Glomsrudkollen i Finnemarka - solfylt glede og fin utsikt (15.05.2015)
| Start point | Mælumvollen (403m) |
|---|---|
| Endpoint | Mælumvollen (403m) |
| Characteristic | Hike |
| Duration | 2h 16min |
| Distance | 3.2km |
| Vertical meters | 212m |
| Map |
|
| Ascents | Glomsrudkollen (597m) | 15.05.2015 |
|---|---|---|
| Visits of other PBEs | Damtjernsveien bom (144m) | 15.05.2015 |
Skolefri og inneklemt arbeidsdag, så da hadde jeg tatt meg fri denne fredagen. Når maiværet knallet til på aller beste måte, var det helt klart at jeg måtte ta med døtrene på en skogstur.
Vi kjørte gjennom Åmot sentrum og tok av der det var skiltet mot Engersetra. Kort tid etter ble det grusvei, og like etter dukket bommen opp. Det var en automatisk bom som i hvert fall tok kort. Jeg registrerte ikke i farten om det var andre måter å betale på, siden jeg hadde kortet lett tilgjengelig. 40 kroner fattigere, og bommen gikk opp. Fin og jevn grusvei oppover. Ved Engersetra passerte vi gjennom en åpen bom, tilknyttet Glitrevannverket. Det var skiltet «Gjennomkjøring forbudt», men helt umulig å lese teksten under som beskrev hvilken gjennomkjøring det gjaldt. Vi skulle «bare» litt videre, så jeg kjørte på. Vi møtte flere biler innenfor bommen, så jeg var ikke så bekymret for den åpne bommen foreløpig.
Vi parkerte i svingen ved Mælumvollen. Det er stiplet opp en sti der på kartet, men rett før Mælumvollen passerte vi også en merket rute til Glomsrudkollen der det er tegnet inn en kort veistubb på kartet. Stien vi fulgte var en traktorvei som først gikk gjennom en hogstfelt. Etter noen hundre meter møtte vi den blåmerkede ruta, som kom fra venstre. Herfra kunne vi også følge blåmerkingen videre. Ganske snart passerte vi Glomsrudkollen sinkgruver fra slutten av 1800-tallet, før vi vandret få meter vest for Maurtjern. Fin og stor sti, og barna var i supert humør. Vi hadde leker og konkurranser underveis, noe som gjorde at tempoet var moderat.
Rett ved en hytte på nordsiden av Maurtjern var det stidele. Opp til venstre var det skiltet Glomsrudkollen, og vi fulgte nå en våt og steinete traktorvei som etter hvert gikk over i sti. Stien gikk langs en myr, og vi som alle hadde joggesko, måtte gå litt i kanten ved de mest gjørmete plassene. Plutselig dreide stien opp mot høyre, og nå var det jevn og langt brattere stigning oppover. Etter få minutter dukket tårnet på Glomsrudkollen opp, og jentene fikk virkelig fart på seg nå, selv om det egentlig hadde gått lekende lett hele veien. Nesten en time etter start berørte Frida og Julie tårnet helt likt. Her skulle førsteplassen deles søsterlig.
Aller høyeste punkt på Glomsrudkollen befinner seg noen meter lenger inn i skogen, men vi gadd ikke tilbringe mye tid der. Det var mye mer spennende med tårnet, og klatret opp i dette. Der nøt vi den flotte utsikten og spiste noe av godsakene i sekken. For utsikten er virkelig bra fra Glomsrudkollen (597). En skikkelig fin skogstopp dette! Stigen opp i tårnet begynner å bli tvilsom. Litt skjev og gammel, så jeg måtte teste den ut før jentene klatret opp. Tålte den meg, så tålte den i hvert fall dem. ;-)
Det var faktisk jeg som måtte «mase» om at vi måtte gå ned igjen. Hyggelig at barna trivdes såpass denne nydelige maidagen. Vi skulle shoppe litt også før vi kjørte hjem, så da måtte vi rusle nedover etter en lang og fin pause på toppen. Vi gikk samme veien ned igjen, og brukte langt kortere tid på returen. En glimrende skogstur og en perfekt utnyttet pappadag mens mor måtte sitte inne og jobbe!
Da vi skulle kjøre hjem, ville jeg prøve grusveien videre forbi Vesle Vindsjø, og sørøstover opp mot Dypingskollen (584). Dette er en rundtur, og jeg ville se om det gikk an å kjøre hele runden. Vi passerte litt nordvest for Dypingskollen hvor veiens høyeste punkt er, så sørover en lite stykke, før veien svingte mot nordvest igjen. Alt vel så langt, men så var det stopp! Da vi kom til en bakketopp sørøst for Kolbjørnsrudtjern, møtte vi en stengt bom. Også dette var bom for Glitrevannverket, men denne var altså låst. Jeg fikk snudd, og nå måtte vi kjøre hele veien tilbake samme vei. Litt spent var jeg på om bommen ved Engersetra fortsatt sto oppe, og det gjorde den heldigvis. Neste gang tar jeg med sykkel…
Disse bommene er altså ikke inntegnet på kartene, men blir nå registrert her på Peakbook.
User comments