Storåsen - og et møte med selveste bamse bjørn (14.09.2019)

Etter turen til Svarvestolåsen kjørte vi tilbake på Rv 21 til Hølevann nord for toppen. Parkerte ved bommen her. Her er det en informasjonstavle over Karl Fredriksen og hans transport av flyktninger over grensen til Sverige. Gikk innover skogsbilvegen langs det idylliske vannet og nøt synet av svanene på andre siden av tjernet. De virket litt rare, klumpet seg sammen og så litt rare ut, men tenkte ikke mer over det da. Kanskje var det pga. den sterke vinden, eller så var de bare slik tenkte jeg. Litt etter enden av vannet går det en overgrodd traktorvei oppover på høyre side. Fulgte denne oppover og tok av ut i terrenget ca ved to maurtuer.
Rett før toppen kom vi opp over kanten på den første "bakken" og det flatet ut igjen stoppet Kristen opp og hvisket BJØRN. Jeg hadde nesen inn i kartet og så bare en skygge av den, men Kristen så bjørnen ca 30 m fra oss der den løfte hodet og sto stille et øyeblikk før den løp av gårde i en vanvittig fart på siden av toppunktet. Kristen sa den var brun, ikke så stor og det disset vanvittig i kroppen på den da den løp. Den var feit ja. Kristen var rystet! Vinden blåste sterkt fra bjørnen mot oss og det knaket i trærne, så han fikk nok ikke teften av oss og vi er heldige at den ikke løp mot oss! Vi diskuterte om vi skulle gå opp på toppen, men fant ut at bjørnen sikkert var over alle hauger allerede, så det var trygt å gå de 50m som var igjen til toppen. Vi passet på å prate høgt sammen da vi gikk. Da vi kom på toppen hørte vi det brake skikkelig nedenfor toppen, hørtes ut som om han felte trær på sin ferd. Det var et terreng med mye gamle felte trær nedi der, så det var nok vanskelig for ham å gå der den gikk. Heldigvis var det bratt opp på den siden. Vi stoppet ikke lenge her nei, tok et bilde og løp ned igjen til bilen. Dette forklarer svanenes rare oppførsel. Nå var de ute på vannet igjen, men fortsatt skvetne. Hadde tenkt å spise i skogen, men maten tok vi i bilen. Mens vi spiste kom det en annen bil og parkerte og ut kom to damer og en hund. Jeg informerte dem om bjørnen og de sa ganske rolig at, "det er ikke første gangen, her er også ofte ulv". Noen hadde sett bjørn i området nylig også. De gikk innover skogsbilvegen, men skulle sikkert kun følge denne og bjørnen løp sørover. Vi sitter igjen med en opplevelse for livet, i alle fall Kristen som så den skikkelig over flere sekunder og litt rystet for det var helt uventet for oss å treffe den her. Nå, flere dager etter klarer Kristen omsider å se det flotte i denne opplevelsen.