Smørstabbtindan: Veslebjørn & Storebjørn (05.05.2007)
| Start point | Krossbu (1,265m) |
|---|---|
| Endpoint | Krossbu (1,265m) |
| Characteristic | Backcountry skiing |
| Duration | 9h 30min |
| Distance | 17.0km |
| Vertical meters | 1,190m |
| Map |
|
| Ascents | Veslebjørn Vest (2,090m) | 05.05.2007 10:56 |
|---|---|---|
| Veslebjørn (2,150m) | 05.05.2007 11:36 | |
| Veslebjørn Sørøst (2,075m) | 05.05.2007 11:52 | |
| Storebjørn (2,222m) | 05.05.2007 12:25 | |
| Visits of other PBEs | Krossbu (1,270m) | 05.05.2007 |
Denne turrapporten er skrevet av Erik Aaseth, og ble opprinnelig lagt ut på fjellforum.no
Bildene her på Peakbook er mine egne.
Smørstabber 05.05.2007 - Et korstog på kryss og tvers
Behagelig start
Etter et sant virvar av mail og sms ble det omsider klart at de fleste faktisk kunne bli med denne helga, i det minste én av dagene. Vi endte opp på Krossbu, hele 11 stykker lørdag morra, noen hadde overnattet, andre kom opp på morrakvisten. Avgang var satt til kl. 0700, men som vanlig med så mange deltakere, ble vi en drøy halvtime forsinket før vi kom av gårde på skaren. Sola strålte kvit og skarp, og noen lave tåkedrag fylte daler og lavdråg vestafor oss, idet vi alle tok iveg retning Leirbreen og Smørstabbene, mot noe som tegnet til å bli en praktdag over fjellheimen der framme.
”Vi” besto av (i alfabetisk orden, siden jeg ikke har noen rulletekst):
Arve, Bjørn (Panda), Erik, Henrik (Parbat), Lars, Nils, Per Rune, Ragnhild, Rasmus, Robert og Roger.
Og mange hadde forskjellige mål for dagen, alt etter ambisjoner, hva man hadde vært på før, hadde lyst til osv. osv.
Men vi skulle alle være i Smørstabbene, og regnet med å treffe på hverandre litt sånn til og fra igjennom turen.
En start kl. 0740 fra Krossbu etter overnatting, og med utgangspunkt på 1260 moh, må jeg innrømme opplevdes som særdeles lettvint og komfortabelt. Man har jo liksom vent seg til å starte hjemmefra kl. 01-03 et sted, for så å forsere fjellskauen fra 700-900 moh mot snaufjellet. Så dette var skikkelig luksus!
Vi slingret og slarket i flokk og følge opp motene retning Leirbreen, og praten gikk lett og løst om det meste. Rart med det når åndsfrender møtes gitt, man føler seg liksom lett hjemme da! Panda gikk på lette ski, med stålkanter kun langs midtpartiet, og uten feller. Dette var ikke bare enkelt, idet den grovkornede isaktige morraskaren ga elendig feste, uansett smørning. Det ble å henge på arma oppover, og de fleste vet vel hvordan det er... Et par std. 60 mm feller passet ikke på skia heller, siden festebøylen var bredere enn skituppene. Roger hadde med et par smale kortfeller, med dette var heller ingen suksess, da disse har ei lita buet metallplate i forkanten av selve fellen, og denne metallplata løftet skia 3-4 mm opp på det harde underlaget, nok til at resten av fellen ikke ga noe feste. Redningen ble at Nils hadde et par lange 40 mm feller i sekken. Etter at disse kom på plass, svettet ikke Panda fullt så mye lenger! Moralen altså: bruk langfeller! Det er det eneste som duger i bratt lende på variert føre.
Rundt Leirbreen tårnet nå dagens mål seg til himmels omkring oss. Robert hadde de mest seriøse ambisjonene, han skulle helst oppå alt, unntatt Storebjørn hvor han har vært før. Jeg og Roger skulle på Store- og Veslebjørn, samt Sauen og Kniven. Ragnhild, Rasmus og Per Rune skulle helst på Storebjørn og kanskje Sokse, mens resten tok det litt mer som det falt seg. Kopplamma Lars og Arve var mest ute etter frisk nedkjøring, og siklet på langnakken ned fra toppen av Storebjørn til Bjørneskaret, samt kanskje renna nedatt fra Sokse. Nils har jo vært på alt før, men ville en tur til på Storebjørn. Åkke som er, vel oppe på Leirbreen et stykke, tar vi ei pause før vi ”går hver til sitt”.
Robert har allerede dreid av og sitter som en liten prikk nedpå breen nedunder Kalven, og taper helene. Han hadde nye ski, og nye sko, og dette var faktisk hans første skitur til fjells noensinne! Han har mange 2k i boks Robert, men altså ingen på ski - før nå. Kvekt å ta peiling på 8 nye 2k på den aller første skituren!
Spredning
Etter rasten går Ragnhild, Rasmus, Per Rune og Panda iveg mot Bjørneskaret. De syntes at egga mellom Skeie og Veslebjørn så vel luftig ut, og ville heller runde Veslebjørn på østsiden og til topps derfra. Roger står allerede oppe i skaret og venter på dem. Ikke rart han måtte vente heller, for en vaier på hans Rottefella Chili binding var tvers av! Dette ble fikset på McGyver-metoden, med noen snorer og lisser til erstatning for vaieren. Ikke særlig stabilt, men skoen hang da inne i bindingen på et vis. Vi ser at Robert stadig vinner høyde borte i Kalven/2034, mens Parbat parkerer sekk og ski i brebratta oppunder Skeie/2118, og tar iveg mot denne solo. Lars, Arve, Nils og meg stabber så iveg imot bandet på egga mellom Skeie og Veslebjørn/2150. Nils og jeg akter å sjekke ut en mulig PF10 der oppe, midt ute langs egga, litt vest for laveste på bandet. Den stadig brattere snøbakken blir også hardere og hardere, så skia må snart på sekken, erstattet av stegjern. Disse gjorde virkelig nytten i den ennå harde snøflanken, for sola tar sent her, eller nesten ikke, i denne skyggefulle nordvendte hellingen.
Egga der oppe mellom Veslebjørn og Skeie er drømmeplassen denne dagen! Med masser av luft under vinga, der Skeies nydelige overhengende profil steiler vestafor oss, og i motsatt ende av egga svartner storstupene i Veslebjørns skyggeside. Og under oss på begge sider av knivseggen; de i sannhet massive vindgrytene i Smørstabbreen under sørstupet på Skeie, og i Leirbreen under foten av Veslebjørn og Bjørnungen. En himmelhøg og uhemmet utsikt over både Leir- og Smørstabbreen gir en flyvende følelse av flukt og overhøyde, og de brudehvite breflatene ser silkerene og urørte ut her oppefra. I vest rager Hurrunganes kjente skyline, og særlig Fannaråken/2068 og Steindalsnosi/2025 ser lekre ut herfra, over den hvite stasduken som Fannaråkbreen utgjør der ute.
Vi rusler oppom den potensielle PF10’ern. Den ligger et sted på grensa - kanskje, kanskje ikke. Høydeuret til Nils gir ikke oppløsning nok til å stadfeste, men nå har vi da for sikkerhets skyld vært der! Jeg nevnte vindgrytene - jeg er så fascinert av slike! Så spennende å rusle langs kanten på dem, de gir slikt liv og variasjon i bremiljøet og fjellheimen. Og de har alltid så vakre linjer og strøkne former! Hehe, så derfor må de vel også være hunkjønn, altså ei vindgryte?! Og denne dagen var de ekstra lekre, idet tidligere mildvær hadde avsatt et slags drenasjemønster nede i dem. Nå så de nesten ut som en stripemønstret silkebrokade, en kjempeduk varlig lagt ned langs fjellføttene, i påvente av en kalasdag som denne...
Stående på PF10-kandidaten, venter Nils og jeg på at Parbat skal dukke opp på toppen av Skeie. Tenkte kneppe et par bilder av ham på toppen. Men det varer og rekker, og kopplamma rusler iveg imot Veslebjørn imens. Nå ser vi også Robert komme etter opp mot foten av Skeie. Han parkerer sekken ved Parbat sin, og tråkker iveg opp den hylbratte snøsida mot Skeie. Samtidig oppdager vi også Panda, som synes gnyttliten der han rusler forbi foten av Sokse/2189 i retning Sauen/2077. Men vi gidder ikke vente på Parbat lenger nå, så vi rusler etter kopplamma østover egga. Ute til høyre ruver nå Storebjørn/2222, sjølveste bjønnbinna i bjørnefamilien. I strølyset nedover nakken på bjørnen, ser vi sporstreif og flere folk som maurer og kravler seg oppover mot toppen. I det hele tatt er det mye folk i området denne dagen, overalt fra Gravdalstind/2113 i sør til Store Smørstabbtind/2208 i nord. Men det er ikke bare folk her opp heller, for foran oss bortetter egga piler en lemen i vårsola. Den klatrer til og med rett over sekken min som ligger nede på bandet, og holder seg foran oss i nærmere 100 meter, før den tar ned i ura på solsida og forsvinner.
Om litt ser vi at gjengen som rundet på østsiden har kommet til topps på Veslebjørn. Kopplamma Arve og Lars er snart oppe de óg, mens Nils og jeg somler med fotografering og beskuelse av div bre- og fjellpartier. Da ser vi at Robert plutselig kommer ned igjen til sekkene nedunder Skeie. ”Hæ? Hva er det han driver med’a? Og hvor er Parbat?” Det viste seg at Parbat først ble betenkt ved et litt kjipt crux langs egga før toppen, og hadde egentlig snudd. Robert hadde mistet en hanske, og denne skled ned snøbratta nesten helt ned til sekkene igjen! Etterpå gikk han atter opp, møtte Parbat, og sammen gikk de til topps.
PF-virus
Da Nils og jeg var oppunder Veslebjørn, møtte vi de andre som da var på veg videre mot Storebjørn. Idet vi topper ut, drar også Lars og Arve etter, på ski rett ned fra varden! Ikke akkurat skiterreng for de fleste dette! Men gutta står på, og snart fyker de ut på bandet nedenfor retning Storebjørn. Men det krever nok stødig randonnéutstyr tør jeg tippe. Å sleive nedover ryggen der med mjuke lærsko og løs hel er nok ikke noe sjakktrekk. Kan nok fort bli løse tenner også av det, tror jeg! Og ikke er det langt utpå kantene heller...
Etter mer fotografering, rusler Nils og jeg etter vi også. Ute langs bandet mot bjønnbinna går vi forbi en kul som Nils myser mistenksom på. ”Ned til bandet frampå her er det 20 hm” sier han. Vi ser oss tilbake, og sier ”Ja da må det da være 10 hm til bandet bak oss også..?” Så ser vi på hverandre, gliser, og snur! Vi rusler så 50 m tilbake og opp på kulen. Sånn “just in case” bare. PF10-viruset synes å ha en viss effekt, må jeg vel blygt innrømme!
Bjønnbinna
Her oppe var vi atter samlet, med unntak Robert, Parbat og Panda. Robert sto da på Veslebjørn, Parbat var på veg mot Kniven, og Panda var vel på Sauen omtrent. Utsiktsmessig finner du mange topper bedre en Storebjørn. Toppflata er litt for stor til å gi det helt store suget, og flata mot den østre toppknoken tar vekk mye av dramatikken man føler på mer alpine topper. Tror det var ”oyvindbr” som et sted kommenterte at Storebjørn er finere å se til enn fra. Gir ham medhold der. Men horisonten er jo like vakker som før, og under oss fyller fortsatt tåka Gravdalen, mens maisola gnistrer her oppe på bjørnens hvite isse. Mye folk var det også der oppe, så vi blir ikke lenge. Ryggen nedatt er helt planke, det er djup sti med gode trappetrinn hele vegen. De digre bresprekkene nede langs nakken er nesten usynlige, og ditto ufarlige. Snart er vi tilbake ved skia, og vi tar iveg på returen mot Bjørneskaret. Vi gidder ikke ta av fellene, men skurer ut nedkjøringa over Bjørnebrean til laveste under Bjørnungen/2110. Skurer gjør dog ikke kopplamma, som kommer uten feller lik to børsekuler ned bjønnakken, rett fra varden. Dæggern, det gikk jaggu fort! Like før dem dro en enslig snowboarder ned på samme måten, men dreide øst og ned til Tverrbytnet, for til slutt å ende nedi Leirdalen et sted. Under Bjørnungen er snøen slushet og våt. Digre kalvinger fra skavlekammene over oss ligger blåhvite i solsida, og over oss steiler sørveggen på Sokse, imot en himmel så blå som den noensinne kan bli. Vi peser oss i solvarmen oppatt til skaret, hvorfra vi atter skuer Leirbreens solblanke flater. Herfra dro Rasmus ned igjen til Krossbu. Han ville nyte resten av helgedagen med en øl i solveggen. Hørtes fristende ut, mente vi andre også. ”Joa, bedre enn en helgedag i Gausdalen ihvertfall”, gliste Rasmus, og refererte en kamerat derfra som påsto at ”i Gausdalen er hembrent’n så dårlig at folk gruer seg til helga!”
Ny samling
Men det gjenstår jo ennå flere av toppene på agendaen, så mens Rasmus peiler seg inn på solveggen, rusler vi andre videre mot Sokse. Ikke alle skal opp dit, og etter litt fordeling av stegjern og isøkser (ikke alle hadde med slikt), rusler jeg i forvegen videre til Sauen/2077. Ved foten av denne treffer jeg på en blid kar som sitter velbalsamert i solsteika og gumler på en gårsdagens rosinbolle. Snart kommer også Nils og Roger etter, og karen røper da at han gjenkjenner oss fra web’n! Dette viser seg å være en annen FjellForum-signatur, nemlig ”Erik”. Artig å stadig treffe nye FF-fanter i fjellet! Vi slår av en trivelig og spøkefull prat, før vi belager oss på å tusle opp på Sauen. Mens Nils soler seg ved fjellfoten, stikker Roger og jeg til topps, dagens nest siste 2k for vår del. Sokses nordrygg sees fint herfra, og et veivalg dit opp lar seg lett definere, påvist av et sammenhengende snøbelte mellom stupene, langs ryggen hele veien opp. Den omdiskuterte PF10’ern ute på Sokses østrygg sees også vel herfra, men jeg skjønner godt at den trekkes sterkt i tvil. At den har noen PF av betydning kan ikke påstås sett herfra ihvertfall.
Vel nede kommer resten av gjengen etter fra Sokse. Lars og Arve har kjørt renna nedatt på ski! De fornekter seg ikke de gutta der gitt! Vi venter mens de også stikker oppom Sauen. Snart drar vi så samlet videre til Kniven/2133, dvs. uten Robert som nå har nådd Sokse. Han har etter soloraidet til Kalven ligget ”en topp” bak oss i hele dag. Vi piler så i følge til topps på dagens siste. ”Cruxet” i Kniven er vel egentlig bare et lite enkelt klyvepunkt, som ikke volder noe hodebry, hverken opp eller ned. Vi nyter ettermiddagssola og tar dagens siste toppbilder. Øststupet på St. Smørstabb/2208 er bent fram imponerende herfra. Storebreen nedover mot Leirdalen er like silke som de andre breflatene, og de rundere formene på Veslfjelltind/2157 og Loftet/2170 hvitner mot nord foran Breheimen. Ahh, bærre lækkert da sju! Vel nede igjen ved innsteget, kommer også Robert etter. Han er dausliten. Har vært det siden nedkjøringa fra Kalven sier’n. Det totale fravær av skiteknikk ga ham krampe allerede der, da han ploget ned de isete bratte skareflankene til Leirbreen igjen. Han hadde falt et utall ganger, men trasset seg lettere forslått stadig videre, og nådde alle dagens 8 2k med pågangsmot og trass! Det må jeg si er bra jobba, Robert! En skidebut du kan være stolt av! Men han gledet seg ikke akkurat til den lange nedkjøringa over Leirbreen da... Robert krafser seg så til topps på Kniven, mens vi andre slanger oss i solhellinga ved fjellfoten. Det er lunt, det er sol, det er varmt, det er vår... Kan man bedre ha det enn dette?
Herlig
Omsider er troppen komplett, og vi tar iveg ned breen. Denne er totalt sprekkfri, med unntak av et større høl utpå isflata rett nedunder St. Smørstabbtind. Så her er det bare å koste på. Herlig! Snøen er mjuk og skia skjærer godt i svingene. Noen kjører utforstil, noen slalomstil, noen telemarkstil, og noen kjører uten stil..!
For å tyne det siste ut av dagen, slipper Lars og Arve seg rett ned snøbratta i nordveggen på Leirhøe/1669 nedenfor Leirbreen. Noen damer kommenterer måpende at ”De er da ikke vettuge!” Og det har de jo rett i! Dårlig sjekketriks lell, altså!
Solsvidde og fornøyde er vi tilbake på Krossbu. Rasmus har nytt livet i solveggen, og på ny blir det full spredning. Noen skal hjem, og noen skal overnatte. Og mens sola stadig synker lavere i vest, og kvelden kjølner, kan Robert omsider kjempe seg ned den aller siste bakken mot Leira... En skitur han definitivt vil huske - lenge.
User comments