Storivilen - Lomseggje (30.04.2000)
| Start point | Lendhytta p-lomme (505m) |
|---|---|
| Endpoint | Lendhytta p-lomme (505m) |
| Characteristic | Backcountry skiing |
| Duration | 9h 30min |
| Distance | 16.0km |
| Vertical meters | 1,580m |
| Map |
|
| Ascents | Storivilen (2,068m) | 30.04.2000 |
|---|---|---|
| Vest for Storivilen (1,994m) | 30.04.2000 | |
| Visits of other PBEs | Lendhytta p-lomme for stien (510m) | 30.04.2000 |
Første topptur over 2000 meter i det nye årtusenet skulle gå til en meget nær nabo av den 2000-meterstoppen jeg besteg sist i det forrige. Jeg var tilbake i Skjåk etter soloturen i oktober til Hesthøe (2021) og Moldulhøe (2044). Nå hadde jeg fått med Grete, og sammen kjørte vi mot Lundadalen. Vi holdt oss på østsiden av elva Skjøli nå, og skulle ikke kjøre så langt oppover i Lundadalen akkurat. Veien går heller ikke så langt her på østsiden, og parkering ble gjort rett etter siste gård og jordlapp på venstre side var passert, ved Krokstadteigen.
Planen var å følge en inntegnet sti som så ut til å gå opp i retning Skriduhaugen (1205), men her gikk det en traktorvei/grusvei i svinger oppover som ikke fantes på kartet jeg hadde. Vi hadde festet skiene på sekkene siden det var helt bart nede i dalen, og i starten ble det noe hekting og knoting med ski som stakk opp i kvister og trær. Før vi plutselig kom inn på denne grusveien, som langt enklere førte oss oppover i skogen. Da vi var over skoggrensa ble det mer sammenhengende snødekke, og vi kunne endelig ta på skiene med skifeller under. Allerede var flere hundre høydemeter svidd unna, og vi var varme så svetten rant. For varmt var det i været også, men fryktelig disig. Det var meldt slik også, men finvær fra sør med varm og fuktig luft gir ofte en grå og disig utsikt.
Vi tok en pause på det flatere området sørvest for Skriduhaugen (1205). Etter 600 høydemeter fortjente vi en rast, men ennå gjensto nesten 1000 meter med stigning. En lang og monoton skråning, så her var det bare å rusle i vei og se seg ut delmål underveis oppover.
Det ble etterhvert tungt, og særlig for Grete som ikke var vant til så mange høydemeter på ski. Litt nedenfor toppen var hun innstilt på å gi seg. Jeg så på høydemåleren på klokka, som viste rundt 1900 moh. Oi, da var det jo ikke så mye igjen! Dette var motivasjonsinnsprøyting, og vi fortsatte i rolig tempo oppover. Plutselig var 50 høydemeter til unnagjort, og snart var det kun 2-sifret antall motbakkemeter igjen. Det ga ny giv i et par tomme kropper, og vi telte ned 10 og 10 meter. Der dukket endelig toppvarden opp, og det var virkelig et befriende syn. Grete datt ned ved siden av toppvarden, fullstendig tom for energi. Hun hadde tydelig presset grenser her, og sliten var jeg nå selv også. Nå fortjente vi virkelig mat og drikke, og det ble en lang og fin pause på toppen av Storivilen (2068), høyeste punkt på Lomseggje (eller Lomseggi, som den het den gang). Det blåste en del mer her i høyden, men allikevel var det ikke spesielt surt. Utsikten var dessverre meget begrenset til mer fjerntliggende fjell. De forsvant i disen…
Vi hadde nå en lang nedkjøring foran oss. Det skulle bli mange svinger med våre langrennski før vi var nede ved skogen igjen. Først skled vi rolig og pent vestover til høyde 1994, Vest for Storivilen. Så i små og store svinger ned omtrent samme sted vi hadde gått opp. Det er veldig mange høydemeter for noen noviser som oss, men det er jo ikke spesielt bratt ned nordsiden på Storivilen, så vi kom helskinnet ned uten knall og fall. Vi holdt oss vest for Kluftutegrovi, og beholdt skiene på til snøen takket for seg på rundt 1000 moh, vest for Skriduhaugen (1205). Nedover i skogen gikk vi også i samme spor som vi hadde gått opp, og var ganske lettet over å se bilen igjen etter dette arbeidskrevende krysset i lista. Storivilen (2068) er definitivt blant de tyngre med tanke på motbakker av toppene over 2000 meter. Det var godt å ha den i boks!
User comments