Peakbooktreff lørdag - Geithøe, Høghaugen ... (20.09.2014)  

Etter en meget hyggelig fredag kveld på Leirvassbu under Peakbooktreffet, våknet vi til gråvær lørdag morgen. Jeg hadde tenkt å bli med barnegruppa som skulle mot Stetinden, og stikke en tur på Surtningstinden (1997) mens de var på Stetinden (2020). Det var plan A. Når alle de høyeste toppene rundt Leirvassbu stanget høyt inn i skydekket, og det attpåtil var meldt regn utpå dagen, hellet jeg mer over mot plan B. Det var å gå på noen lavere topper, som helt sikkert ville gå klar av tåka og jeg maks ville få litt regn og noe vind.

Plan B var å ta en runde på noen topper mellom Leirdalen og Bøverdalen. Leiråsfjellet, eller Geithøe (1306) som høyeste toppen der heter, har en PF på 280 meter. Det var mer enn godkjent. I tillegg ville runden jeg planla inneholde en «rød nål» til, pluss flere mindre topper. Det ville bli en tur i både skog og på snaufjell. Med de fine høstfargene som nå var, ville det helt sikkert bli fint å vandre i skoggrensa, selv om det var litt disig og det i tillegg ville komme regn. Det demper fargeintensiteten en del, men jeg fikk ta det været som kom. Jeg hadde tross alt ikke reist oppover pga værvarslet. Peakbooktreffet var den store gulroten denne helgen!

Jeg kjørte nedover Leirdalen, og ved Leira bru svingte jeg til venstre, mot Kvanndalsvollen. Der inne i den trange og bortgjemte dalen passeres Kvanndalsvollen, og like etter går det vei over elva Bøvre. I enden av brua betales bomavgiften, som ikke bør gjøre noen til gjeldsslave – kostet 20 eller 30 kroner (husker ikke nøyaktig). Ganske grei grusvei oppover lia, men noe vaskebrett. Der veien deler seg, i krysset hvor man kan ta til høyre mot Kvammesætre eller venstre mot Leiråssætre etc, parkerte jeg.

Været var grått, akkurat som meldt. Regnet skulle komme ved totiden, kanskje klokka ett også. Da hadde jeg rundt 3 timer på meg før regnværet. Tenkte det ville være greiest å gå runden mot klokka, slik at den høyeste toppen ble nådd i oppholdsvær ihvertfall. Flotte høstfarger rundt meg! Bare så synd det ikke var litt solskinn, så fargene kunne lyse opp.

© Nils Haugene

Jeg startet med å gå mot Veslfjellet (1096). Tok raskt av grusveien og kom inn på en sti oppover en liten rygg. Fulgte stien mer eller mindre hele veien til toppen, og kunne stå på dagens første topp etter 20 minutter. Hva var det jeg kjente…? Regndråper?? Hm, og klokka var bare 10:45… Joda, det var grått mot nordvest. Regn var på vei, men ikke noe voldsomme greier akkurat. Uansett begynte det å dryppe såpass at jeg slang på meg regnponchoen. Den har jeg ikke brukt på mange, mange år. Er så kjekt å ha den, så er alt tøy over knærne tørre. I tillegg er sekken tørr, og fotoapparatet kan henge lett tilgjengelig under ponchoen. Så er det bare å løfte det fram å ta et kjapt bilde når det måtte ønskes. Ulempen er kraftig vind så ponchoen fungerer som seil. Nå blåste det litt, men ikke verre enn at det var helt greit å gå mot vinden.

© Nils Haugene

En annen ulempe er tett buskas og skog. Mellom Veslfjellet (1096) og Geithøe (1306) måtte jeg ned mot et band på rundt 1000 moh. Her var det bjørkeskog og viekjerr. Da er ikke regnponcho det mest praktiske, men heldigvis lettet været litt nå. Så ut til å bli oppholdsvær en stund nå, så da la jeg ponchoen i sekken igjen. Nede i bjørkeskogen der kom jeg etter hvert inn i vierkjerr som var høyere enn meg. Jeg fantaserte om jungelkniv, men fant heldigvis noe dyretråkk som gjorde framkommeligheten langt lettere. Det gikk oppover mot Geithøe (1306), og ganske raskt kom jeg over bjørkeskogen og kjerret igjen. Jeg fant en ny sti, men nå var det greit å gå utenfor også.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Geithøe (1306) har et stup litt nord og nordøst for toppen. Dette rundet jeg på nordsiden, og kunne gå en langt mindre bratt bakke opp mot toppen fra nordvest. Litt friskere vind her på toppen, men foreløpig oppholdsvær. Så ut til å regne mer oppover i Leirdalen. Ganske disig og dårlig sikt, men tross alt var ikke tåke noe tema på disse toppene, for den subbet fremdeles kun nedi langt høyere tinder. Jeg tok noen raske bilder, for nå grånet det til i nordvest igjen. Å ja da, idet jeg skulle tusle nedover mot sør, kom regndråpene. På med regnponchoen igjen, og denne gangen ble den værende på i et par timer.

© Nils Haugene

Nå fulgte noen mindre topper. Samtidig kom jeg ned i lavere terreng, og skogen vokste opp igjen. Greit over de to Rauskryuhøene (1138 & 1110), hvor jeg fulgte sti det meste av veien. Sti mye av veien mot Nibben (1065) også, og denne toppen var kanskje rundens stiligste, til tross for at dette også var turens laveste topp. Nesten litt småluftig på toppunktet. :-) Man kommer langt ut mot Leirdalen, og har Sognefjellsveien og dalen langt under seg. Det småregnet på toppen, men jeg skyndte meg med å ta et bilde oppover Leirdalen uten å få for mye regn på linsa. Det blåste fra den retningen, og da er det ikke lett å ta bilder den veien heller når det regner.

Neste topp var dagens andre "røde nål", nemlig Høghaugen (1151). Der blåste det såpass mye at jeg måtte søke ly litt øst for toppen. Slik hadde det for øvrig vært på mange av toppene, at jeg måtte sitte i le. Nede mellom toppene var det roligere, kanskje ikke så merkelig siden jeg hadde oppholdt meg mye i skogen. På Høghaugen spiste jeg endelig litt mat, dvs ordentlig mat. Til nå hadde jeg kun gomlet litt sjokolade og drukket saft.

© Nils Haugene

Fra Høghaugen (1151) stakk jeg også bortom Rasmushaugen (1115) og Langhaugen (1135). Ikke voldsomme tinder dette, men Rasmushaugen hadde også nydelig utsikt ned i Leirdalen/Bøverdalen. Særlig nedover dalen, dvs i retning Galdesanden, mot nordøst. Elvesæter ligger ganske så rett under når man står på Rasmushaugen (1115). Toppvarden var faktisk brukbart stor på denne toppen. En av de flotteste på turen.

© Nils Haugene

Nå ga regnet seg etterhvert, og på Langhaugen (1135) var det helt opphold. Etappen ned til bilen foregikk for det meste utenfor sti, og det ble igjen noe kaving i vierkjerr til jeg nådde Vålvålsætre. Derfra på sti og grusvei ned til bilen. Egentlig en ganske fin rundtur i lett terreng, bortsett fra der man ikke har sti/dyretråkk å følge. Høstfarger og fravær av insekter trekker opp, men det er ikke til å stikke under en stol at regn og vind grumser til totalopplevelsen, selv om man blir litt vant til regnet etter en stund. Det er overgangen som er ekstra kjip, når det starter å regne.

© Nils Haugene

Flere bilder: