Vassfaret: Langtjernkollen, Busufjellet ... (20.04.2018)
| Start point | Fledda p-lomme (845m) |
|---|---|
| Endpoint | Fledda p-lomme (845m) |
| Characteristic | Backcountry skiing |
| Duration | 5h 35min |
| Distance | 18.3km |
| Vertical meters | 726m |
| GPS |
|
| Ascents | Nordøst for Langtjernkollen (1,125m) | 20.04.2018 16:56 |
|---|---|---|
| Øst for Langtjernkollen (1,133m) | 20.04.2018 17:14 | |
| Langtjernkollen (1,149m) | 20.04.2018 17:33 | |
| Nordvest for Langtjernkollen (1,136m) | 20.04.2018 18:00 | |
| Sæterknatten (1,136m) | 20.04.2018 18:48 | |
| Busufjellet (1,058m) | 20.04.2018 20:15 | |
| Visits of other PBEs | Fleddaveien (475m) | 20.04.2018 15:06 |
| Fledda p-lomme (845m) | 20.04.2018 15:26 |
Det er ganske mange år siden jeg sist var i Hedalen, så det meste var nytt og ukjent da jeg kjørte fra Nes og oppover fylkesvei 243. Veien her var skikkelig preget av telen nå om dagen. Det humpet godt selv om jeg mye av strekningen forsøkte å unngå de verste kulene og søkkene i veien. Men naturen her inne er jo flott, og det var nesten litt mystisk og trolsk da jeg kunne kikke innover i Vassfaret på vei oppover i bygda.
Rett ved Hedalen stavkirke svingte jeg av hovedveien og kjørte inn på grusveien som fører opp mot alle hyttene ved Fledda. Grusveien (Dølavegen) gikk først nedover mot Åslielva/Hedalselva, og her var 1/3 av veien vasket bort av smeltevann. Heldigvis ble veien langt bedre da jeg kom over brua. Noen meter senere nådde jeg den automatiske bommen, som virket ganske ny. Betaling kun med kort, og 65 kroner var prisen for å passere. Videre opp til Fledda parkeringslomme var veien i forholdsvis bra stand til tross for vårløsningen, med bare noen få hull.
Mens jeg gjorde meg i stand til tur på parkeringen, kjente jeg at det var temmelig mildt. Temperaturen lå på 10-12 grader, men det blåste litt og var nesten helt overskyet. Ifølge værvarslet skulle det imidlertid bli mye sol litt senere på ettermiddagen og mot kvelden.
Jeg hadde bange anelser med tanke på snøkonsistensen i dette varme været. Derfor ruslet jeg etter veien så langt jeg kom i starten i håp om at snøen ville være mindre råtten på snaufjellet. Oppe ved Tubbegarden, den øverste hytta, stoppet veien. Her satte jeg på skifellene, og la noe spent i vei ut i terrenget. Ingen oppkjørte løyper akkurat her, men det var gamle spor i snøen etter andre skiløpere som gikk i den retningen jeg skulle. Det var også noen helt ferske skispor her, og dette skulle vise seg å være en som drev med snøkiting litt høyere oppe på snaufjellet.
Snøen var temmelig fuktig, og som fryktet, stedvis ganske så råtten. Særlig der det var flatt sank jeg et stykke ned, mens i bakker og der hvor det tydelig hadde fonnet seg bar snøen langt bedre. Jeg håpte på bedre forhold oppe ved toppene rundt Langtjernkollen, men det var nesten likedan der også.
Jeg plukket med et par mindre koller før jeg vandret opp på høyeste punkt på Manfjellet: Langtjernkollen (1149). Her oppe hadde været bedret seg betraktelig. Nå var det plutselig mest blå himmel, og sola som var meldt hadde jammen kommet for å bli utover kvelden.
Alle avblåste partier var helt bare og fri for snø nå. Jeg måtte bære skiene et stykke over toppene jeg besøkte, men det var jo nesten godt å kjenne barmark under føttene igjen også. Lenge siden sist det nå.
Det blåste ganske friskt her oppe på snaufjellet. Så det ble en relativt kort pause på toppen av Langtjernkollen (1149) selv om utsikten var upåklagelig. Her så jeg langt til både kjente og ukjente fjell i det fjerne.
Videre tok jeg med en høyde på andre siden av Langtjernet. På strekningen bort til Nordvest for Langtjernkollen (1136) ble det enda mer råtten snø og stamping i dyp, fuktig snø. Litt banning her, og noe redusert turglede. Men det gikk over, for snart var jeg oppe på denne slake og ganske kjedelige høyden uten noe markert toppunkt.
Jeg ruslet snart videre med skiene i hendene til jeg var kommet dit hvor snøen virket fastere og dypere. Neste mål var nå Sæterknatten (1136). Denne toppen var noe mer markert, og dessuten hadde jeg sett på løypekart at det kjøres opp skispor nesten til toppen fra nordvest. Bare noen få dager tidligere skulle disse sporene være preparert, men de ville nok være slitne allerede med så mange plussgrader. Uansett ville oppkjørte løyper være en stor fordel nå som snøen bar så dårlig.
Sæterknatten (1136) er et trig.punkt med postkasse festet til toppvarden. Herfra var utsikten ennå flottere enn fra Langtjernkollen (1149) da man ser mer av dalføret Vassfaret og dermed får mer høydefølelse. Den mest spektakulære utsikten får man derimot hvis man er ved Langtjernkollen og går litt sørover til Hestehøgda (1132). Der stuper det temmelig bratt ned i dalføret.
Fra toppvarden på Sæterknatten (1136) gikk jeg noen meter mot nordvest til det ble snø igjen. Der møtte jeg som forventet det oppkjørte skisporet. Jeg tok av fellene, men selv med glatte spor gikk det ikke fryktelig fort. Frisk motvind gjorde at farten ble dårlig, for det er ikke veldig bratt nedover der.
Deretter dreide skisporet nordover og det ble flatere et stykke, før det gikk brattere nedover mot myrene rundt bekken Austre Busua. Det var ikke innmari bratt i bakkene her heller, men sporene var mer isete, så her fikk jeg virkelig fart på skiene. Jeg holdt på å deise overende, men greide meg med et nødskrik.
Der bekkene Austre Busua og Småvassbekken møtes var det et løypekryss. Her skulle jeg følge løypa mot Sørbekksætra et stykke. Det var mye overvann i bekkene her, men her ved løypekrysset var det greit å komme over. Verre var det etter ca 300 meter vestover hvor jeg på ny måtte krysse Austre Busua. Her rant det mye vann over løypa, og den var i ferd med å gå i oppløsning. Jeg testet med stavene, og de forsvant lett langt ned i sørpesnøen. Skiene har jo langt bedre bæreevne, så jeg listet meg fort over, og det var ikke tegn til at jeg sank nedi. Men overvannet rant delvis over skiskoene, så jeg ble litt våt på beina.
Jeg fulgte løypetraseen litt til før jeg forsvant inn i skogen for å runde opp mot Busufjellet (1058). Siden det gikk mye oppover her tok jeg på skifellene igjen. Nå var det bare så vidt de klissvåte fellene festet seg på skiene, men de hang da på så lenge skiene ble trykket ned mot bakken. Inni skogen her var jeg veldig spent på snøens bæreevne, men det gikk gledelig nok meget bra. Faktisk mye bedre enn på snaufjellet.
Dermed gikk oppstigningen til Busufjellet langt bedre enn fryktet. Skogen var ikke altfor tett, men mot slutten ble bakken altfor bratt. Jeg var sliten nå, og merket det de siste 50 høydemeterne. Skifellene begynte å slenge bakpå skiene, men hang på lenger fremme, så festet var fortsatt utmerket selv om jeg gikk rett på det bratteste.
Endelig dukket dagens siste toppvarde opp. Helt bart over et stort område rundt toppen på Busufjellet (1058) også. Sola begynte å kaste lange skygger nå, og vinden var noen hakk kjøligere. Det er noe stemningsfullt over sånne kveldstopper med lav sol, så jeg skulle gjerne ha blitt her litt lenger. Men den friske vinden gjorde toppbesøket kort.
På turen ned fra Busufjellet ville jeg fortest mulig ned mot grusveien øst for toppen. Det var rimelig greit å kjøre innimellom trærne øverst. Etter at jeg rundet ved noen små tjern fulgte jeg et myrdrag nedover med lite skog. Her sank jeg nedi snøen noen steder, så jeg fryktet kaving siste biten. Heldigvis var den råtne snøen forbigående, men siste biten ned mot grusveien var brattere og skogen mye mer tett. Her ble det en del sikksakkjøring. Under snøen sildret småbekkene, så våren var virkelig igang.
Nede på veien var det av med skiene. Godt å ta av skiene nå og slentre siste strekningen på vei tilbake til bilen mens skumringen var i gang. Herlig med stadig lengre dager!
| Start date | 20.04.2018 15:26 (UTC+01:00 DST) |
| End date | 20.04.2018 20:58 (UTC+01:00 DST) |
| Total Time | 5h 31min |
| Moving Time | 4h 18min |
| Stopped Time | 1h 12min |
| Overall Average | 3.3km/h |
| Moving Average | 4.2km/h |
| Distance | 18.3km |
| Vertical meters | 697m |
User comments