Dusinet fullt i Østmarka med bl.a. Tonekollen (07.05.2018)  4


Start point Parkering v/Bysetermåsan (237m)
Endpoint Parkering v/Bysetermåsan (237m)
Characteristic Hike
Duration 7h 35min
Distance 17.9km
Vertical meters 1,052m
GPS
Ascents Mortåsen (317m) 07.05.2018 13:52
Vangsåsen (287m) 07.05.2018 14:15
Pølseberget (313m) 07.05.2018 15:00
Vesle Tonekollen (314m) 07.05.2018 15:31
Tonekollen (368m) 07.05.2018 16:15
Strutsåsen (330m) 07.05.2018 17:00
Midtåsen (294m) 07.05.2018 17:20
Luttjernshøgdene (320m) 07.05.2018 17:41
Heiåsen (323m) 07.05.2018 18:04
Furukollen (275m) 07.05.2018 18:54
Nordbyåsen (306m) 07.05.2018 19:28
Kjerringhøgda (349m) 07.05.2018 20:18
Visits of other PBEs Vangenveien/Rausjøveien p-plass (237m) 07.05.2018 13:28

Østmarka er bare noen lange steinkast unna jobben min på Ryen. Derfor ble det heldigvis en meget kort kjøretur denne gangen, men turen jeg hadde planlagt å gå, var lengre enn min standard. Dette var en rundtur jeg hadde tenkt på en stund, men som jeg ville vente med til snøen hadde gått og kveldene var lengre.

Sommerlig og varmt denne dagen tidlig i mai. Gradestokken i bilen viste 21 plussgrader da jeg kjørte mot parkeringsplassen ved Bysetermåsan. Sola skinte fra en noe disig himmel, og det var egentlig like greit, for det kom til å bli varmt nok i skogen. Det var helt vindstille, og fluene surret rundt bilen da jeg gjorde meg klar for avmarsj.

Første del av turen skulle jeg i hovedsak følge sti nordover på vestsiden av vannet Mosjøen. Underveis la jeg inn noen avstikkere til topper som ikke lå altfor langt unna stien.

Myrene var temmelig våte nå siden det ikke var lenge siden snøen gikk. Over Bysetermåsan kom jeg helt fint tørrskodd takket være stien og alle kloppene som var lagt ut. Deretter opp på dagens første topp, Mortåsen (317).

Mortåsen (317), en flat skogstopp.
Mortåsen (317), en flat skogstopp.


Ned fra Mortåsen ville jeg ta en såkalt snarvei... Østsiden på åsen var grei helt til jeg nærmet meg dalsøkket hvor jeg skulle møte stien igjen. Her ble skogen ganske uveisom et lite stykke, og jeg fryktet at dette kom til å bli en laaaang tur. Heldigvis skulle det vise seg at dette var noe av det mest kronglete partiet jeg møtte på hele turen. Det var heller ikke mange meterne med tett skog det var snakk om før jeg kom inn på stien jeg hadde tenkt å følge videre nordover.

Vangsåsen (287) var en meget enkel avstikker. Jeg kunne nesten se toppunktet fra stien gjennom skogen.

En furu klamrer seg til toppen av Vangsåsen (287).
En furu klamrer seg til toppen av Vangsåsen (287).

Tilbake på stien vandret jeg videre mot nord. Det kokte i den vindstille lufta der sola sto rett på. Å ha med fleecegenser i sekken var i grunn rimelig bortkastet. Jeg burde kanskje gått i shorts, men siden jeg hadde planer om en del gåing ute i terrenget, var det kjekt med en langbukse som man bare kan brette ned hvis lyng og buskas går til angrep på leggene. Her på stien var selvsagt buksa brettet opp så den fungerte jo som shorts uansett.

Jeg passerte etter hvert Vangen skistue, som har åpent hver dag. Så her var det folk, men ikke så mange nå. Stedet brukes ofte som leirskole for barn.

Mot Vangen skistue.
Mot Vangen skistue.

Nedover mot et myrområde like nord for Vangen, lå det igjen en del is etter skiløypa som hadde gått der. Den isen hadde nok ikke mange dagene igjen...

Så bar det snart oppover mot Pølseberget (313). Der stien var på sitt høyeste sørøst for toppen, dro jeg inn i skogen for å stikke oppom høyeste punkt på denne åsen også. Ganske tett, høy og mørk skog på denne avstikkeren, men ved selve toppområdet var det langt mer åpent.

Mot toppunktet på Pølseberget (313).
Mot toppunktet på Pølseberget (313).

Jeg tok meg tilbake til stien igjen, og kom snart ned til østenden av Tonevannet, hvor også utløpet er. Her var det idyllisk, og på en benk satt en eldre kar og nøt sin niste. Jeg listet meg stille forbi og kom straks til et stikryss. Her fortsatte jeg rett fram og oppover mot Vesle Tonekollen (314).

Heller ikke denne gangen gikk stien over toppunktet, så jeg måtte traske de siste par hundre meterne ute i terrenget. Lettgått og relativt åpen skog her. En fortopp ble passert, før jeg nådde høyeste punkt, som trolig er minst meteren høyere enn fortoppen.

Vesle Tonekollen (314) hadde en liten toppvarde, og den var plassert øverst på en stor stein. Jeg kløv opp på den svære steinen, før jeg snudde og returnerte til stien igjen.

På Vesle Tonekollen (314). Den svære steinen med toppvarden ses like til høyre for grana i forgrunnen.
På Vesle Tonekollen (314). Den svære steinen med toppvarden ses like til høyre for grana i forgrunnen.

Nå sto dagens hovedmål for tur. Jeg kunne ha fulgt stien ned til Tonevannet igjen, og så østover og på sti opp til Tonekollen (368), men jeg ville korte ned ruta litt. Så da gikk jeg bratt ned i det dype skaret mellom Vesle Tonekollen (314) og Tonekollen (368), også kalt Vestre Tonekolldalen. Her nede føltes det som om temperaturen var 10 grader lavere enn ellers. En del snørester lå det igjen også.

I bunnen av skaret mellom Vesle Tonekollen (314) og Tonekollen (368).
I bunnen av skaret mellom Vesle Tonekollen (314) og Tonekollen (368).

Fra skaret var det ennå brattere opp mot Tonekollen (368). Det var stup på diverse høyder nesten hele veien opp langs skarets østside, men jeg så på detaljert kart at jeg var ved et sted hvor en oppgang var mulig. Her var det bare en bratt skråning med noe løs og mosegrodd stein. Det var et slags drag som skrådde opp mot sørøst.

Ovenfor dette draget ble det slakere, og jeg nådde snart stien som går i en nordlig bue og så til topps på Tonekollen (368).

På toppen av Tonekollen (368).
På toppen av Tonekollen (368).

Ved trig.punktet tok jeg bare en kort pause. Tonekollen er veldig bratt mot vest, og utsikten skulle visst være bra den veien. Det hadde jeg sett i turrapporter fra andre som har besøkt toppen. Derfor gikk jeg bort til utsiktspunktet 50 meter mot sør/sørvest hvor man får god oversikt over den vestre delen av Østmarka.

Vestover fra Tonekollen. Innsjøen nede til venstre er Tonevannet.
Vestover fra Tonekollen. Innsjøen nede til venstre er Tonevannet.
Utsikt sørover fra Tonekollen. Vannet vi ser er Mosjøen. Åsen til høyre for mitt hode er Pølseberget (313). Langt bak og helt til venstre i bildet ses Kjerringhøgda (349), som ble dagens siste topp. Zoomer man godt inn kan tårnet på toppen skimtes.
Utsikt sørover fra Tonekollen. Vannet vi ser er Mosjøen. Åsen til høyre for mitt hode er Pølseberget (313). Langt bak og helt til venstre i bildet ses Kjerringhøgda (349), som ble dagens siste topp. Zoomer man godt inn kan tårnet på toppen skimtes.

Etter en pause og noen bilder ruslet jeg videre bortover på Tonekollens sørrygg. Det går en sti her også. Jeg passerte flere andre flotte utsiktspunkt, før det begynte å gå jevnt nedover. Etter hvert forlot jeg stien og krysset snart en bekk nede i Østre Tonekolldalen. Oppover mot Strutsåsen (330) var det noen bratte skråninger og små stup jeg måtte unngå, og fant et fint drag/dalsøkk som ledet mot toppen.

En tydelig knaus er toppen på Strutsåsen (330).
En tydelig knaus er toppen på Strutsåsen (330).

Fram til nå hadde jeg hovedsakelig kunnet følge stier og hatt toppene som avstikkere. Over de neste toppene forventet jeg ikke noe hjelp av stier, og forberedte meg på litt berg- og dalbane i lyng og kratt. Det er forholdsvis kupert mange steder i Østmarka, så jeg måtte studere detaljerte kart litt på forhånd for å unngå altfor mange omveier.

Over Midtåsen (294) og Luttjernshøgdene (320) var skogen stor og greit fremkommelig. Lite buskas her, men småbratt noen korte kneiker. I dalsøkket før Midtåsen krysset jeg en sti, og denne kunne jeg ha fulgte sørover til Raudsjø og Øvresaga hvis jeg ikke hadde vært så ivrig på å plukke topper.

På Midtåsen (294).
På Midtåsen (294).
På Luttjernshøgdene (320) var det en liten toppvarde.
På Luttjernshøgdene (320) var det en liten toppvarde.

Videre til Heiåsen (323) ble terrenget noe mindre kupert, og med færre små stup, men i et lite skar sør/sørøst for Luttjernshøgdene (320) var det litt mer uveisomt noe meter. Flere trær hadde falt overende på et mindre område.

Litt større toppvarde på Heiåsen (323).
Litt større toppvarde på Heiåsen (323).

Heiåsen (323) har et ganske stort toppområde, så jeg måtte vandre rundt 300 meter før det begynte å gå nedover for alvor. I dalsøkket jeg kom ned i var det håp om en sti, siden dette var stiplet inn på detaljerte kart. Og en slags sti var det der, men det var søkkvått her nede. Rester av snø var det også.

Stien svingte sørover i retning Furukollen (275), noe som passet utmerket. Det som ikke var like bra var at vannet også ville denne veien, så jeg måtte stadig følge tuer og hauger for å ikke tråkke altfor dypt i vann.

Da jeg var inntil vestskråningen på Furukollen (275), forlot jeg stien og gikk opp denne skråningen. Det var ikke så langt opp før jeg nådde den lite spennende toppen.

Furukollens topp (275) midt i bildet.
Furukollens topp (275) midt i bildet.

Fra Furukollen hørte jeg heftig bjeffing nede mot Raudsjø og Øvresaga. Hørtes ut som en hundegård ... Da jeg kom ned på grusveien ved Raudsjø/Mellomsaga viste det seg at det var flere hunder der ja. Jeg skvatt litt til da 2-3 store hunder kom bjeffende rundt hushjørnet og stoppet litt fra veien. Ingen hindring mellom dem og meg, men de stoppet da heldigvis innenfor deres område. Uansett ikke helt bra, men holder dørselgere unna i hvert fall.

Jeg ruslet videre på veien til jeg var ved brua som fører over til DNT-hytta Øvresaga. Fra brua delte stien seg, og jeg tok den som gikk oppover i retning Nordbyåsen (306). Stien delte seg etter hvert, men hovedtråkket gikk liksom ikke mot toppen, så jeg fulgte et mindre tråkk høyere opp. Dette svake tråkket ble til slutt ingenting, men da det flatet ut mot toppen dukket det opp en sti igjen.

Selve toppen på Nordbyåsen (306) er en markert og tydelig knaus, og ganske bratt mot vest. Jeg måtte gå i en sørlig bue for å komme enkelt opp.

Toppunktet på Nordbyåsen (306). Bratt ned til venstre her.
Toppunktet på Nordbyåsen (306). Bratt ned til venstre her.

Ned fra Nordbyåsen (306) valgte jeg en annen sti, og denne var et bedre valg enn der jeg gikk opp. Nå merket jeg en tiltakende smerte i høyre kne, på utsiden når jeg tråkket nedover. Dette forsvant når jeg kom ned på grusveien igjen og gikk bortover, og senere oppover. Lenge siden jeg har kjent noe sånt i knærne, så krysser fingrene for at det blir lenge til neste gang også.

Raudsjøen, med Nordbyåsen (306) bakenfor.
Raudsjøen, med Nordbyåsen (306) bakenfor.

Vandringen blant hyttene langs Raudsjøen var idyllisk og trivelig. Kveldstemningen begynte å bre seg over det stille vannet. Snart gikk veien i noen svinger på vestsiden av innsjøen, og i den 4. og siste svingen skulle det ifølge kartet gå en sti oppover mot Kjerringhøgda (349). Stien fant jeg, men denne var så vidt synlig og ikke mye brukt. Jeg mistet den et par ganger også, men fant fort igjen noe som lignet et tråkk. Ikke gikk stien helt der den var på kartet heller. På slutten ble stien noe tydeligere og lettere å følge.

Uansett dukket snart tårnet på Kjerringhøgda (349) opp. Jeg tok en lengre pause på berget ved foten av tårnet, men gadd rett og slett ikke å gå opp i toppen. Nå var jeg fornøyd med toppbestigninger, og utsikt fikk være utsikt.

Utsiktstårnet på Kjerringhøgda (349).
Utsiktstårnet på Kjerringhøgda (349).

Det var ikke langt igjen tilbake til bilen nå. På god og tydelig sti gikk jeg nedover og forbi Bysetra, og ned på Rausjøveien. Så en halv kilometer med lett slentring på grusvei tilbake til parkeringsplassen ved Bysetermåsan. Der var myggen ankommet i stort antall. Jeg skiftet raskt mens jeg forsøkte å hindre myggen i å snike seg inn i bilen. Det gikk sånn tålelig greit.

Start date 07.05.2018 13:28
(UTC+01:00 DST)
End date 07.05.2018 21:03
(UTC+01:00 DST)
Total Time 7h 35min
Moving Time 6h 19min
Stopped Time 1h 15min
Overall Average 2.4km/h
Moving Average 2.8km/h
Distance 17.9km
Vertical meters 851m

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.