planlagt i forbindelse med en tur rundt hele Setervannet. Underveis skulle jeg plukke med diverse mindre åser som ikke ville gi altfor mye omvei. Turen var planlagt noen år nå, og endelig denne nydelige vårdagen tidlig i mai skulle jeg få gjennomført den.

Siden jeg dro rett fra jobb i Oslo, kom jeg østfra gjennom Oslofjordtunnelen. Deretter rullet jeg ned i Sætre sentrum og videre nordover på fylkesvei 2692, Hurumveien. Litt nord for Åros svingte jeg av og fortsatte oppover Follestadveien. Jeg kjørte forbi Sagbakken, og parkerte omtrent rett over E134 der den forsvinner inn i Elgskauåstunnelen. Der er det en liten parkeringsplass på sørsiden av grusveien, men det er også mulig å sette igjen bilen på andre siden, ved en mindre teknisk bygning av noe slag.

© Nils Haugene

Opp til første topp brukte jeg kun 10 minutter. Men så var det bare 600 meter å gå, hvor mesteparten var på grusvei. Kun siste tredjedelen måtte jeg gå i lyngen og terrenget. En liten kort og noe småbratt kneik mot toppen, så fikk jeg opp pulsen også.

© Nils Haugene

Ned fra Vassmyråsen (183) fortsatte jeg i terrenget, men nådde snart en traktorvei jeg hadde sett meg ut på kartet. Denne veien var nok nylig benyttet av skogsmaskiner eller lignende, for det var dype og gjørmete spor i den. Sporene var mange steder fylt med vann i tillegg, så jeg ble nødt til å gå mye i midten eller på sidene. Men det gjorde i grunn ikke så mye, for det var jo langt mer effektivt å gå her enn ute i terrenget. Og det fine med denne traktorveien var at den følger høydedraget sørover og passerer litt vest for toppen av Setervannsåsen (260). Dermed ble det ikke mye vandring i lyngen før jeg sto på denne toppen.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Jeg gikk videre sørover etter stoppen på Setervannsåsen. Det var et steinbrudd/grustak litt øst for meg, så jeg passet på å holde nok avstand til dette. Jeg kom ned til en liten myr, og ved sørenden av denne fant jeg en veldig gjengrodd kjerrevei som jeg fulgte ned i Smedmyrdalen.

Fra Smedmyrdalen var nå planen å stikke opp på Smedmyråsen (256) før jeg fortsatte sørover mot Kuven (306). Det var ingen lang avstikker, men derimot nokså bratt. Og før den bratte vestsiden på Smedmyråsen måtte et lite hinder forseres... Bekken som kom fra det lille tjernet nord for meg var det så vidt jeg kom over. Den var ikke så stor, men buskas langs den og det at det var så fuktig langs med bekken gjorde det litt knotete å hoppe over. Men over kom jeg tørrskodd, og så fant jeg en fremkommelig rute opp vestsiden på Smedmyråsen (256).

© Nils Haugene

Jeg valgte samme vei ned i Smedmyrdalen igjen. Her ruslet jeg sørover på Smemyrveien. I første kryss tok jeg til høyre, og like etter endte denne veien i en stor og temmelig ny snuplass. Derfra i noen svinger oppover en meget behagelig og fin kjerrevei hvor underlaget var myk gressbakke. Høyere oppe ble kjerreveien dårligere, og til slutt svingte denne bort til en hytte. Fra nå av måtte jeg labbe videre i lyngen. Og lyng var det nok av her oppe. Den var høy og tett her på det slake området nord for toppen av Kuven. Lenge siden jeg har gått i så stor lyng.

Toppområdet på Kuven er stort og flatt. Flere steder er høydekote 305 ringet av, men kun et sted er høydekote 306 tegnet inn. Og det er der hvor den sørligste av 305-ringene befinner seg. Der er også den røde Peakbook-nåla korrekt plassert. I følge Høydedata.no er dette høyeste punkt på Kuven (306,2 moh).

© Nils Haugene

Jeg unnet meg en liten matpause på Kuven før jeg ruslet videre. Da gikk jeg først litt nordover igjen hvor jeg feide over de andre lynghaugene som er nesten like høye som høyeste punkt. Her på vestsiden av Kuvens toppområde fikk jeg litt utsikt vestover:

© Nils Haugene

Nå skulle jeg bevege meg i vestlig retning. Her ble terrenget noe mer uryddig, og litt ekstra strevsomt ville det bli siden jeg da kom til gå på tvers av lengderetningen på rygger og dalsøkk. Det meste av disse går nord-sør i dette området.

Jeg siktet ned mot et liten tjern og et par myrer, og så gjennom et lite skar. Dette viste seg å være et meget godt rutevalg, for her slapp jeg unna med svært lite unødvendig berg- og dalbane. Dermed nådde jeg greit ned i Uredalen, hvor det ganske nylig hadde kjørt noen skogsmaskiner. I sporene etter disse vandret jeg ned i Grauteruddalen. Noe kvist og kvast i sporene jeg fulgte, men for det meste fint å gå nedover. Her sto sola rett på, så det ble godt og varmt.

Fra Grauteruddalen ruslet jeg opp på to navnløse topper på vestsiden av dalen. Stort sett kurant terreng å ta seg frem i over disse toppene. Fra den laveste av disse to toppene var det fin utsikt over Setervannet.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

På bandet ved sørvestenden av Setervannet krysset jeg en sti. Stien så ut til å gå ned mot vannet, og motsatt vei nedover mot Selvik ved Drammensfjorden.

Nå ventet for øvrig turens tyngste motbakke. Opp mot Kringlefjell og Vardåsen steg det jevnt i starten. I nedre del var det en del steiner og hyller, og det var faktisk ganske OK å gå på. Etter all lyngsubbingen og gyngende underlag, var det deilig med noe fast under føttene her i denne motbakken. Frasparket ble mer optimalt, og det trengte jeg nå som jeg begynte å bli mer tung i beina.

Da jeg nærmet meg Vardåsen (308) ble det etter hvert slakere. Også her var det mye og høy lyng, slik som på Kuven (306). Jeg foretrakk å gå på berg der det var mulig, men frem mot toppen var det lyngen som regjerte. Vest på toppområdet fikk jeg litt utsikt ned mot Drammensfjorden. Selve toppen hadde mindre utsikt. Men her var det i hvert fall en liten varde. Det hadde jeg vel ikke sett på noen av de foregående toppene.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Dagens lengste pause tok jeg her på Vardåsen. Til slutt måtte jeg rusle videre, og neste mål var Sjursås (255), ikke langt øst for der jeg nå sto. Men Vardåsen har en veldig bratt østside, så jeg gikk litt nordover til en bratt skrent som skrår nedover mot dalsøkket mellom Sjursås og Vardåsen. Langs med nedsiden av denne skrenten så det kurant ut å gå ned, og det viste seg å stemme. Det var til og med et tråkk nedover der.

Opp mot Sjursås (255) måtte jeg også gå i en bue pga skrenter og stup. En kort stopp på denne åsen, før jeg fulgte åsryggen nordover. Her fikk jeg et glimt av Oslofjorden og Nesodden:

© Nils Haugene

Nord for Sjursås var det tegnet inn en traktorvei på kartet. Til den ville jeg, men først måtte jeg gjennom ganske uveisom småskog. Dette var utvilsomt den tetteste skogen til nå. Da jeg endelig nådde det som skulle være traktorvei, ble jeg litt skuffet. Denne traktorveien var grodd igjen, og alt jeg så var en liten sti. Jeg fulgte stien bort til skogsbilveien i øst, og fortsatte på den til søkket ved Rundvann. Derfra gikk det oppover igjen, på kjerrevei til litt før Eglevann. Siste biten til toppen av Eglevannsåsen (253) ble gått i terrenget. Greit å gå i skogen her, men småkupert.

Etter en kjapp stopp på Eglevannsåsen (253), ruslet jeg nå mot nordøst. Da jeg kom ned mot en bittelite, smalt tjern, ble det kronglete å ta seg frem. Her nede ved tjernet, eller rettere sagt vannpytten, var skogen småvokst og tett. Slik fortsatte det litt videre over en liten sadel og nedover et dalsøkk. Heldigvis bedret det seg da jeg nærmet meg Vearveien, ved nordenden av Svartvann.

Frem til nå hadde jeg sett lite blomster, men her langs Vearveien var det tett med hvitveis:

© Nils Haugene

Selv om det nå var svært behagelig å vandre på vei, gikk det ikke lenge før jeg skar ut i skogen igjen. Elgskauåsen (206), som jeg ganske ofte har kjørt gjennom med bil, ville jeg også besøke. Dette var ikke noen lang avstikker, og jeg sto snart på toppen av denne åsen med Elgskauåstunnelen nesten rett under meg.

© Nils Haugene

Jeg fant en sti da jeg gikk ned fra Elgskauåsen (206) og tilbake til Vearveien. Selv om dette ga en liten ekstra sving var det jo lettere enn lyngvandring. Særlig nå på slutten av en såpass drøy tur var det kjekt med sti. Beina har en tendens til å være mer pudding da, og feiltråkk kan lettere forekomme.

Veien ble fulgt sørover til et dalsøkk og over en bekk. Nå kunne jeg bare ha slentret tilbake til bilen ved å fortsette på vei, men sør for meg lå Røysåsen (215). Den var det heller ikke langt til, og med over 50 i primærfaktor, ville jeg også plukke med denne toppen. Jeg hadde ikke mye saft igjen i beina, og høyrekneet begynte nå å bli stivt og vondt, men jeg skulle nå klare å slite meg opp til denne åsen også.

Fra grusveien gikk det heldigvis et tråkk oppover til jeg var halvveis mot toppen. Litt brattere siste biten, og mye blåbærlyng, men det var jo ikke langt. Plutselig dukket dagens siste topp opp. En fin blåbærlyngtopp i lav kveldssol:

© Nils Haugene

En styggbratt østside hindret meg i å ta korteste rute ned fra Røysåsen (215). Istedet gikk jeg nordover og ned på veien der. Og så var slitet over. Kun litt vandring på grusvei gjensto nå. Jeg kom til punktet hvor jeg hadde forlatt grusveien på starten av turen for å gå opp på Vassmyråsen (183). Det føltes som en evighet siden nå.

Godt å komme tilbake til bilen og få tøyd ut litt, og skiftet. For en gangs skyld var det nå ikke lange kjøreturen hjem til Lier.

Start date	06.05.2020 13:58 (UTC+01:00 DST)
End date	06.05.2020 20:38 (UTC+01:00 DST)
Total Time	6h 39min
Moving Time	5h 20min
Stopped Time	1h 18min
Overall Average	2.2km/h
Moving Average	2.8km/h
Distance	15.0km
Vertical meters	802m