Nesten sommer på Høgåsen - Svelvik (10.04.2016)  

Test av PB-app. Tracking accuracy: High. Distanse fra GPS: 5,4 km. Høydemeter fra GPS: 190 m.

April er en fin måned! Når det var meldt så bra vær som det var denne søndagen, måtte vi få med barna ut en tur. Eldste dattera var litt støl etter innsatsen på fotballcupen dagen i forveien, så hun var i utg.punktet ikke så ivrig på å gjøre så mye. Men det skulle vise seg at han far hadde rett i at det ville gå seg til bare hun kom i gang. Jeg har mange ganger selv kjent på den følelsen av at det hadde vært deilig å bare slappe av etter en aktiv og innholdsrik dag, men sånne godværsdager på våren bør man så absolutt få med seg. Det er helt herlig å kjenne sola varme og se de siste snøflekkene svinne hen mens fuglene kvitrer i kor overalt.

Vi kom av gårde litt etter kl 12, og kjørte sørover langs vestsiden av Drammensfjorden. Litt sør for Svelvik tok vi av oppover Seterveien, en smal og bratt grusvei. Nå var den i meget dårlig forfatning også, og jeg måtte kjøre svært pent for ikke å slå oppi et par steder. Like før Høyensetra parkerte vi på en lomme hvor stien mot Høgåsen (314) starter.

Barna var utstyrt med støvler/cherrox, mens Grete og jeg gikk i fjellsko. Jeg så med en gang at det var rett valg, for allerede der vi parkerte var det gjørmete. Senere skulle vi passere noen snørester i de mest skyggefulle partiene, og noen områder hvor stien var søkkvåt av smeltevann. Men lengre oppe var det nå blitt tørt og fint. Stien til Høgåsen (314) er variert og fin, med noen korte og bratte kneiker, og noen lettgåtte og flate partier. I starten går man på en traktorvei, men når man kommer ned i en dal vest for Høyensetra, går det over til sti som tar av til høyre. Denne dalen var for øvrig litt mørk og dyster, og i dag kjølig med noen snøflekker igjen hist og her. Overgangen til sola og tørr sti lengre oppe var befriende.

© Nils Haugene

Turen opp gikk lekende lett, bokstavelig talt. Det tok tid når jentene skulle undersøke alt som så spennende ut underveis. De fant på en mattegåtelek hvor man måtte løse gåter ved å regne ut svaret før vi kunne gå videre. En morsom og fin lek, både for store og små.

Siste bakken opp på topplatået var aller brattest. Der bør man ikke snuble. Vi gikk de 500 meterne bort til hovedtoppen først. To små steiner markerte toppunktet, som ikke var av de aller mest spennende. Men stien bort dit var fin, med litt spredt furuskog på svaberg, og noen steder utsikt til sidene.

© Nils Haugene

Etter en kort stopp på høyeste punkt (314 moh), vandret vi raskt til trig.punktet lengst sør, på 311 moh. Der er utsikten helt nydelig sørover, og mot øst og vest. Trivelig terreng med mye svaberg og noen få furutrær. Her varmet sola godt, og vi fikk en liten smak av sommer de tre kvarterene vi satt der oppe. Frida og Julie fant en geocache der, i tillegg til en stor, hårete og mørk larve som virkelig fanget oppmerksomheten. De ville ta den med hjem, men siden vi allerede har tre kaniner, så fant vi ut at det var nok kjæledyr.

Det lakket mot sen ettermiddag, og det var ennå igjen noen plikter hjemme. Vi gikk tilbake til den godt merkede stien vi hadde kommet opp. Gule og blå streker på trærne, pluss oransje piler viser tydelig hvor stien går. Tempoet var langt større nå, men noen mattegåter fikk vi tid til på returen også. Etter nærmere 4 timer på tur var vi tilbake ved bilen. Blide og fornøyde var vi alle fire etter denne flotte vårdagen sør i Svelvik. Det er ikke mye som slår turer med barna når stemningen og humøret stråler om kapp med sola!

Øvrige bilder:

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene