Fra Blåfjellet på motsatt side av Steindalen kunne jeg knapt se snø på Steindalsfjellet og dro derfor dit istedenfor turen jeg hadde tenkt. Riktignok var det store snøfelt skjult i nordhellingene, men stort sett gikk det greit å krysse og vasse dem. Fulgte vei og deretter sti til Steindalsstøylen. Stien var utydelig innimellom, men merket med røde trestokker gjennom skogen. Fra stølen gikk det umerket sti videre til Dyrdalsvatna. Derfra bratt opp til Dyrdalsknausen, og ruta mi var ikke den beste. Men umulig å vite om det var bedre andre steder og fulgte derfor noenlunde samme vei ned igjen til vannet. Over Steindalsfjellet blåste det innimellom noe vanvittig. Det var ikke annet å gjøre enn å stoppe og vente til kasta ga seg. Vinden kom fra sørvest, så det ble mye å jobbe mot. Plutselig i et skar før toppen begynte det å regne - fra blå himmel - men det var en foss utfor stupet i motvind. Ble ganske våt :-)
Mye opp og ned og små skar og søkk så selv om det ikke er de store høydeforskjellene, tok det tid. Flott utsikt fra toppen, og varden var akkurat stor nok til å gjemme seg bak i vinden. Salig fryd å komme nedi skogen igjen og slippe vindens røsking og kast, ble helt tummelumsk av det. Nede i Steindalen var det møkkspredning for alle penga, hele tre traktorer i aksjon.
Benutzerkommentare