Rødsåsen & Gampekollen m/flere - Larvik (23.04.2019)  

Sommerlig og varmt da jeg kjørte gjennom Hvittingfoss og sørover i Vestfold. Fremdeles lå det igjen noe snø på de høyeste åsene, og da særlig i skyggepartiene. Men jeg skulle gå en runde mer i solsiden på noen lavere åser. I tillegg var åsene jeg hadde tenkt meg på ganske bratte, så jeg regnet med at jeg knapt ville se snø.

Parkering fant jeg i en skarp sving mellom gårdene Nordre og Søndre Hellenes. I en yttersving her var veiskulderen så bred at jeg fint kunne sette igjen bilen utenfor veibanen.

© Nils Haugene

Jeg forventet en del kaving i kratt og mye bratt terreng på denne turen, men starten var grei. Først langs fylkesveien og bort til avkjøringen inn til Langdalen. Deretter ut i bushen og oppover nordryggen til Rødsåsen (144).

Selv om det var relativt varmt, hadde jeg kledd meg i langbukse. Først og fremst pga krattet, men også i tilfelle flåtten hadde våknet. Og det hadde dette krypet! Etter 50 meter i skogen tok jeg en sjekk nederst på buksa, og der krøp en liten krabat oppover. Jeg hadde lys bukse så jeg lett skulle se om noen kryp ville prøve seg. Senere på turen sjekket jeg meg jevnlig, men dette var eneste flåtten jeg så. Neste gang blir det flåttmiddel i tillegg.

Rødsåsen (144) har to koller som er tett oppunder 145 moh. Ifølge økonomisk kart er høyeste punkt 144.9 moh, lengst sør på den sørlige kollen. Mitt inntrykk var også at det var høyest der.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Jeg fulgte noenlunde samme rute nedover nordryggen på Rødsåsen (144). Da jeg var litt under 100 meters høyde dreide jeg bratt ned til høyre for å ta en snarvei bort til grusveien som går inn til Langdalen. Denne snarveien var fryktelig bratt, og stort sett fylt med løsgods i form av jord, løv og stein. Heldigvis vokste det et og annet tre i skråningen som jeg kunne bruke som støtte. Jeg tok det rolig nedover og kom helskinnet ned til et jorde før jeg slentret bort til grusveien som jeg fulgte til Korvikvannet.

© Nils Haugene

Nord for grusveien var det mye loddrette stup og bratte skråninger. Der veien gjorde en sving på en odde ut i Korvikvannet, så det minst bratt ut. Her kom jeg opp en fjellskjæring. Litt knot i starten etter fjellskjæringen, men videre oppover var terrenget relativt slakt og skogen grei å ta seg frem i.

Jeg nådde etter hvert en traktorvei. En del trær lå over denne veien, men det var tross alt langt lettere å følge traktorveien enn å "bushe" i terrenget.

Neste mål som var Branntangkollen (205), har en veldig bratt skrent som går rundt nesten hele toppen i ca 180 meters høyde. På kartet med 1-meters høydekoter så det ut til at nordsiden var klart lettest. Så jeg fulgte traktorveien inn i et skar og rundet opp mot Branntangkollen (205) fra nord. Kun en liten og enkel skrent her før toppen ble nådd.

© Nils Haugene

Siden det var få returmuligheter fra Branntangkollen (205), fulgte jeg naturligvis samme rute ned til traktorveien igjen. Nå fulgte jeg denne vestover i en liten dal. Noen snøflekker her og der i skyggepartiene. Et par grantrær hadde lagt seg over traktorveien og lagde skikkelig hinderløype.

Opp mot Bustekollen (192) møtte jeg også en skrent, men her fant jeg en fin hylle som skrådde oppover skrenten og gjorde det lett å komme opp. Selve toppområdet på Bustekollen (192) var en skog av tett einerkratt. Glad jeg hadde langbukse her.

© Nils Haugene

Ganske greit videre bort til Mellomåsane (181), men oppstigningen til denne toppen ble noe brattere enn hva jeg først hadde planlagt. Jeg hadde opprinnelig tenkt å gå bort til skaret mot Gampekollen (216) og så følge ryggen opp til Mellomåsane fra nord. Men en liten avkorting av ruta fristet mer.

Mens jeg sto på toppen av Mellomåsane (181) hørte jeg en tydelig krafsing i løv og kvist litt sørøst for meg. Jeg så ingen dyr på grunn av trærne, men lyden var der i noen minutter. Vinden kom derfra i tillegg, og innimellom var det en eim av vilt. Må ha vært en elg eller hjortedyr.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Fint å gå ned til skaret mot Gampekollen (216). Herfra og oppover mot Gampekollen var det en liten sti i det bratteste partiet, og så fint videre bort til toppen. Mye kratt og buskas ved toppunktet, og begrenset utsikt.

© Nils Haugene

Videre bort til dagens siste topp ventet det partiet jeg var mest spent på. Første biten nordover fra toppen av Gampekollen (216) var rimelig greit, men siste bakken ned i skaret mot Huskollen (191) virket fryktelig bratt. Selv på kart med 1-meters høydekoter lå strekene nesten oppå hverandre. Litt usikker på om jeg ville komme trygt ned der... Selv om det var temmelig bratt, fant jeg en rute ned ved å svinge litt mot vest og så skrå østover og ned i skaret. Også her var det kjekt med trær som støtte.

© Nils Haugene

Fra skaret gikk det en liten sti opp til sørryggen på Huskollen (191). Stien forsvant da det flatet litt ut. Siste etappen bort til toppen ble det igjen mye buskas og tett einerkratt. Ikke helt egnet med t-skjorte her. Ble noen risp og rasp på underarmene, men bort til toppunktet kom jeg etter krattkrigen.

© Nils Haugene

Vestsiden på Huskollen (191) er svært bratt, så noen få meter fra toppunktet åpnet utsikten seg mot vest.

© Nils Haugene

På returen fulgte jeg sørryggen på Huskollen tilbake og ned i skaret mot Gampekollen. Fra skaret gikk det en ganske slak og fin renne nedover mot nordvest. Renna fortsatte over i en sti/kjerrevei som går helt ned til fylkesveien. Nederst svinger kjerreveien nordover og altså i feil retning for meg, så her tok jeg en shortcut langs en bekk ned mot hovedveien. Et av de mest kronglete partiene på hele turen kom her langs denne bekken, som var demmet opp omtrent der hvor 50-meters høydekoten går. Et par bratte knauser kombinert med falne trær sørget for noe knoting og et nestenfall.

© Nils Haugene

Avslutningen ble derimot lett, med noen hundre meter på fylkesveien tilbake til bilen på parkeringslomma ved Hoggeberget. I godværet hadde det blitt temmelig varmt inni bilen, så det ble luftet godt mens jeg skiftet.