Tverrbytthornet & Søre Tverrbottindan (21.08.2010)  

Fjorårets tur med Lars til Visbretinden (2234) hadde tydeligvis hatt smitteeffekt, for i år ville også Tommy og Audun gjerne bli med til Jotunheimens tinder. Dermed ble vi fire stykker som ankom Leirvassbu utpå fredagskvelden.

Lørdag morgen var det temmelig overskyet med bare få gløtt av sol innimellom. I tillegg var det meldt regn mot kvelden, men vi håpte å være tilbake på Leirvassbu innen det. Skulle vise seg at det kom vi ikke til å rekke… Målet for dagen var Tverrbytthornet (2102) med toppene på ryggen vestover til og med Søre Tverrbottindan.

Fra Leirvassbu fulgte vi først stien østover mot Kyrkjeglupen. Rett etter at vannet Troget var passert, skrådde vi oppover sørflanken på Tverrbytthornet. Været lettet midlertidig mens vi jobbet oss oppover ura. Kun de aller høyeste tindene stakk opp i skyene nå, og sola var framme oftere. Etter en stund nådde vi endelig toppryggen rundt 150 meter sørvest for toppen av Tverrbytthornet (2102). Allerede nå begynte det å tetne til i vest, og noe lett nedbør dro over Smørstabbtindan.

En meget fornøyd gjeng kunne endelig slå seg ned ved toppvarden på Tverrbytthornet (2102) etter drøyt tre og en halv time på tur. Dette var første gang for Audun og Tommy i sånt landskap, og de var naturlig nok svært så tilfredse med tilværelsen der vi satt.

Videre fortsatte vi vestover mot Vestre Tverrbytthornet (2035). Jeg hadde gått denne ryggen tidligere (i 1995) og visste at det ville bli mer utfordrende snart. De luftigste plassene ble på kanten for en av de med minst erfaring med sånt terreng og samtidig hadde litt høydeskrekk. Det ble presset noen grenser her, så vi kom oss på Vestre Tverrbytthornet (2035) etter hvert.

For å komme videre vestover måtte vi omgå en hammer litt nedi sørsiden på ryggen. Deretter var ryggen grei bort til de Søre Tverrbottindan (1971 og 1946). Det som ikke var så greit lenger nå, var været. Fra vest slo nå nedbøren inn med økende vind. Det begynte å blåse temmelig friskt, og regnet pisket mot oss.

Vi gikk ned på bandet vest for høyde 1946 og hadde kun igjen fjellsiden ned mot Leirvatnet og de siste meterne tilbake til Leirvassbu nå. Det ble imidlertid ganske seigt å ta seg ned fjellsiden i dette været, så det var unektelig godt å ramle inn på Leirvassbu, våte og kalde. Den varme dusjen før middagen var en sann fornøyelse, for ikke å snakke om middagen i seg selv med en kald pils attåt.