Knutsholet delvis rundt og snutur på Mesmogtinden (16.07.2025)

Sommerens tradisjonsrike luftetur til fjells var i år redusert til en miniversjon: bare Nicolai og meg. Resten av gjengen var opptatt med småbarn og jobb. Selv om de andre var savnet, pakket vi sakene og var klar for tur. Etter en inspirerende turrapport og bilder fra Christian Nesset, falt valget på “Knutsholet rundt” – en tur med mange 2000-meterstopper, mye luftig klyving og litt taubruk. En skikkelige fjelltur med andre ord!

Vi tok morgenbåten inn til Gjendebu etter en teltnatt ved Gjende. I god budsjettånd ignorerte vi de betalte teltplassene rundt turisthytta og slo opp teltet på en fin liten gresslette rett utenfor gjerdet – altså inni innhegningen til en flokk nysgjerrige kyr. De virket faretruende interesserte i teltet vårt når vi var klar for avmarsj, men vi satset på at de ville foretrekke gress.
Starten gikk klokka 10. Sekkene var pakket med det meste: brødskiver, Real, tau, ett kilesett og noen få kammer (Nicolai glemte resten), klær for alle tenkelige årstider, og ikke minst – pulverkaffe. Vi labbet avgårde langs sørbredden av Gjende, over småbekker, kratt og høyt gress. Relativt flatt og kronglete, men det skulle snart endre seg.

Ved utløpet av elva fra Knutsholet-breen begynte oppstigninga – 500 høydemeter rett opp. Sol, elvebrus og majestetiske fjell holdt motet oppe. Vi var usikre på utsiktene for vann på resten av turen, så like før breen fylte vi omlag 3 liter vann hver fra en sidebekk (ikke bre-elva), og sekkene ble med ett enda tyngre enn de allerede hadde vært.

Opp mot Nørdre Skarvflytinden ble det mer steinur og sikk-sakk mellom svaberg. Lett klyving opp fra sør til den første toppen. Herfra begynte moroa: morsom eggtravers mot Midtre Skarvflytinden, med småklyving og balanse på smale partier.

Ved toppen av Midtre måtte tauet fram. Vi hadde lest om en kort rappell på rundt 15 meter, alternativt en sørlig omgåelse. Rappell virket mest elegant. Nicolai gikk først, med en ekstra kam som backup. Da det var min tur og jeg hang i tauet, hørte jeg plutselig klirr – Jetboil-posen min hadde løsnet og deiset nedover fjellsida. Den inneholdt ikke bare kokeutstyret, men også turens helligste gral: pulverkaffen. Den stoppet heldigvis 50 meter lenger nede. Etter rappellen og litt scrambling kunne jeg gjenforenes med posen – Jetboilen hadde fått seg en solid bulk, men virket fortsatt brukbar. Kaffen intakt. Krisen avverget.

Etter toppen begynte vi å speide etter mulige leirplasser – vi ville gjerne ha tid til å nye litt av sommerkvelden. Vi fant noen fine flater ved Skarvflyløyfttinden, men det føltes litt for tidlig. Så vi fortsatte mot Austre Leirungstinden. Ryggen dit var bred og grei. Det fine svaet på nordryggen så verre ut på avstand enn det var – vi klyvde det greit i tørre forhold.

Ned fra toppen holdt vi god avstand til vesteggen, som bare ble brattere jo lengre ned man kom, og fulgte ei slags renne ned mot skaret mot Vestre Leirungstinden. Her slo vi leir. Skyfri himmel, null vind og kveldssol. Rett og slett postkort. Etter hvert ble det så varmt at vi måtte flytte campen i skyggen. Vi bygde et fint lite krypinn med klatretauet som vern mot skarpe steiner og deretter Exped dunisolert underlag, og lå småkonger på ganske nøyaktig 2000 meters høyde. Jeg sov som en stein – en av de beste nettene jeg har hatt ute.

Neste morgen startet med lett klyving til foten av Vestre Leirungstinden. Til venstre for veggen vi hadde studert fra skaret, åpenbarte den enkleste ruta seg, og jeg tok ledelsen. Klatringa var artig, med mange rutevalg. Litt romslige anmarsjsko og tung sekk gjorde det litt utfordrende i starten, men alt gikk fint. Midtpartiet var enkelt, før det ble litt brattere mot toppen. Her hang jeg igjen sekken til Nicolai og klatra opp siste del uten. Én taulengde på rundt 30-40 meter, og så var vi ferdig med klatringa og nesten på toppen.

Videre til Vesle Knutsholstinden var det enkel gange. Her fikk Nicolai ta føringa, og vi valgte ei grei linje opp et slags dieder på høyresida. Én taulengde opp, så litt klyving, og så sto vi på toppen. Begge rutene var nok på 3er-tallet et sted.

Så kom diskusjonen: fullføre Knutsholet rundt over Store, Midtre og Nørdre Knutsholstinden og Nålene (som jeg hadde besøkt tidligere) – eller ned i Svartdalen for å forsøke Mesmogtinden og kanskje traversere via Svartdalspiggene? Vi var slitne, sola stekte, og vi var ikke akkurat i konkurranseform. Et kompromiss ble foreslått: ned i Svartdalen, tømme sekkene og ta Mesmogtinden som en bonus-tur med lett sekk.

Fra skaret mellom Vesle og Store Knutsholstinden begynte vi på nedstigningen mot nordvest-enden av 1488-vannet i Svartdalen. Ur. Mye ur. Drøyt 500 høydemeter med steiner i alle størrelser. Nede ved vannet og DNT-stien mellom Torfinnsbu og Gjendebu – traff vi på folk for første gang på turen. Sivilisasjonen! Vi fant en passende stein å gjemme sekkene under. Planen: å tømme dem for alt som ikke var livsnødvendig, og prøve oss på Mesmogtinden med lette skuldre.

Ruta opp gikk først over breen mellom Mesmogtinden og Kvitskardtinden. Vi hadde lest at brekanten mot øst kunne være grei å følge uten tau, men vi var skeptiske til smeltebruer og tok tauet i bruk over første del. Snøen var heldigvis myk og medgjørlig, og turen opp gikk radig. Øksene ble aldri brukt til annet enn posering på bilder og ble satt igjen i skaret.

Opp fra breen tok vi fatt på sørøstryggen, og det begynte riktig så hyggelig – fast fjell og bratte hammere som lot seg forsere på den ene eller andre siden. Underveis fikk vi øye på sørflanken, og så hvor traversruta skulle gå for å lede over til sørvestryggen, som vi hadde tenkt å følge til toppen. Men… Det meste av flanken lå dekket i snø, og det var ikke en del av planen. Øksene våre sto igjen i skaret, og vi hadde heller ikke med tau eller sikringer. Sørøstryggen, som vi nå befant oss på, er visstnok den mest krevende – og den fristet ikke uten noe sikringsutstyr som backup. Vi bestemte oss for å gjøre et forsøk og gikk forsiktig ut på snøen i sørflanken. Snøen var akkurat passe myk til at skoene fikk feste. Men innimellom kom vi til hardere partier hvor skoene plutselig sklei. Utglidning ned i steinene nedenfor fristet ikke. Vi tok det sakte og kontrollert.

Etter hvert ble vi usikre på nøyaktig hvor ruta opp til skaret var. Vi hadde selvsagt ikke dekning (og hadde ikke lastet ned offline-kart), så vi kunne ikke sjekke posisjonen vår mot kartet. Jeg pekte ut et sted som “så ut som det kunne gå” – og vi gikk for det. Det startet lovende med relativt fast fjell og grei klyving. Men like før det som så ut som utgangen, møtte vi et lite problem: veien videre var hindret av et smalt parti med bekk og et bratt snøfelt på kanten av stupet – en utglidning her ville ikke endt godt. Vi snudde.

Plutselig fikk vi akkurat nok dekning til å få sjekket kartet – og oppdaget at vi hadde bomma rundt 100 meter på ruta. Ikke klare for å gi opp helt ennå, satte vi kursen mot den faktiske ruta opp mot skaret. Denne gangen traff vi – og fikk klyvd et godt stykke oppover. Mye løs stein, men grei nok klyving. Allikevel, varmen hadde tæra på hodet, vi hadde nesten ikke mat igjen, og klokka var på god vei mot kveld. Det gjensto fortsatt en krevende rygg og en god del høydemeter. Så vi tok beslutningen å snu mens leken fortsatt var god. Mesmogtinden får vente på et nytt forsøk.

Returen gikk til gjengjeld som en drøm. Vi kunne nesten småjogge nedover breen og høydemeterne forsvant fort. Nedenfor breen traff vi to hyggelige karer som skulle opp på Kvitskardtinden og Mesmog – og gjøre samme traversen som vi hadde vurdert tidligere. Vi utvekslet noen erfaringer og ønsket dem lykke til.

Tilbake i Svartdalen lå utstyret vårt trofast under samme stein som vi forlot det ved. Nå gjensto bare utmarsjen. Kvelden var nydelig, sola sto lavt, og myggen hadde bestemt seg for å slå følge med oss. Rundt ti-tida kom vi endelig tilbake til teltet – og turen ble verdig avsluttet med varm pils, salt potetgull og et iskaldt fotbad i elva. Takk for turen, Nicolai!