Storen og utforskning på Mitdmaradalsryggen (19.09.2020)

Aktivitet: Fjellklatring på naturlig sikring | Vanskelighetsgrad: 4 Taulengder grad 2-3+ pluss krevende klyving | Tidsbruk: 1,5 time klatring

---

Fjellfører og kompis mangla å gå Vigdalssva opp Storen, samt å rekognisere ryggen mot Midtmaradalstindene. Rekogniseringstur til Storen i strålende september vær, ja det ble jeg gjerne med på.

Vi startet klokka 06.00 fra Turtagrø og holdt jevnt tempo opp til bandet. Opp de flere hundre høydemeterne med sva og løsstein etter bandet forstod jeg virkelig hvorfor det er lurt med fører her, for den mest effektive veien opp er svært vanskelig å finne. Gikk usikret helt opp til hjørnet og begynte med første taulengde på galleriet. Ca. grad 2+ og 600 meters sug ned mot breen under, men med tørre tak ble denne veldig grei. Vigdals sva (ligner mer en renne i mine øyne) ble rutas vanskeligste parti på 3+, der en måtte stole på håndtakene. Etter Vigdals var det bare sjarmøretappen opp til kanskje Norges råeste topp og en av de beste utsiktene jeg noensinne har hatt.

En ting er klatring, men jeg viste at det ventet en lang og luftig rapell som kunne bli turens skumleste. Å rapellere akkurat over kanten gir alltid litt nerver, men det hjalp å se opp og heller gløtte innimellom mot den lille fjellhylla en skulle lande på. Etter rapell gikk det raskt ned til bandet igjen. Hadde vi gått ned igjen til Turtagrø så hadde bestigning havnet tur-retur på bare 10 timer og blitt en av de raskere, men Nesseth hadde flere planer for dagen. Vi skulle se om vi fant veien til Midtmaridalstindane.

Så det ble å gå sørover over breen og opp en lang og utsatt snørenne. Herfra ble det en del leiting etter beste rute, masse enkel klyving, flere taulender, like mange rapeller og noen bomturer. Litt før 19 så fant vi endelig siste renne opp på ryggen, men da måtte jeg desverre melde at vi bare hadde to timer lys igjen og jeg syntes ikke det var forsvarlig å fortsette. Vi hadde tross alt gått allerede da i 13 timer og hadde fortsatt igjen det mange ser på som en full dags mars.

På vei tilbake, selv om jeg følte meg fortsatt kvikk i kropp og hode, så var tydeligvis konsentrasjonen etter 14 timer noe sløvere. først mista jeg taubremsen min (heldigvis ikke kritisk lenger). Når jeg gikk med tau ned snørenna så klarte tauet å løse ut en liten stein over meg, som hadde kun et mål, og det var ansiktet mitt. Det føltes som å bli slått ned, og jeg lå noen minutter på ryggen bare for å samle meg igjen. Heldigvis så tok nesa mi støyten, men neste uke på jobb ble med rød nese med 3cm kutt på tvers. Når vi skulle ned bratteste ispartiet fra bandet så forhasta jeg plasseringa av beina, snubla, og akselererte fort ned isen i retning en steinhylle som jeg forsvant over. Jeg ble kasta rundt et par ganger og landa etter et par meters fall med høyre side av kroppen på stein og is. Fikk litt juling og trengte litt tid på å komme meg igjen, men det ble å stable seg på beina å sikte seg inn mot sitt etterlengtede telt.

Utsikt mot resten av Hurrungane med Ringstinden i senter, tatt nedenfor hjørnet.

To luftige rappeller ned fra toppen.

Sydlig omgåelse av midtmaradalsryggen. Vi snudde etter denne taulengden grunnet tidspress.

Storen i kveldssol sett fra Midtmaradalsryggen.

Bilder til Nesset: