Illåbreatinder, Storgrovhøe & Storgrovtinden (10.07.1999)  

Mektige Storgrovhøe har imponert meg mang en gang når jeg har kommet kjørende oppover Bøverdalen. Høyt der oppe, med isbreer hvilende i nordflanken, ruver den og nabotoppene. Når man har kjørt opp fra lavlandet, passert Lom og kjørt gjennom den smale Flåklypa, er Storgrovhøe et fengslende syn. En diger kjempe lengst nord i Jotunheimen, som nå endelig skulle bestiges.

Av toppene i Jotunheimen er den blant de som krever flest høydemetere. Greieste utgangspunkt er Ytterdalssætre i Leirdalen, på ca 900 moh. Grete, Hans Petter og jeg parkerte rett etter at brua over elva Leira var passert, helt i starten på veien til Leirvassbu. Lettskyet og nydelig sommervær da vi gjorde oss klare for turstart. Det skulle ikke bli nedbør i løpet av dagen, men delvis skyet kunne vi forvente. Og det skulle stemme veldig bra…

© Nils Haugene

© Nils Haugene

I starten var underlaget meget behagelig, med mose og lyng. Vi greide å rote oss bort i noen høyere vierkjerr, og enkelte plasser med svermer av insekter. Høyere oppe forsvant insektene, og vi beveget oss mer inn i landskap preget av isbre. Vi var nå i nordenden av Heimre Illåbrean. For første gang fikk vi nå øye på Bakarste Storgrovhøe (2259) og Storgrovtinden (2229), to av toppene som sto på ønskelista i dag. I tillegg raget Skardstinden (2373) opp bakenfor Heimre Illåbrean.

© Nils Haugene

Sko på avveie

Vi holdt oss på østsiden av breen, og tok en pause på høyde 1789. Et sted her løsnet vi på skoene for å lufte litt. Grete tok av skoene, og vips, der forsvant den ene nedi mellom noen steiner. Oisann, den lå for langt ned til at vi nådde den med armene. Heldigvis hadde jeg med teleskopstavene, og med disse fikk jeg greit fisket opp skoen. Nok en gang var det veldig kjekt å ha med disse stavene, som har gjort nytte for seg på mange måter tidligere.

Nå ruslet vi ned på breen. Første mål for dagen var Søre Heimre Illåbreatinden (2175). Måtte jo plukke med noen ekstra topper når vi først var her oppe. Herlig å vandre oppover breen her, med den 300 meter høye og loddrette nordveggen på Skardstinden midt i mot, og østveggen på Dumhøe i vest.

© Nils Haugene

Englevakt!

Vi gikk i østkanten av Heimre Illåbreen på vei sørover mot Skardstinden (2373). Da vi var ca 1 km unna nordveggen på Skardstinden, løsner en stor bit av skavlen på toppen av fjellet og dundrer i breen under. Det romlet i fjellsidene som under et tordenvær. Litt sjokk fikk vi da vi ved nærmere øyesyn så 2 klatrere som hang i veggen der snøen nettopp hadde rast ned, tydeligvis på utsiden av klatrerne.

Litt senere da vi var kommet opp i skaret mellom de to Heimre Illåbreatindene (2170 og 2175 moh), og altså kun var noen hundre meter unna Skardstinden, så vi de to klatrerne var nede og hadde kommet litt ut på breen. Da løsner en stor del til av skavlen på toppen av Skardstinden og smeller ned i breen bak klatrerne. Skal si vi satt der med store øyne og måpte! Noen hadde definitivt hellet med seg denne dagen.

Søre Heimre Illåbreatinden (2175)

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Fra skaret skuet vi opp mot Søre Heimre Illåbreatinden (2175). En diger skavl lå helt øverst. Vi var litt tvilsomme til om det gikk å komme seg opp der, men vi ville prøve. Grete ventet i skaret mens Hans Petter og jeg la i vei. Med skavlrasene fra Skardstinden friskt i minne, kikket vi jevnlig oppover med en klump i halsen. Vel oppe ved toppskavlen måtte vi bare konkludere med at dette tok vi ikke sjansen på. Vi trakk noe meter ned igjen, og skrådde heller til venstre (mot øst). Der kom vi greit opp uten å måtte kravle opp en bratt snøskavl.

© Nils Haugene

Yes, første topp i boks, og det her i skyggen av mektige Skardstinden (2373), bare 250 meter unna. Vi hoiet ned til Grete, og snudde raskt og gikk samme vei ned igjen.

Nørdre Heimre Illåbreatinden (2170)

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Opp til Nørdre Heimre Illåbreatinden gikk vi alle tre. Her tok vi en liten pause, og beundret det storslåtte landskapet. Jeg ruslet bort til foten av Storgrovtinden (2229) for å studere nærmere den bratte hammeren, men visste at det var uaktuelt å klatre usikret opp der. Det var over mitt nivå, og vi ville uansett ikke komme opp der alle tre. Vi fikk gå den lange omveien og ta Storgrovtinden fra nord i stedet.

Fra Nørdre Heimre Illåbreatinden (2170) gikk vi ned på Heimre Illåbrean igjen, og ruslet i østkanten på denne et stykke nedover. Ved 1800 meters høyde skar vi av og skrådde opp mot høyre, hvor vi etterhvert tok sikte på det som skulle bli dagens høyeste topp.

© Nils Haugene

Bakarste Storgrovhøe (2259)

Deilig og endelig nå Storgrovhøes høyeste punkt, etter den drøye omveien fra forrige topp. Vi hadde tatt oss god tid og brukt nesten to og en halv time på omveien via Heimre Illåbrean. Nå ble det en god og velfortjent pause, før dagens største utfordring ventet: Storgrovtinden (2229). Jeg hadde lest om et hakk på ryggen bort til denne toppen, og var naturlig nok spent på dette. Skulle være klatring i dette hakket… Grete følte ikke noe stort behov for å stå på toppen av Storgrovtinden, og kunne veldig gjerne passe sekkene mens Hans Petter og jeg tok denne avstikkeren.

Storgrovtinden (2229)

Det var greit ned fra Bakarste Storgrovhøe (2259) til ryggen flatet mer ut. Uten sikringsutstyr gikk vi med iver og glede bortover ryggen til hakket/skaret som må klatres. Der ble det fort stopp - rett ned noen meter. Vi søkte ned i vestsiden, hvor jeg ved å klyve/klatre på noen hylleformasjoner kom til bunnen av skaret. I mellomtiden hadde Hans Petter fått litt kalde føtter… Han likte seg ikke helt i denne bratte vestsiden, og sa at jeg bare kunne stikke bort på Storgrovtinden (2229) mens han ventet på nordsiden av hakket.

© Nils Haugene

Fra skaret var det enkelt bort til toppen av Storgrovtinden. Skikkelig godfølelse å stå på denne tinden, som gikk for å være av de litt mer krevende 2000-meterne. På toppen av Bakarste Storgrovhøe (2259) sto Grete og veivet med armene, mens jeg så Hans Petter nede på ryggen, på nordsiden av skaret/hakket.

© Nils Haugene

Jeg ruslet tilbake til skaret og gikk ned i bunnen av dette. Var ikke bare greit å klatre opp igjen derfra, men med en hjelpende hånd fra Hans Petter kom jeg opp i forholdsvis god stil og uten altfor mye fomling. Vel tilbake på toppen av Bakarste Storgrovhøe hadde Grete funnet seg ordentlig til rette, og halvsov med sekken som hodepute. Noen som har det, mens andre sliter seg på toppene…

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Fremste Storgrovhøe (2253), og retur

Nå hadde vi vært ute i snart 10 timer, og det var vel på tide å tenke retur om ikke lenge. Men helt ferdige var vi ikke ennå… Måtte jo bortom Fremste Storgrovhøe (2253) først, og det skulle ikke by på noe særlig ekstra slit. Bare litt vandring i ur i slake bakker.

© Nils Haugene

Dagens siste ordentlige topp var i boks, men allikevel hadde jeg lyst på en liten ekstra sving før vi for alvor vendte nesa ned mot bilen. Det var eventyrlig og bare helt herlig og endelig stå her oppe på mektige Storgrovhøe. Her i nordflanken på dette fjellet, kunne vi nå med stor tilfredshet rusle nedover mot høydepunkt 2121 og føle oss som "kongen på haugen". For langt, langt der nede lå Bøverdalen, hvor jeg så ofte med beundrende blikk hadde kikket opp mot Storgrovhøe og nabotindene. Nå sto vi her oppe i steinrøysa, ved siden av Storgrovbrean, og hadde den grønne Bøverdalen der nede. På vei ned til høyde 2121 var det også stilig å rusle langs kanten på stupet mot Storjuvbrean. Det ga litt ekstra sug.

Selv om høyde 2121 (Nordøst for Fremste Storgrovhøe) nærmest hadde null i primærfaktor, var det et av høydepunktene denne dagen å ta med denne. De ble en fin avrunding på tinderanglingen.

Men nå var det definitivt på tide å gå i retning Ytterdalssætre, hvor bilen sto. Vi krysset øvre del av den østre Storgrovbrean, og holdt høyden sånn noenlunde bort til høyde 2050, Nordvest for Fremste Storgrovhøe. Her tok vi en ny pause, for nå begynte vi å bli dyktig slitne. Det gjorde faktisk litt vondt å tenke på alle høydemeterne som gjensto. Særlig Grete, som ikke var så vant til sånne fjellturer, var nok noe motløs i blikket her. Så mye annet valg enn å fortsette hadde vi ikke, så vi dro fram siste rest av energi og tuslet i rolig tempo nedover mot Heimre Illåe. Litt etter at vi hadde krysset denne breelva, kom Ytterdalssætre til syne. Avslutningsbakken på sånne drøye fjellturer er alltid ekstra lang, men etter rundt 15 timer på tur var vi endelig ved bilen igjen. En spennende og innholdsrik turdag var over. At den varme maten i Lom litt senere smakte himmelsk, er nok å underdrive…