Bruri fra Snøheim/ telt ved Inste Svånåkollen (06.08.2024)
| Kart |
|
|---|
| Bestigninger | Bruri (2001moh) | 06.08.2024 |
|---|
Dovrefjell 2024, dag 1
Endelig var det klart for nytt rendez-vous med kameraten til de høyeste toppene på Dovrefjell, mer enn 30 år siden turene våre til Kongsvoll som studenter i Trondheim. I 1993 hadde vi gleden av å bestige Snøhetta, stortoppen på ski fra Reinheim og dessuten en flott telthelg i Kaldvelldalen. Den gangen var faktisk Snøheim midt i skytefeltet og dermed militær eiendom.
Men nå er det slutt på både studier og skytefelt, heldigvis, og denne dagen møttes vi på Hjerkinn for å ta skyttelbussen inn til Snøheim. Planen var å etablere teltleir i Storstyggsvånådalen og få med oss så mange 2000m-topper som mulig, unntatt Snøhetta som jeg hadde separate planer for.
Etter moskusalarm like før Snøheim som bussturens høydepunkt, var vi av gårde fra hytta kl. 1340 med relativt tunge bører. Av ekstrautstyr hadde vi med et tynt 30m tau, seler og taubremser til hjelp ned hammeren mot Store Langvasstind, dessuten hadde jeg staver og ekstra sko for vading av Svone. Ellers hadde vi med et rommelig fjelltelt og vanlig utstyr for overnatting i 4-5 netter. Været var flott og relativt mildt her på snaut 1500moh, og vi startet optimistisk i T-skjorter til tross for en småkjølig trekk.
Etter 1 ½ time på den velbrukte T-stien var vi inne ved den første lille tjørna nord for Inste Svånåkollen, og her var det flatt og dessuten fast og fin morenegrunn. Her på drøye 1500moh ville vi ligge svært strategisk til for alle turene vi hadde planer om, så det var bare å få opp teltet. Vi har hatt utallige teltovernattinger opp gjennom årene, men aldri ligget en plass hvor samtlige plugger har gått så perfekt ned i grunnen; men mer om det senere…
Etter et raskt måltid var det bare å skride til verket; vi hadde nemlig bestemt oss for å forsøke oss på selveste Bruri. Det kunne forresten passe bra, for ingen av oss hadde forsøkt seg på noen ny «brur» på nesten 30 år! Værmeldingen for morgendagen var heller ikke den beste, og det var for dumt å ikke bruke denne fine ettermiddagen på en såpass lettkjøpt topp med vårt utgangspunkt. Bruri har imidlertid fått et svært dårlig rykte pga. den ustabile ura i sørflanken, og vi var selv såpass påvirket av dette at vi grudde oss litt for turen. Men forsøke oss seriøst skulle vi i alle fall, og dessuten hadde vi en plan!
Skydekket hadde lekt over 2000m-toppene på Dovrefjell denne dagen, men med sine skarve 2001moh hadde Bruri stort sett gått klar. Vi håpet selvsagt at det ville fortsette slik! Kl. 1615 var vi av gårde fra teltet, og første hinder, vading av Svone i utløpet av 1499-tjørna, gikk oppskriftsmessig. Brebotnen og landskapet her ved Søre Svånåbreen var svært interessant, og vi fant greit vegen rundt tjørna før den snaut 500 hm oppstigningen kunne begynne.
Planen vår – som en del andre har forsøkt med suksess – var å ikke følge «bibelens budskap» om å holde vestover i ura, men derimot å gå opp gjennom moreneområdet langt øst og så komme oss opp i den lett gjenkjennelige grønne renna omtrent midt i sørflanken. Som tenkt, så gjort!
Vel over moreneområdet traverserte vi vestover til overkant av den lille hammeren og lett opp i renna – ikke en stein hittil som var spesielt løs i forhold til andre urer vi har gått! Videre var det tidvis bratt, men helt uproblematisk, og det verste som skjedde var at jeg skallet (!) hodet i en overhengende steinblokk mens jeg var opptatt med å se ned og trø forsiktig.
Det var lenger til topps enn jeg hadde tenkt, men nå var vi i alle fall ganske sikre på å lykkes. Så merket vi plutselig at brattheten avtok, og ikke lenge etter toppet vi ut rett ved toppvarden kl. 1810, kun snaue 2 timer fra teltet. Dessverre hadde det lagt seg et tynt skyslør som tok utsikten fra selve toppen, men vi var likevel storfornøyde med den effektive bestigningen.
Vi ble ikke lenge på toppen, men fulgte GPS-sporet vårt ned samme veg til vi var under skysløret. Det var også en del småvarder som viste veg i flanken, og etter en stund var vi nede i den grønne renna igjen. Da var det bare å traversere østover igjen og gå forsiktig og konsentrert ned gjennom moreneområdet. Til slutt kunne vi puste lettet ut nede ved bretjørna og konstatere at vi lurte både ura og «brura»!
Vi brukte om lag 3 ¾ timer på turen fra teltplassen vår ved Inste Svånåkollen, og den eneste fugleobservasjonen å nevne var en fjellrype. Følg den grønne renna, folkens, så er Bruri en lek. Og så er det selvsagt en fordel å ha sikt så man ser hvor man går.
Kommentarer