Svånå- og Langvasstindar fra telt ved Inste Svånåkollen (08.08.2024)
| Kart |
|
|---|
| Bestigninger | Langvasstinden V2 (2025moh) | 08.08.2024 |
|---|---|---|
| Vestre Langvasstinden (2046moh) | 08.08.2024 | |
| Søre Langvasstinden (1970moh) | 08.08.2024 | |
| Storstygge-Svånåtinden (2209moh) | 08.08.2024 | |
| Innaste Svånåkollen (1542moh) | 08.08.2024 | |
| Nørdre Svånåtinden (2004moh) | 08.08.2024 |
Dovrefjell 2024, dag 3 til 5
Denne tredje dagen på Dovrefjell var det meldt finvær, og det var ingen tvil om at vi måtte prøve oss på langturen over Svånå- og Langvasstindane. Jeg var førstemann som kikket ut av teltet ved Inste Svånåkollen, og jeg kunne melde tilbake til kameraten at skodda fra dagen før var borte og at Svånåtindmassivet var relativt skyfritt.
Det var meldt finvær, men også en del vind i høyden og endatil fare for nedbør midt på dagen, så vi somlet ikke så lenge med frokosten. Kl. 0850 var vi av gårde med alt nødvendig utstyr i sekkene. Dette inkluderte et tynt 30m tau, seler og taubremser til hjelp ned hammeren mot Store Langvasstind.
Den opprinnelige planen min hadde vært å starte med Langvasstindane ved å gå opp ryggen til 1970-toppen Søre Langvasstind. Men fordi kremtoppen Storstygge Svånåtind allerede lokket tilnærmet skyfri der oppe, og fordi det kunne dra seg til med nedbør, snudde vi på flisa og satte kursen mot den imponerende østeggen med en gang. I tillegg ville den sørlige vinden gi oss været i ryggen over det langdryge Svånåtindmassivet, noe som også ville være en fordel.
Etter enkel vading av Svone ved utløpet av 1499-tjørna fant vi «evighetstempoet» oppover østryggen, først gjennom litt bratt ur og senere gjennom slakere partier på selve ryggen. Her passerte vi også et markert bågåstelle som vi var overrasket over å ikke ha lest om tidligere. Interessant å tenke på at reinen altså må ha hatt en trekkrute opp her i tidligere tider, ellers hadde ingen funnet på å lage et slikt skjulested her.
Vi fikk stadig bedre utsikt øst- og sørover, og kun toppen av Snøhetta var fortsatt dekket av skyene. Nå kunne vi også studere gårsdagens bekjentskap, Skredahømassivet, og vi drog kjensel på både snøfelt og hammere vi hadde passert i grautskodda.
Vi var selvsagt litt spente på den bratte østeggen som reiser seg truende de siste 200 hm, men under de tørre og fine forholdene var det bare spennende å finne vegen oppover, hele tiden i trygg avstand fra nordstupet mot Søre Svånåbreen. Man kommer ikke utenom å bruke hendene ifm. noen enkle opptak, men det er verken luftig eller vanskelig så lenge det er tørt og god sikt.
Jeg følte at vi kappgikk med skyene som etter hvert såg ut til å kondensere over toppen, men også det viste seg å være en unødvendig bekymring. Kl. 1115, etter snaut 2 ½ timer på tur, kunne vi innkassere den beskjedne toppvarden på Storstygge Svånåtind, et stort øyeblikk på denne kjempen med pf på hele 540m.
Det var tørt og fint, og ikke spesielt vindfullt på det vide steinplatået, og til vår store glede var det veldig lettgått og stabil steingrunn. Her traff vi forresten turens eneste menneske, en kar som kom opp samme veg som oss og som skulle tilbake til Snøheim etter en runde på massivet. En snau kilometers gange fra toppen ble det tid til en god mat- og kaffipause før vi fortsatte nordover langs stupkanten. Inkludert pausen brukte vi 2 timer mellom Storstygge og Nordre Svånåtind i rolig, men jevnt tempo.
Utsikten fra massivet var som ventet enestående, ikke bare på stupkanten mot Storstyggsvånådalen med sine breer og botner, men også nordvestover mot rundere formasjoner i Skrymtheimen. Dit blir det utvilsomt en egen tur, trolig med utgangspunkt fra Skamsdalsætrene.
Etter å ha passert laveste punkt på ryggen nord for Nordre Svånåtind med skarhøyde ca. 1930moh, tok vi fatt på Langvasstindane med beskjedne Søre som første bekjentskap. Her skulle vi jo tilbake igjen for nedgang til dalbunnen, så vi tok en rask utsjekk av at dette såg gjennomførbart ut før vi fortsatte videre nordover.
Vestre Langvasstind V2 og V1 var som ventet lettkjøpte høydepunkt på veg mot det majestetiske og relativt krevende sluttleddet. Mellom disse sekundærtoppene var det plenty av flotte fotomotiver med kvasse skar og bratte stup, men det som pirret oss mest var spenningen med hammeren vi måtte ned – og ikke minst opp – for å komme ut til Store Langvasstind.
Vi hadde en kort matpause her på ryggen, og mot slutten hørte jeg meg selv uttale at «da går jeg i forvegen og rigger til for rappell»; et utsagn jeg aldri hadde trodd skulle komme fra meg som stort sett har diltet etter som andremann! Ved hammeren kl. 1445 var det ganske klart hvor tauet burde forankres. Med en medbrakt langslynge benyttet jeg den samme solide blokka som det faste tauet som tydeligvis har hengt ute en stund. Etter hvert kom kameraten også til, men sammen med han kom det feiende en ekkel regnbyge som vi i grunnen hadde ventet på helt siden vi kom opp på Svånåtindmassivet.
Jeg hadde bestemt meg for å rappellere ned først og så gå taugang med rappellbremsen rett opp igjen, dette for å ikke risikere noe når begge var vel nede av hammeren. Så er det bare å meddele at hammeren var mye brattere og mer krevende enn jeg hadde sett for meg, og enden på visa var at jeg bare rappellerte ned en liten meter før jeg jukket meg opp igjen. Nervene meldte seg, gitt, og det var bare å innse at det majestetiske sluttleddet på ryggen ikke ble vårt denne gang. Kameraten tok det slettes ikke tungt, og vi var skjønt enige om at dette lille nederlaget ikke skulle ødelegge for den fantastiske opplevelsen vi hadde hatt denne dagen.
I regnet som faktisk var helt på grensen til sludd, fant vi greit tilbake til Søre Langvasstind, og etter om lag 20 min var sannelig byga forbi. Nedgangen til dalbunnen ble som ventet litt rufsete. Øverst var ryggen småbratt, men med forsiktighet gikk det bra uten å løse ut løsgods. Videre var det et greit midtparti med ur og sva, men så hadde vi lest at det var lurt å gå i en stor bue vestover i sørflanken. Her gikk vi nok for langt ned før vi rundet vestover, for vi støtte på en monsterur med kampesteiner i fullt virvar hvor det virkelig ville være ille å falle nedi. Det var bare å sette på bakbremsa og lirke seg nedover og vestover til vi atter stod på trygg grunn, men dette var både slitsomt og tok sin tid.
Konklusjonen vår var at her bør man enten klyve opp først så man også vet hvor man skal gå ned, eller så bør man søke seg lenger vestover i sørflanken og følge den så høyt man kan før man traverserer tilbake til ryggen. Uansett var det godt å være nede igjen, og i nordenden av 1527-tjørna fant vi en herlig pauseplass med litt kveldssol hvor det ble en velfortjent strekk med mat og kaffi. Da gikk klokka mot 1745, og vi hadde altså brukt nærmere 3 timer fra vi snudde ved klyvehammeren.
Fra pauseplassen fikk vi en fin retur 3 km gjennom Storstyggsvånådalen til teltet ved Inste Svånåkollen. Vi kom etter hvert innpå T-stien, og det var rent herlig å tusle nedover dalen. Jeg måtte en sving over Svone ved utløpet av 1499-tjørna og hente staver og ekstra sko som jeg hadde brukt til vadingen, mens kameraten tok seg en runde på østsiden av den lille tjørna ved teltplassen. Så kl. 1915, etter om lag 14 km, 1000 hm og 10 ½ timer på tur, kunne vi dumpe av sekkene og gratulere hverandre med denne fantastiske runden på Dovrefjells tak.
Og med de siste dagenes fangst på 2000m pf≥30m lista for Dovrefjell, begynner det sannelig å minke på den samme celebre topplista for hele landet. Kun 8 topper igjen nå, derav 5 i Breheimen og 3 på Dovrefjell, men det får bli hovedprosjektet for 2025!
På turen hadde vi sett ravn på Langvasstindane, dessuten en familie med fjellryper, strandsnipe i 1527-tjørna og en ubestemt and i 1499-tjørna.
Før middag i teltet tok jeg meg en kort avstikker opp på Inste Svånåkollen, for værmeldingen for neste dag var så elendig at jeg måtte få med meg utsikten denne kvelden. Her var det interessant nok flere forseggjorte bågåstelle og flott utsikt, spesielt mot Skredahøene.
Neste dag var det tett skodde igjen, men vi hadde lært av besøket på Inste Svånåkollen at det var mobildekning der, og jeg var oppom flere ganger for å sjekke både værmeldingen og nyhetene. Værmeldingen var dessverre like dårlig, men kameraten var offensiv og ville prøve fiskelykka i Svånåvatnet. Som tenkt, så gjort, og mens han hadde seg en fin, men våt tur uten fangst, slappet jeg av i teltet.
Natta før vi skulle returnere til Snøheim og sivilisasjonen ble en sak for seg. Værmeldingen slo nemlig til med skikkelig møkkavær, og vind og regn ristet, slet og trommet på teltduken det meste av natta. Det store tre-sesongers Helsport-teltet mitt fikk kjørt seg skikkelig, uten at dette kunne karakteriseres som mer enn normalt høstvær. Likevel hadde vi flaks da jeg langt på natt kikket ut av innerteltet for å sjekke en faretruende pytt i forteltet. Da oppdaget jeg årsaken til at det ristet og slet slik i teltduken; alle bardunene på drevsiden hadde nemlig løsnet!
Det ble på med ytterklær i en fei, og ute kunne jeg konstatere at den utmerkede morenegrunnen hadde transformert seg til en seig og gjennomvåt grøt og at alle pluggene på denne siden hadde løsnet. Løsningen var å stramme bardunene på ny og forankre pluggene med store steiner, som nå mer enn villig lot seg dra opp av grøten.
Det ble en urolig natt, men teltet stod støtt etter oppstrammingen. Morgenen etter hadde vi klokka på 07, for vi ville rekke skyttelbussen fra Snøheim med god margin. Returen på T-stien gikk igjen på 1 ½ time i rolig, men jevnt tempo, og på turen hadde vi nok en gang gleden av å treffe en familie med fjellryper. Tilbake på Hjerkinn etter ny moskusalarm på bussen, kunne vi gratulere hverandre med en fantastisk tur på Dovrefjell. Utenom litt folk på T-stien nær Snøheim (og selvølgelig mye folk ved Snøheim) hadde vi bare møtt ett eneste menneske, så Storstyggsvånådalen er ikke stedet for de store skarer.
Kommentarer