Falketind & Stølsnostinden m/retur via pionérruta (07.08.1997)  

Det var en drøm å titte ut av teltene denne morgenen – nærmest skyfri himmel og allerede varmt. Litt stive og støle etter turen over Uranostindene dagen i forveien, men i dette finværet var vi absolutt motivert for en ny, spennende tur. Vi hadde sovet litt i nedoverbakke, og da jeg våknet husker jeg at den ene foten hadde hovnet noe opp. "Oi, får jeg på meg fjellskoen nå da", var min første tanke. Ved å slakke litt på snøringen gikk det fint, og det skulle ganske fort gå seg til og foten fikk igjen normal størrelse. Vi tok en enkel frokost i det nydelige sommerværet, pakket det høyst nødvendige i sekken, og trasket etter hvert avgårde i retning Morka-Koldedalen. Opp skulle vi gå normalveien, men ned igjen hadde jeg andre ønsker…

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Langs nordsiden av Koldedalsvatnet nøt vi morgenstunden i lett gange. Greit å få startet uten altfor store anstrengelser og la kroppen gå seg sakte varm mens stølheten fra dagen før forsvant. Snøfonna ved vann 1291 lå der den, men i dette varme været var det enkelt å tråkke spor over den. Vi kom imidlertid litt høyt opp etter fonna. Da vi var ovenfor Andrevatnet befant vi oss i rundt 1350 meters høyde. På drøyt 1300 meters høyde gikk det en lang, bratt skrent vestover. Det så problematisk ut å fortsette ovenfor denne skrenten bort til stien opp til Falketind, da det ville ende i en bratt vegg. Vi gjorde et par forsøk på å finne en vei ned skrenten, men det var styggbratt, så vi gikk noen hundre meter tilbake mot øst og kom oss ned på stien igjen, som lå litt ovenfor Andrevatnet.

Opp fra Andrevatnet var det ganske bratt, men godt feste på det tørre fjellet. Ovenfor det bratteste går stien inn i en liten dal mot en brerest. Vi tok opp til høyre, opp en grusskråning. Siden vi ikke hadde breutstyr, ville vi holde oss mest mulig på fjellet sør for breen mellom Stølsnostinden (2074) og Falketind (2067). Da vi vandret østover og opp mot Falketind (2067) her, kokte det! Helt vindstille, og sola stekte. Jeg har sjelden opplevd sånn varme i høyfjellet. Hadde lyst til å hive innpå all drikken i sekken. Ikke kom det et vinddrag engang. Ble heller noen småpauser innimellom. Vi rundet litt utpå breen da vi nærmet oss nordflanken på Falketind (2067), før vi skrådde opp mot toppen. De siste meterne før toppen var veldig bratte. Vi plundret noe, men vi var nok noen meter for langt mot øst også, ut mot øststupet. Gikk lettere litt mer til høyre (vest). Utrolig deilig å nå denne kremtoppen, som også kan ses fra hytta vår på Yddestølen i Øystre Slidre. En flott topp, med nok av luft mot øst og sør!

© Nils Haugene

Vi ble sittende lenge på Falketind, og kunne ha sittet der ennå lenger, men vi skulle bort på Stølsnostinden (2074) også. Litt før vi gikk videre, kom det en kar i 40- eller 50-åra joggende opp mot toppen. Kun iført shorts, joggesko og en rumpetaske var han ute på treningstur. Han fortalte at han hadde begynt på andre runde på 2000-meters toppene, og at han stort sett hadde besteget alle toppene alene første gang. Noen er sprekere enn andre … Vi labbet nå ned fra Falketind og fulgte ryggen over Austre Stølsnostinden (1966) og Midtre Stølsnostinden (2001), før vi kom ned i skaret mot selve Stølsnostinden (2074). I skaret satte vi igjen sekkene, og tok kun med fotoapparat og litt drikke. Sørøstryggen til Stølsnostinden var ganske bratt, men fin å gå opp. Jammen var det ikke en lekker topp dette også! Flott utsikt i alle retninger, og særlig Hurrungane fikk man beundre på ganske nært hold. For en nydelig sommerdag dette hadde vært, og fremdeles var det godt og varmt.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Etter hvert måtte vi rive oss løs fra idyllen, og kom oss ned til sekkene igjen. Nå gikk vi ikke over Midtre Stølsnostinden (2001), men holdt oss nede på breen, ganske nærme fjellet langs nordre kant av breen. Et sted skvatt vi litt til da en ¬av oss tråkket gjennom, riktignok i en sprekk som var maks 20 cm bred, men påminnelsen fikk vi. Da vi kom til det laveste på ryggen nord for Falketind (2067), omtrent der hvor pionérruta kommer opp, ble det valgets kval: Gå ned pionérruta, eller den mye lengre normalveien vi hadde gått opp? Det var fristende å prøve ruta som førstebestigerne gikk. Jeg hadde ikke lest noen turbeskrivelser fra pionérruta, bare at det ikke skulle være noe heftig klatring. Vi ville spare masse tid på å gå ned den bratte østveggen, men hvor gikk ruta?

© Nils Haugene

Det var forsøket verdt. Vi kunne i hvert fall kikke litt nedover og se hvordan det så ut. Spennende var det også, å gå ruta førstebestigerne hadde benyttet. Først tok vi litt for rett ned, og ble tvunget noe opp igjen. Bratte sva så ut til å ende i ingenting... Noen meter lenger mot nord gikk vi forsiktig nedover. Der så det bedre ut. Sakte ble det brattere og brattere, og vi smøg oss rolig nedover med høy konsentrasjon. Godt med bra friksjon nå! Vi mistet nesten troen på at dette skulle gå, da det dukket opp et drag, eller et slags felt i fjellet nedover med mange små og gode trinn. «Her!», ropte jeg til de andre bak meg. Dette smale feltet førte oss trygt nedenfor det bratteste. Utrolig godt å kjenne at vi hadde klart det, og at vi nå hadde langt mer kontroll på den videre veien. Den bratte østveggen var nå over oss, og nå gjaldt det å komme trygt over Falkbreen.

© Nils Haugene

Nå ventet et område med svapreget fjell, før vi kom inn på Falkbreen/Snøggeken. Denne breen hadde vi studert en del i forkant, og den nordre delen av breen virket temmelig inntørket og i lite bevegelse. Ikke antydning til sprekker her, og for sikkerhetsskyld holdt vi en bue mot nord, mot et avsmeltet område. Der var en passering uten breutstyr ganske trygt. Det hadde derimot vært noe mer utfordrende å komme inn på Falkbreen øverst, på grunn av breglepper.

Siste etappe tilbake til teltene og bilen ved Raudehaugen (1270) var fylt av tilfredshet og en skikkelig godfølelse i magen. Vi var slitne, og det begynte å mørkne snart. Men flere utfordringer var forsert i god stil, takket være et enestående sommervær, og et turfølge med en god porsjon eventyrlyst og godt humør. To drømmedager sørvest i Jotunheimen var snart over, og en lang biltur tilbake til Elverum i Hedmark ventet.