Hellstugutraversen (22.08.2007)  6


Start point Spiterstulen (1,104m)
Endpoint Spiterstulen (1,104m)
Characteristic Alpine trip
Duration 16h 00min
Distance 23.0km
Vertical meters 1,750m
Map
Ascents Sør for Nestsøre Hellstugutinden (2,245m) 22.08.2007 12:15
Nestsøre Hellstugutinden (2,255m) 22.08.2007 12:26
Store Hellstugutinden (2,346m) 22.08.2007 13:39
Store Hellstugutinden N1 (2,230m) 22.08.2007 16:20
Store Hellstugutinden N2 (2,215m) 22.08.2007 16:40
Midtre Hellstugutinden (2,339m) 22.08.2007 17:44
Midtre Hellstugutinden N2 (2,153m) 22.08.2007 18:50
Nørdre Hellstugutinden (2,218m) 22.08.2007 19:24
Visits of other PBEs Spiterstulen (1,106m) 22.08.2007

Denne turrapporten er skrevet av Erik Aaseth, og ble opprinnelig lagt ut på fjellforum.no
Bildene her på Peakbook er mine egne.

Heillstuggutraversen 22.08.2007 - En lang løs egg og 10 harde pakker

Omsider
Turen hadde ligget i kjømda lenge. Helt fra i fjor hadde vi snakket på en travers av hele Heillstugguryggen, fra ende til annen. Og august var estimert tidspunkt, noe Nils skulle få bestemme nærmere, opphengt på badet mellom suttekluter og bleier som han er. Og etter hans glitrende debut som jordmor, forøvrig på det samme badet, syntes det vél fortjent at han skulle få blåse i fløyta når avgangen var klar denne gangen...

August fortsatte i det samme værmessige blindspor som resten av sommeren, men så, mirakuløst nok syntes et 2-3 dagers værvindu å åpenbare seg fra ca. 20. august. Mailer og sms'er vrimlet att og fram, og så var onsdag 22. aug. omsider bestemt! Utgangspunktet var Spiterstulen, avgang var satt til kl. 0600, og vi var hele 7 stk. i følget. Dagens mål huset hele 10 stk. 2k, nemlig følgende Heillstuggutinder (toppnr. iflg "bibelen"): Søre/59.0/2189, Nestsøre/33.0/2255, Store/11.0/2346, Store N-1/11.1/2230, Store N-2/11.2/2215, Midtre/15.0/2339, Midtre N-1/15.1/2176, Midtre N-2/15.2/2153, Nørdre/45.0/2218 og endelig Heillstugguhøe/45.1/2072.

Nesten uvant
Etter grei skuring oppover dalene, og litt slaomkjøring mellom kryssende lemen og grågnagere inn Visdalen, var Nils, Terje, Roger og jeg framme en snau time for tidlig. Helblank himmel, nesten vindstille, og kun dugg på bilene lovet godt, ingen frost selv om klarvær altså. Etterhvert ankom også de andre, nemlig Lena, Svein og Morten. Med unntak for Morten, så var Lena og Svein nye bekjentskaper for oss andre. Etter hilsing, presentasjon, samt pakking og fordeling av utstyr, ruslet vi av tunet kl. 0610, i et vær som ikke kunne bli bedre! Sola gyllet allerede Styggehøe og isfallene oppe i Tverråbreen, der vi i en mild liten mottrekk ruslet sørover dalen, mens Visa hvisket sin vante melodi i morrastilla langsmed dalbunnen. Nesten uvant med godvær nå, etter et miserabel sommer, samt et par heller fuktige styggværsturer i fjellet forut. Etter et par brukryssinger av bla. Heillstugguåe, dreide vi så av fra Visdalen, og tok iveg stigningen langs stien opp og inn i Urdadalen. Snart nådde vi det første Urdadalstjennet, som lå tinnblankt og speilet den kjegleformede toppen av Semeltind/2236 der framme i dalåpningen.

I Urdadalen. Turfølget på Hellstugutraversen. Bak midt i bildet ses dagens første mål for mange: Søre Hellstugutinden (2189).
I Urdadalen. Turfølget på Hellstugutraversen. Bak midt i bildet ses dagens første mål for mange: Søre Hellstugutinden (2189).

Snart dukket også dagens første mål opp, nemlig Heillstuggutind Søre/59.0/2189. Samtidig ser vi til venstre opp på tre stygge vertikale hammere på egga nord for Store/2346. "Hau og hau, det der ser da ikke bare enkelt ut?" spør vi, men trøster oss med at vi tross alt skal enkleste veien over dem, nemlig ned, og derfor kan rappellere hvis det trengs. Vegen til Søre/2189 innebar kryssing en diger løs urflanke, blek og bratt, med et par lengre snøtunger i. Vi vurderte vegvalget nedenfra, og gikk for å benytte snøen hvis den ikke var for hard. Det var den ikke, så her var det bare å jabbe høgdemetrene unna, for å nå bandet mellom Søre og Nestsøre, der sola nå skinte flat og kvit i sensommermorgenen. Nils og jeg var litt sultne, så vi tok oss en kjapp matbit nedi røyslandet, mens de andre gikk ivegen opp til bandet. Men vi kom da opp etterhvert vi óg, hvoretter Roger, Terje, Svein og jeg turet videre de 100 gjenstående høydemetrene til Søre, mens resten av flokken latet seg i sola nede på bandet. Flott topp dette, med en overveldende utsikt over vestre Memurubreen på den ene siden, og Urdadalen med alle sine glitrende tjern på den andre. Og nordover skar selve Heillstuggumassivet sin enorme mørke ryggfinne gjennom himmelblåa, en sammenhengende 7 km lang skarp fjellrygg, med stortinder, egger og utfordringer i hopetall...

Store Hellstugutinden (2346) bak til venstre, med Nestsøre Hellstugutinden (2255) oppe til høyre.
Store Hellstugutinden (2346) bak til venstre, med Nestsøre Hellstugutinden (2255) oppe til høyre.

Sommer
Vel nede igjen til de andre som dormet uthvilte på bandet, tok vi en liten rast. Men ruta var lang, så vi drøyde ikke lenge før vi i flokk opg følge strenet videre mot Nestsøre/33.0/2255. Opp dit ligger et par klyvehammere, som på dette føret ikke bød på noen problemer. Men et opptak i første tredjedel av stigningen er kvekt nok til fort å by på problemer hvis snø eller is preger underlaget. For det meste fast og fint berg her, med innslag av et par mindre rødhammere også. Selve toppen er et svapreget lite platå, hvor vi spredde oss ut for en hvil, mens vi alle nøt den grandiose utsikten i den høghimlede godværsdagen. I motsetning til det meste av Heillstugguryggen, har Nestsøre stupveggene på vestsiden, mens det meste av ryggen ellers har stupene på østsiden. Ikke et vindpust var å kjenne, og sola glitret blankt i de bregrønne tjenna langt under oss i Urdadalen. Det var sommervarmt og godt, selv her oppe på 2255 moh. Morten hadde kastet skjorta, og poserte ute på en av nabbene over stupet. Som modell kommenterte han selv "Jeg burde kanskje trekke inn magen litt?" Hvorpå jeg svarte "Ja fint - for da kom sannelig Store Heillstuggutind til syne bak deg også!"

Vi nærmer oss toppen på Nestsøre Hellstugutinden (2255), som er midt i bildet. Store Hellstugutinden (2346) ses bak til venstre.
Vi nærmer oss toppen på Nestsøre Hellstugutinden (2255), som er midt i bildet. Store Hellstugutinden (2346) ses bak til venstre.
Vi slapper av på Nestsøre Hellstugutinden (2255). Staselige Store Hellstugutinden (2346) ruver til venstre.
Vi slapper av på Nestsøre Hellstugutinden (2255). Staselige Store Hellstugutinden (2346) ruver til venstre.

Fra Nestsøre skuet vi nå rett over til dagens høgeste, selveste Store Heillstuggutind/11.0/2346, en av de virkelige stastoppene i Jotunheimen. For komme dit måtte vi først nedatt på bandet/2141, før ei lang og solvarm stenbratte på drøye 200 hm ventet oss. Bandet var blekt og underlaget flatklemt av uminnelige tiders snømengder. Men nå lå røysa soleksponert og avsmeltet, preget av den moderne tids nedsmelting og klimaendring. Ikke noe vakkert syn i mine øyne... Opp stenbratta var det varmt! Røysa begynte å bli temmelig solvarm nå, og med sola bakende rett i nakken, peste og svettet vi oss mot toppen. Ryggen er bred og trygg, så det er ingen utfordringer opp her, hverken hva gjelder vegvalg eller rent teknisk. Men likevel har noen prestert å rødmale hele leia, med stygge røde spraykruseduller for hver fjerde meter til topps. Rene hærverket spør du meg, og totalt meningsløst overflødig!

Råttent fjell
Så samles vi på Store/2346. Endelig - hvor mange ganger har ikke blikket søkt denne skarpskårne stolte profilen der ute på himmelranda... Svært tilfredstillende å stå her nå, og det på en dag som denne! Nils hadde jo timet dette perfekt, ikke bare værmessig, men turen ga meg samtidig 10 flotte 2k-gaver på bursdagen! Så sendte vi en medfølende tanke til Robert som egentlig var satt opp for turen, men som dessverre ble lenket til jobb og plikter, langt der nede i disen over lavlandet.

Zoom mot Store Veotinden (2240, til venstre) og Austre Memurutinden (2301, til høyre). Nærmest til høyre er Memurutinden V2 (2238). Helt bakerst i det fjerne, skimtes Rondane. Bildet er tatt fra Store Hellstugutinden (2346).
Zoom mot Store Veotinden (2240, til venstre) og Austre Memurutinden (2301, til høyre). Nærmest til høyre er Memurutinden V2 (2238). Helt bakerst i det fjerne, skimtes Rondane. Bildet er tatt fra Store Hellstugutinden (2346).
På Store Hellstugutinden (2346). Erik finner nok av motiv å fotografere fra denne praktfulle toppen. Midtre Hellstugutinden (2339) rager opp litt lengre bak.
På Store Hellstugutinden (2346). Erik finner nok av motiv å fotografere fra denne praktfulle toppen. Midtre Hellstugutinden (2339) rager opp litt lengre bak.
Klyving nedover øverste del av nordryggen på Store Hellstugutinden (2346).
Klyving nedover øverste del av nordryggen på Store Hellstugutinden (2346).

Vi så nå imot det som var dagens crux, tre hammere langs egga nord og nedover fra Store. Foruten de rene cruxene, skulle dette partiet i tillegg vise seg å være særdeles råttent. Fjellet var småstenet, sundsprengt, og så møkka løst at ikke en eneste sten kunne stoles på uten først å testes, være seg for fot eller hånd. Og ikke hjalp det å rydde i det kranglete underlaget heller, for det var akkurat like løst under. Virket som om hele egga var pill råtten tvers igjennom. Ikke lett å finne gode sikringsfester i slikt! Fra overhøyden under Store så vi nå også N-1/2230 og N-2/2215, som stakk opp som kvasse tenner nedunder oss på den lugubre egga. Men for å komme dit, gjensto en litt kilen og vaglete ferd, på et særs uberegnelig underlag...

Lena kløv nedover først, deretter Terje. Egga var spooky, så etter noe sondering, fant vi det best å gå 3-4 meter ned i vestsiden her. Ytterligere ned var det heller ikke farbart, der kun glattskurte svarenner med et og annet hengende steinstrø i, stupte hylbratt i strak fallretning mot Urdadalen. Med mjuke bevegelser og forsiktighet, karret vi oss alle fram til tanna ovenfor første hammeren, og derfra første rappell. Her lå et par slynger fra før, så etter å ha forsterket disse med litt "ferskvare", seilte jeg ned som førstemann. Jeg tenkte nemlig forevige Roger, som litt spent ventet på sin aller første rappell, i for anledningen ny klatresele også. Rappellen er kort, kun 7-8 meter, og ikke overvettes bratt heller, så man har god fotkontakt med fjellet på veg ned. Men et par sva med minimalt med tak i nedre del rettferdiggjør en rappell. Og de få og knøttsmå tak som måtte finnes, er slettes ikke greie å finne fra oversiden heller. Nestemann er Roger. Han bakker under støttende kommentarer trygt og sikkert ut i tauet, og senker seg ned som han ikke hadde gjort annet. Well done! Første rappell gjort, og en ny grense brutt..! Snart er alle nede, og vi stiltrer oss forsiktig videre. Må vente hverandre ut nedover her, for ikke å rive sten i hodet på personen foran, ned langs den stadig like løse egga. Morten kaster et par større trusler av skarpkanten, og ned på breen innunder stupet østafor. En av dem skjærer i en laaang 200-meters bue nedover isen før den legger seg til ro for adskillige titalls år.

Det er kun 25 m til neste rappell. Denne er drøye 15 m og nær vertikal. Problemet er at festet ligger 4 meter inne på ryggen ovenfor, så faren for at tauet kan rive ut sten fra det råtne fjellet er så absolutt til stede. Ikke mye å velge feste i her, så her også ligger et par slynger fra før. Terje og Lena forsterker også dette, før vi ber Lena som går ned først, om å vurdere å rydde unna potensielle farer før hun går ut i den vertikale delen. Hun forsvinner i dypet, men snart lyder tilrop om klart tau nedenfra. Nestemann er Svein, før vi i rekke og rad dingler ennå en avsats ned mot neste topp, som altså er N-1/2230. Terje går ned som sistemann, mens vi andre allerede er på veg for å sjekke ut den tredje og siste hammeren.

Roger i rappell nr.2 på nordryggen på Store Hellstugutinden (2346).
Roger i rappell nr.2 på nordryggen på Store Hellstugutinden (2346).
Klyving nedover den luftige nordeggen på Store Hellstugutinden (2346). Høyt oppe til høyre med rød T-skjorte ses Terje, som er sistemann til å gå ut i rappell nr.2. Erik og Morten befinner seg noen meter nedenfor hammeren Terje straks skal rappellere. Litt nærmere står Lena med brede bein på ryggen, med Roger ennå nærmere, og Svein helt i forgrunnen.
Klyving nedover den luftige nordeggen på Store Hellstugutinden (2346). Høyt oppe til høyre med rød T-skjorte ses Terje, som er sistemann til å gå ut i rappell nr.2. Erik og Morten befinner seg noen meter nedenfor hammeren Terje straks skal rappellere. Litt nærmere står Lena med brede bein på ryggen, med Roger ennå nærmere, og Svein helt i forgrunnen.

Egga dit ut er sylsmal og sterkt erodert, så her skal man bevege seg beregnet og pent! Selve hammeren ser heller ikke grei ut, men muligens kan den klatres ned ved å dra ut på hammerspissen mot venstre (vest for selve egga), for så å traversere skrått ned hammerfronten tilbake innatt på egga. Her finner vi rett og slett ikke et eneste betryggende slyngefeste (og ikke noe annet sikringsfeste heller), så vi blir nødt til å klatre hammeren. Dette skulle heldigvis vise seg å være enklere enn vi fryktet, for halvveis nede på vestsiden nådde vi ei 30 cm bred hylle som krysset nesten hele fronten tilbake retning egga. Ved enden av hylla var det så greie tak de siste fem metrene ned til bandet mot N-1/2230. Artig dette! En for en kom vi oss ned her, og kun et lite klyv oppatt gjensto før N-1 (PF10) og dagens fjerde 2k var i boks!

Klyving ned den bratte og løse hammer nr.3 på ryggen nord for Store Hellstugutinden (2346).
Klyving ned den bratte og løse hammer nr.3 på ryggen nord for Store Hellstugutinden (2346).

Det verste overstått
Nå var det verste unnagjort. Tilbakeblikket mot Store/2346 så stygt og uryddig ut, der hamrene svartnet skyggefulle og bratte oppetter egga. Hadde nok rynket på nesen om vi hadde kommet motsatt veg her! Ned fra N-1 måtte vi gjøre omtrent som ned den tredje hammeren; først ned til venstre, så rundt et hjørne mot høyre, og benytte ei lita hylle tilbake til egga. Helt kurant, ikke fullt så løst lenger her nede. Snaut tjue minutter senere var vi alle på N-2/2215 (PF17). Derfra flatet egga betraktelig ut, og høydefølelsen likeså. På egga før Midtre/2339 ligger en topp som nedenfra ser ok ut, men denne har ingen PF av betydning. Jeg og Nils gikk beneste over breen forbi denne, før den seige bratta mot Midtre/2339 startet. Jeg begynte å bli sliten nå, mest matt av vannrasjoneringen kanskje, men jeg var nok ikke alene om det heller tror jeg. Men vi trasset oss opp atter en stigning, og nådde så det jeg synes var den flotteste toppen på turen. Midtre/2339 er tvert avskåren på østsiden, og den digre varden står faktisk på en godt overhengende bergnabb. Hele toppunktet er et større skrått sva, og luftfølelsen er påtakelig ute på stupkanten. I sør troner Store/2346, og langt nede på breflata østafor stikker de to artige Heillstuggubreahestene sine brune hoder opp av breisen.

Bratt ned på nordsiden av Store Hellstugutinden N1 (2230).
Bratt ned på nordsiden av Store Hellstugutinden N1 (2230).
På Midtre Hellstugutinden (2339). Erik nærmest, så Terje, Lena og Morten.
På Midtre Hellstugutinden (2339). Erik nærmest, så Terje, Lena og Morten.

Etter litt hvile og litt foto, tar vi så atter mot nord, Nørdre/45.0/2218 kneiser i eftaslyset der fremme, og imellom ligger også småtoppene Midtre N-1/15.1/2176 (PF25) og Midtre N-2/15.2/2153 (PF20). Egga mot disse var overraskende storstenet, og forsatt ralativt skarp, men fast i fisken nå. Vel oppe på N-2 setter jeg meg ned ved de andre, i ura 4 m fra varden. Morten sier "Du har jo ikke vært på toppen før du har tatt på varden, vet du?!" Jeg svarer "Jada, tar'n før vi går!" Som sagt så gjort. Som sistemann av toppen skritter jeg bort til varden, og snur meg så for å følge de andre ned fra toppen. Idet jeg skal gå holder jeg på å tråkke på en dyr Canon 5D m/ 24-105L som ligger på ei helle nedmed varden! Jeg kremter høylytt og sier "Ehhrrmm - Morten?!" Han stopper opp 6-7 meter nedunder toppunktet og ser spørrende på meg... Jeg peker ned på stenhella, og Morten stirrer noen sekunder uforstående på kameraet før han oppfatter at det er hans. Flaks ja - bra at Morten formante meg om å klappe varden, og bra jeg er så nidkjær at jeg gjør det!

Luftig passasje på Hellstuguryggen, nord for Midtre Hellstugutinden (2339).
Luftig passasje på Hellstuguryggen, nord for Midtre Hellstugutinden (2339).

Ned til skygge og mørke
Dagen hadde vært varm, så vesketapet var merkbart. Langs Heillstugguryggen finnes ingen vannhull, så med snaue 3 liter vann i sekken må man rasjonere gjennom dagen. Ihvertfall blir jeg litt matt av slik varme og halvtørste. Det var derfor nydelig når en sval bris møtte oss over kammen langs siste brattryggen opp til Nørdre/45.0/2218. Der oppe var ryggen definitivt slutt. Foran oss lå nå kun brede slake stensletter og et par små brefonner i retning dagens siste, Heillstugguhøe/2072. Bak oss raget hele traversen, der tindene nå kastet sine lange forrevne skygger ut over blåisen på Heillstuggubreen. Vi studerte himmelranda vel forvisset om vi har vært på hver en meter der ute, over hver bidige topp, opp eller ned hvert eneste klyv og hver eneste hammer. Herlig! Det begynte så smått å kjølne mot kveld, så vi ble ikke lenge på Nørdre. Morten smatt utom et mindre toppunkt på stupkanten mot øst, men dette målte vel kun PF8. Deretter skled vi over den sprekkfrie slake brefonna i nordflanken på Nørdre, før vi ruslet opp nakken vest på Heillstugguhøe/2072.

Hellstuguryggen sett fra Nørdre Hellstugutinden (2218). Midtre Hellstugutinden (2339) er høyest til venstre.
Hellstuguryggen sett fra Nørdre Hellstugutinden (2218). Midtre Hellstugutinden (2339) er høyest til venstre.

Egentlig ganske godt å gå på flatene nå, kunne tillate seg en litt mer breial og slarkete gangart enn hva traversen krever. Kun Roger og jeg skulle bortom Heillstugguhøe, de andre gikk beneste mot nord og ventet på oss på dalbrekket mot Visdalen. Ute på Heillstugguhøe strøk et gyllent flatt kveldslys over varden og toppene omkring oss, mens breene under oss ruget stumme i det blå skyggedjupet under tindene. Det hele var så storslått, så stilt, så skjønt, at det var nesten fysisk følbart. Her kunne vi senke skuldrene, og pulsen, og la avdagslyset vektløst bære sinn og sjel, langt inn i storheten og solefallet...

De fleste hadde ruslet ivegen da vi også nådde dalbrekket ytterst på nordspissen av høe. Kun Morten satt igjen der. Sola skjøt en siste hvit pil av lys fra himmelranda på Bukkeholsryggen idet vi bikket over brekket, og i spredt orden ranglet vi den dels svapregede og etterhvert halvt gresskledte bratta til dals. Et sted stoppet vi og supte begjærlig friskt vann fra en siklebekk nedi lia. Stien tilbake til Spiterstulen syntes lang. Forventet hele tiden å se lysene rundt neste sving, men akk, det varte lenge før de dukket opp. Men alt har en ende, også stien ut Visdalen, så etter 16 timer på løpen nådde vi vél mødne og slitne bilene til slutt. Så takk til turfølget for en gedigen tur, takk til Nils for bestilling av godvær (noe jeg tydeligvis ikke er i stand til), og som sagt, takk for 10 digre pakker på bursdagen! Og mer stenharde enn dette får du dem heller ikke..!

Flere bilder:

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.