Ekspedisjonens hovedmål, Baruntse 7152moh (14.11.2024)

Les om hele ekspedisjonen her: Ekspedisjon Baruntse - Himalaya

Første dag gikk med til å krysse det beryktede fjellpasset Amphu Laptsa Pass på 5800 moh. Her dør flere bærere pga. utglidning på is, skred og steinsprang hvert år. Da vi ankom og så opp den 400 meter høye fjellveggen, som mange ville kalt det, forstod vi først faren. Våre bærere hadde ikke med noe utstyr for klatring på is, så de fikk våre isøkser og vi gikk med stegjern, så klatret vi opp langs slitte tau/fixed ropes.

© Mathias Mikkelsen

© Mathias Mikkelsen

Vi kom frem til lodgen på andre siden, som ikke var mer enn et steinbygg med presenning over. Når sola forsvant bak fjellet så ble det -15 grader innendørs tvert. Neste dag ble nesten som hviledag å regne da vi gikk 3 timer til Baruntse Base Camp. En liten samling av 5 2-mannstelt, spisetelt og steinbu til drifterne.

© Mathias Mikkelsen

Dag 3 vandret vi mot Camp 1, der bærerne hjalp oss med storsekkene frem til brekanten. Derfra måtte vi med 20 kg i sekkene isklatre opp en 200 meter lang isrenne. Fjellpasset her gikk opp til 6150 moh, med en del trafikk og kø fra andre bærere. Det gikk flere steinsprang ned her, enkelte av tauene var slitt og en utglidning ville blitt fatalt. Dette var ikke en plass meg og Endre likte å være. Hjalp heller ikke å innse at vi måtte ned her også med tunge sekker etter toppstøtet. Vi fikk satt telt på Camp 1 på 6100m, og fikk konstantert at vi hadde fjellet for oss selv.

Vi våknet opp klokka 12 på natta til -26 grader, men med god og trang stemning i teltet. Med matlyst attpåtil. Vi hadde hørt at en tsjekkisk ekspedisjon hadde brukt 12 timer fra camp 2 på 6350 moh opp til toppen. Vi hadde regnet med å bruke 9-11 timer fra Camp 1. Tempo var bra fra start, men oppe ved camp 2 sank temperaturen ytterligere og vi fikk med vind på kjøpet som varte hele dagen. Vinden var aldri sterk. Kanskje bare 5-7 m/s. Men når du har minus 30 i lufta og legger til lett bris, så sier Beafortskalaen at det fort bikker 40 effektive minusgrader. I forberedelsene hadde vi entes om at vi måtte være forberedt på -25 i teltet og -35 effektive utendørs. Kaldere enn dette ville kanskje ikke være forsvarlig med vår bekledning og utstyr. Så vi var helt på grensen, der alle begynte å fryse på tær og eksponert hud i ansiktet. Jeg hadde selv teipet ansiktet på forhånd, men nesetippen fikk frostskader.

© Mathias Mikkelsen

Eneste løsningen var å gå på alt vi hadde for å holde varmen. Pauser til mat, vann og bilder ble nedprioritert. Vi måtte oppover! Problemet med å nesten gå for speedrekord på Baruntse er at du kommer enda høyere opp og dertil enda kaldere, før sola hjelper med varme. Først ved rundt 6800 moh. titta sola frem. Dessverre hjalp den bare til med å male et episk bilde over Himalaya og Tibet. Varme bidro den ikke med noe særlig enda. Vi hadde klatret opp langs fixed ropes helt fra 6500 moh, men ved 6800 begynte det virkelig å bratne til. Eneste jeg tenkte alle disse timene var: Hev foten, vigle med tærne for varme, smell den inn i isen, så neste fot, hugg til med isøks, fløtt tauklemma opp langs tauet, pust... og repeter. Samt banne inni deg hvorfor du bruker ferien din på å slite deg ut i høgda, og hvor faen blir det av sola med varmen?

© Mathias Mikkelsen

Da vi kom oss opp på toppryggen på 7000moh og kunne se hele ruta frem til toppen, så ble det akutt dårlig magefølelse. Trolig var det realiseringa av å se all teknisk klatring som gjenstod å gjøre både frem og tilbake til der jeg stod, samt all klatringa nedover. Estimert ville det ta 3 timer å komme tilbake til 7.000, for så å klatre og rappellere ned til 6500. I tillegg så måtte vi klatre ned fjellpasset på slitte tau helt på slutten av dagen. Vanligvis så klarer jeg å holde konsentrasjonen med krevende fjellklatring opp mot 12-14 timer på tur. Man kan vandre som en zombie i 24 timer, men å forsere kritisk terreng ufokusert har jeg selv erfart blir fort farlig. Hodet var mer slitent enn vanlig etter altfor mange timer på maks pushing, frysing og lite vann og mat. Der og da ble følelsen veldig sterk for at hvis jeg fortsatte, så ville sannsynligheten for å gjøre feil bli for stor. Å når en er alene på fjellet med de forholdene uten mulighet til redning, så er det ingen rom for feil. Jeg sa til meg selv "jeg velger livet. jeg velger Jorid".

© Mathias Mikkelsen

© Mathias Mikkelsen

Endre og Christian ønsket å fortsette. Jeg hadde nok overskudd til å klatre ned alene og ønsket dem lykke til. Flere har i ettertid reagert på at vi som et team lot meg klatre ned alene. Her må jeg presisere at jeg hadde fortsatt greit med mentalt overskudd, og enda mer å gå på fysisk. Jeg tålte høyden godt og kunne teknikkene for å klatre ned alene. Gutta forsikra seg at jeg komfortabel med det, og valget står jeg for i dag. Begge nådde toppen et par timer senere. Ekspedisjonens høyeste mål ble en suksess.

For min del ble det blodkonsentrasjon noen timer, for å sørge for at alt ble gjort riktig nedover. Her ble det blant annet 1,5 kilometer langs tau med: sitter snøankeret? Skal jeg rappellere, isklatre eller bare vandre ned denne taulengden? Har jeg tredd HMS-knuta rett? Hold fast og stå godt med begge ben når du flytter karabinkroken til neste tau. Er enden på tauet festa? Sånn gikk tankene på repeat for hver eneste taulengde. Ingen rom for feil. Midtveis på den bratteste flanka så oppdager jeg at tauet jeg rappellerer ned ikke er festet til neste snøanker. Slik alle tauene skal. Tauet ender i ingenting, uten så mye som en knute. Under venter 1000 meter fjellvegg. Tanken der og da gikk fort til å løse problemet og se til neste snøanker. I ettertid har jeg tenkt flere ganger på denne situasjonen. Hva hadde skjedd hvis jeg var litt mer ukonsentrert? Hadde jeg oppdaget at det hvite tauet mot den hvite snøen (Merkelig fargevalg) ikke var knytt inn?

Rimelig sliten nede ved camp 1 prøvde jeg å hvile litt. 10 min på øyet fikk jeg før et vindkast flytta teltet med meg inni en halvmeter. Så det ble heller teltforankring, pakking og snøsmelting frem til gutta kom ned igjen. På igjen med 20 kg sekker, ned det jævla isette fjellpasset før vi møtte Angi og Dawa med Cola til oss ved brekanten. Det var kanskje litt hårete å legge opp til Camp 1-toppen og så base camp ila. en dag.... men, vi kalte oss "the fast five" for en grunn:)