Tidlig vinter på Dyrhaugsryggen (05.09.2008)

Snø og tåke

Avgang Sandvika kl 16.30 torsdag, elgkarbonader på Fagernes og 4 varmegrader ved bommen på Tindefjellveien mellom Årdal og Turtagrø, dannet starten på en høsttur med overraskelser. Turtagrøs overnattingspris på kr 3.500,- for 2 netter i dobbeltrom var for mye å svelge for gutter på tur i villmarken. Nei opp med teltet i lyset av bilen i Ringsdalen kl 22 en torsdagskveld er mye bedre.

Etter en urolig natt i soveposen med undring om vi skulle ta med det lange klatretauet eller bare det korte 10 meters tauet? Hvor mye drikke trenger vi? Dunjakke eller fleecegenser i sekken? Og liknende spørsmål som melder seg natten før avgang, gjør at man blir litt trøtt i trynet i det sportsklokka ringer og man nettopp hadde sovnet. Planen var å gå Dyrhaugsryggen over Nordre Midtmaradalstind, over breen og ned Lavskar og ut over bandet og dalen tilbake til Turtagrø. Men det skulle vise seg umulig i dag.

Ut på tur skulle vi, Odd Petterson og Knut Skallerud, så etter en solid frokost i teltet, la vi i vei inn i tåkeheimen. Over den lille demningen og til venstre gjennom klissvått vierkjerr. Fulgte noen varder, men skjønte at de bar i retning Turtagrø, så vi svingte mot høyre og kom oss opp på nedre Dyrhaug, så videre opp på Øvre Dyrhaug og mellom de idylliske vannene der. Men så oppdaget vi noe uventet: NYSNØ! Fra 1500 meter og oppover den utrolig lange ura hadde det snødd. Mens regnet hadde sildret ned på teltduken vår i nattens mulm og mørke hadde snøen dalt ned her oppe på Dyrhaugsryggen.

Og det ble skikkelig slitsomt å gå i 10 til 20 cm nysnø som hadde dekket over alle ujevnheter i ura. Noen steder sank vi helt til låret. Andre steder gled vi mot høyre og andre steder mot venstre. Til slutt kom vi oss opp på kanten mot Skardstølsvannet, som vi ikke kunne skimte noe av i tåka. Ei heller Skagastølsryggen på den andre siden av dalen mot øst. Men den hadde vi jo gått en gang før, så den var vi ikke så opptatt av.

Mot første fortoppen også kalt Nordre Dyrhaugstind, begynte det å bli moro. Her står en varde med en treramme og et skjerf hengende i vinden som et hellig flagg i Nepal.

Ned på høyresiden bar det og vi satte fra oss sekkene her før vi forserte nysnøen opp til neste fortopp, kalt Rygtind av Carl Hall.

Derfra kunne vi skimte selve Store Dyrhaugstind. Men der så det så glatt ut med all den våte nysnøen, at vi snudde slukøret og tok fatt på hjemveien. Heldigvis var det lettere reversere turen. Vi kunne følge våre egne spor, noe som var en fordel i tåka. Men det beste var at nå kunne vi tråkke i de oppgåtte sporene, noe som gjorde at vi ikke gikk overende så ofte som på vei opp.

Tilbake på 1500 moh tittet sola frem og et flott utsikt åpenbarte seg for oss. Jostedalsbreen og fjellene innover mot Fanaråken dukket etter hvert frem. Lenger ned på Øvre Dyrhaug kunne vi se innover Ringsdalen mot Midtre Ringstind, nordveggen på Store Ringstind og Soleibotntindene. Kjente og kjære tinder.

www.klatrenorge.no