Fjellenden, Freningfjellet & Bjørgovarden i Valdres (25.02.2019)  

Julie og jeg dro til Valdres et par dager i vinterferien for å besøke familien Helgesen. Den ene dagen ville Linn Therese og Julie stå i bakken i Valdres Alpinsenter. Morten og jeg slapp jentene av der, og kjørte videre oppover til vinterparkeringen litt sørøst for Danebu. Der møtte vi Ole-Petter, som skulle slå følge med oss første del av skituren.

© Nils Haugene

Planen var først å rusle opp på de to jevnhøye toppene Fjellenden og Freningfjellet. Fram til nå hadde Freningfjellet ledet an når det gjelder høyde og primærfaktor, men nye kart med 1-meters høydekoter og lasermålinger fra Høydedata.no tydet på at Fjellenden er høyest. Etter hvert som kartene blir mer nøyaktige og korrekte, dukker av og til sånne justeringer opp på Peakbook-kartet også. Som regel betyr jo ikke sånt allverden for de fleste, men for Ole-Petter var dette litt krise siden han hadde nærmere 100 bestigninger av Freningfjellet og ca 10 av Fjellenden.

Mildt og skiftende skydekke da vi vandret avgårde mot den nye PF-100 toppen Fjellenden (ny høyde 1143.1 moh, PF 215). Det var litt vind, og den var langt mer merkbar på toppene skulle det vise seg. Heldigvis for meg dro Morten på pulken i dag, og dermed kunne jeg for første gang på temmelig lenge gå uten sekk. Praten gikk sånn omtrent kontinuerlig, så det føltes som om vi nettopp hadde startet da vi plutselig sto ved turens første toppvarde. Underveis hadde vi vekslet mellom å lage egne spor i terrenget og å følge oppkjørte spor.

På Fjellenden (1143) blåste det brukbart, og når sola i tillegg var fraværende, var det litt surt. Vi hilset den nye PF-100 toppen velkommen i klubben, og skled straks videre mot den som nå var blitt degradert til grønn nål.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Mildværet hadde sørget for en viss fare for gjennomslag i råtten snø. Dette gjorde utforkjøringene til en litt risky affære. Ole-Petter hadde vært i dette området dagen i forveien, og da var det veldig mye verre. Han hadde vel også gått på trynet en gang da, så tross alt bedre forhold i dag.

Vi kom trygt ned til Fjelltjernet og skrådde oppover mot Freningfjellet (1142). På toppen her tok Ole-Petter et lite farvel ...

© Nils Haugene

Nå skulle snart våre veier skille lag, men før det kjørte vi litt ned i sørvestsiden på Freningfjellet (1142) hvor vi fant en passende klynge med grantrær som ga le for vinden. Her ble det skikkelig påskestemning i sola.

© Nils Haugene

Etter den trivelige stunden i sola uten vind, var det på tide å fortsette skituren. Ole-Petter gikk nå tilbake til parkeringsplassen, mens Morten og jeg skulle ta med Bjørgovarden (1138) også. Dit var det skiløyper hele veien. Det var til og med kjørt opp helt til topps. Men før vi for alvor fulgte løypa dit, ville jeg stikke oppom Storstølknatten (1124). Morten droppet denne, og møtte meg ved et løypekryss litt sørvest for Kringlestølen.

© Nils Haugene

Mens vi gikk mot Bjørgovarden merket vi at vinden tok seg opp. Nå hadde vi den i ryggen, men vi skulle jo gå samme vei tilbake og ville da få motvind på returen. Oppe på snaufjellet økte det på, og da vi endelig nådde toppen på Bjørgovarden (1138) blåste det så kraftig at det var litt vrient å stå helt stødig i kastene.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Det ble ikke noe langt opphold på denne toppen, men jeg rakk å få med meg at utsikten er vidstrakt og at dette er en flott topp å besøke.

Litt strevsomt var det å gå tilbake i denne motvinden oppe på snaufjellet. Isete var det også blitt enkelte steder. Heldigvis hadde vi mest nedoverbakker nå, og nede i lavere lende med mer skog var det langt mindre vind. Fra Langevatnet ble det mer behagelig å gå. Siste etappe tilbake til bilen fortsatte i oppkjørte spor som stort sett fulgte myrer og tjern, så det ble en gansk slak og lett retur.