Lushaugen & Fallhaugen m/flere - Gran/Hurdal (24.10.2018)  

Den første snøen var meldt å komme noen dager fram i tid, så da prioriterte jeg Lushaugen denne dagen. En topp det var på tide å besøke, og som har stått på turprogrammet i flere år.

Det var noen få plussgrader i lufta da jeg parkerte på den ganske store parkeringen langs fylkesvei 180. I følge værvarslet skulle det bli halvskyet og noe sol. Under kjøreturen fra Oslo hadde det vært mye sol og blå himmel, men nå når jeg var klar for avmarsj, hadde det skyet over en del. Og resten av turen skulle det forbli overskyet uten noe sol.

© Nils Haugene

Jeg kom ikke langt før jeg måtte vende om med en strafferunde ned til bilen. Der lå hanskene på biltaket, og hansker måtte jeg nok ha med i dag. Derfor er GPS-sporet litt merkelig helt i starten.

Bommen på Bustevollvegen sto oppe nå ved turstart. Selv om jeg hadde visst at den ville forbli åpen resten av dagen hadde jeg ikke kjørt opp den veien. Jeg hadde uansett tenkt å avslutte turen med Fallhaugen (689), og da sto bilen perfekt der den allerede var parkert.

Det gikk ganske radig opp til Bustevollen, hvor 3 biler sto parkert. Traktorveien videre vestover mot Lushaughytta hadde hatt en del trafikk i det siste. Denne veien var rustet opp noe, men var samtidig også ganske sporete. Heldigvis hadde frosten nå sørget for at gjørmen og søla var frosset. Ellers hadde dette vært en sølete etappe.

Litt før Lushaughytta sto 3 arbeidsbiler parkert fulle med verktøy og utstyr, og ikke langt unna hørte jeg snekring og prating. Det var arbeidsfolkene som jobbet på nye Lushaughytta. Den skal etter planen stå ferdig i desember.

Bak noen materialer fant jeg stien som går opp til Lushaugen (812). Stien var veldig grei å følge, bortsett fra at kartet ikke helt stemte med virkeligheten her. Den stiplete streken på kartet avviker nokså mye fra hvor stien går i terrenget.

På Lushaugen (812) står det nå et temmelig nytt tårn. Jeg tok en tur opp i toppen av tårnet og fikk god utsikt i alle retninger derfra. Men det blåste ganske surt øverst i tårnet, så pausen her ble kort. Det var mye mer behagelig å stå på bakkenivå ved hytta på toppen. Her på Lushaugen (812) møtte jeg også flere andre som var ute og luftet seg en ettermiddag midt i uka.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Nå var planen å følge høydedraget østover for å ta med noen lavere topper. Her hadde jeg håpet å kunne følge sti et stykke på veien, men igjen stemte ikke kartet med virkeligheten. Jeg krysset over den stiplede streken på kartet og lette etter stien der den liksom skulle være, men ga til slutt opp. I stedet vandret jeg videre gjennom skogen og over noen myrområder. Myrene hadde begynt å fryse til, men ikke nok ennå. Jeg brakk gjennom de øverste 10-15 cm som var frosset. Litt ubehagelig egentlig. Da var det bedre å gå der hvor det ikke var frosset ennå.

Slettanghaugen (771) og Skreihaugen (776) hadde ingen utsikt. Mye skog på disse, og særlig på sistnevnte hvor det var stor og gammel granskog på toppområdet. Flere tørrgraner var det også her, og spesielt på det nordre toppunktet på Skreihaugen (776). Ellers var skogene her fremkommelige og stort sett greie å ta seg fram i.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Fra Skreihaugen (776) gikk jeg videre østover og nå i et litt brattere område. Et stykke nedi lia møtte jeg en sti som førte meg ned til Bustevollvegen.

© Nils Haugene

Jeg regnet med at Langfallhaugen (723) skulle bli plankekjøring siden det ifølge kartet var stier oppover mot toppen. Vel, her ble det både og når det gjelder hvor mye stiene var til hjelp. Noen stier var stiplet inn på kartene, andre ikke. I stigningen mot 700-meterskoten slet jeg etter hvert med å følge stien gjennom mørk og høy skog. Fra 700 meters høyde og videre på det flate partiet mot toppen var stien lite synlig i terrenget. Her gikk jeg mest på GPS'en. Skogen og terrenget var for øvrig kurant å vandre i her, men det var litt smådrøyt inn til toppen. Høyeste punkt på Langfallhaugen (723) var nå et stort hogstfelt, så her var det overraskende nok litt utsikt. Faktisk litt trivelig å sitte på en stubbe her og nyte litt medbrakt mat og drikke etter all vandringen gjennom skog.

© Nils Haugene

Til dagens siste topp ventet en noe lengre etappe. Først sånn noenlunde samme rute nedover mot Tuvssetra. Siste bit før setra hvor jeg ikke hadde gått til nå, ble stien mer tydelig.

© Nils Haugene

På Tuvssetra var det folketomt nå, men det så ut som det ikke var så lenge siden det hadde vært aktivitet der.

Jeg strenet avgårde et stykke på veier nå. Det ble noen meter på fylkesvei 180 også før jeg fulgte grusveien til Fallhaugsætra. Deilig og virkelig kunne lange ut litt på vei i forhold til all lyngsubbingen som det blir mer enn nok av.

© Nils Haugene

Fra Fallhaugsætra går det en traktorvei i en sving opp til masta på Fallhaugen. Jeg tok en avstikker ut til trig.punktet litt nord for masta før jeg gikk tilbake og videre til høyeste punkt på Fallhaugen (689). Tett skog og null utsikt fra denne toppen som ligger på fylkesgrensa mellom Oppland og Akershus.

© Nils Haugene

Sørsiden på Fallhaugen (689) er ganske så bratt. Siden jeg hadde liten lyst til å gå samme omvei tilbake og ned til Fallhaugsætra, ville jeg prøve å ta en snarvei ned den bratte sørflanken. På detaljert kart med 1-meters koter så jeg et skrått drag som går ned mot sørøst litt nedenfor toppen. Der er høydekotene mindre tette. Jeg tok meg ned til dette slakere feltet i sørsiden, og her var det jo helt greit å gå ned. Høy og mørk granskog med lite eller ingen lav vegetasjon, og i tillegg var det jammen en svak sti der også. Stien var knapt synlig enkelte steder, men den gikk nå i retning Kåvemyrvegen og Fallhaugsætra.

Tilbake på Kåvemyrvegen tok jeg en liten matbit før jeg vandret nedover mot bilen igjen. Til en forandring ble denne turen avsluttet med en motbakke siden bilen sto parkert nesten 60 meter høyere enn laveste punkt på Kåvemyrvegen.