Lodalskåpa fra Bødalssætra (13.05.2021)
| Map |
|
|---|
| Ascents | Lodalskåpa (2,082m) | 13.05.2021 |
|---|---|---|
| Visits of other PBEs | Steinvarde Bohrsbreen (1,640m) | 13.05.2021 |
Dag 0 og 1 av maituren 2021.
Årets pinsetur i Jotunheimen ble i stedet lagt til Loen og Jostedalsbreen i Kristi himmelfart-helga, med mål om å få med oss Lodalskåpa og Brenibba fra Bødalssætra. Det var selvsagt en forutsetning at bomvegen opp var brøyta, og det var den heldigvis helga før. Når værmeldingen for langhelga i tillegg var utmerket, var alt lagt til rette for en vellykket tur.
Bortsett fra undertegnede som har slekt i Nordfjord, hadde ingen av oss vært i området før, og heller ikke jeg hadde vært i Bødalen eller oppunder breen. Vi ankom Lodalen sent onsdag kveld og fant en makelig teltplass på en stikkveg like før bomvegen, hvor vi kunne bardunere teltet i tilhengerfestet på bilen. Akkompagnert av bekkebrus, kattugle, strandsnipe, munk og andre ivrige sangere fikk vi en fin natt.
Vi var tre i det ene laget som håpet å treffe to i det andre laget, som hadde langt mer ambisiøse planer enn oss. Mens vi overnattet makelig i Lodalen, hadde de nemlig en strabasiøs nattur fra Loen til Skåla, og med plan om å fortsette over Tinderekka og møte oss under Lodalskåpa dagen etter. Videre skulle de ende opp i Loen igjen ved å avslutte turen ut ryggen mellom Lodalen og Oldedalen. Definitivt ingen «walk in the park» med telt og full oppakning!
Første turdag var vi oppe ved veis ende i Bødalen i 0830-tida, hvor ei snøfonn ennå sperret vegen noen hundre meter fra den egentlige enden. Her var det allerede flere biler og mange ungdommer som gjorde seg klare med rando-utstyr og lette sekker. Vi derimot gjorde storsekkene klare med telt, utstyr og mat for tre dager, og to av oss valgte fjellski for lettest mulig brekryssing.
I 09-tida var vi av gårde som første gjeng, og vi fulgte et fottråkk innover mot sætra og videre på bru over elva og på høyre side av dalen. Etter det siste snøfallet hadde det ikke vært folk på ski innover. Vi hadde ikke gått langt før vi ble vare et tydelig dyretråkk som mest sannsynlig var av jerv. Men kanskje størst inntrykk på oss gjorde den massive rastunga vi måtte passere før Bødalssætra. Den hadde most alt i sin veg til pinneved, og dekket hele dalbunnen fram til elva. Sikkert et årlig fenomen her oppe, men likevel en mektig påminnelse om naturens krefter.
Det var nesten sammenhengende snødekke innover mot den bratte fossebrekka Fessene, og vi fant noenlunde greit begge bruene. Før den siste brua tok ungdommene oss igjen, og det passet godt for oss å ta en god pause på den nærmeste steinmorenen her kl. 1030. Brekka var tung, men det var tråkket gode spor, så vi kom oss greit opp. Etter en pust på toppen med beundring av den flotte utsikten var det på med skiene igjen. Som ventet førte skisporene oss i retning Kåpevatnet for å unngå sommerløypa opp den langt brattere og rasfarlige Brattebakken.
Dagen hadde startet litt grått, men nå skinte det mer og mer opp. Samtidig røynte det på med de tunge sekkene, og oppunder Kåpevatnet tok vi en beslutning om å etablere leir på høyden ovenfor vatnet på ca. 1300moh. Den opprinnelige planen hadde vært å gå helt opp til Bohrsbreen med teltet, men det fristet overhodet ikke å tvinge seg opp de siste 300 hm med storsekkene.
I 14-tida var vi oppe på høyden og fikk turens hovedmål, selveste Vestlandsdronninga skikkelig i syne for første gang, og for et smellvakkert fjell! Ingen tvil om at dette ville bli en fin leirplass, endatil med tørre svaberg å sitte på. Etter å ha fått opp teltet og lettet sekkene tok vi fatt på de 300 hm opp til Bohrsbreen, hvor det var gode sikksakkspor etter alle som hadde passert oss. Oppunder varden ved brekanten tok vi en god pause og nøt utsikten både mot Bødalen og brefallet med samme navn. Her i 16-tida traff vi også de første som allerede var på veg ned, og de kunne fortelle om utmerkede snøforhold til topps på Lodalskåpa.
Skiporene ledet videre over den flate Bohrsbreen før vi fikk en utfordring opp den bratte vestvendte flanken mot Kåpa. Her hadde de som allerede var nede, løst ut flere småskred, og det ble et slit å komme seg opp de bratteste 100 hm nederst i dyp og tung snø. Men vi løste utfordringen opp denne «drittbakken» på hvert vårt vis, og i 17-tida var vi oppe i slakere terreng i brebassenget vest for Veslekåpa. Det passet utrolig bra, for vi hadde avtale om rendez-vous med de andre to under Lodalskåpa kl. 18. Så hører det med til historien at de fikk kontakt med oss like før og kunne fortelle at de ble forsinket og at vi burde forsøke oss til topps uten dem. Vi hadde heldigvis både isøkser, stegjern og endatil seler og tau, så det skulle gå bra under de fine forholdene som var rapportert.
Vi passerte Veslekåpa i sørøstflanken i skodde som akkurat drev bort slik at vi fikk Dronninga utilslørt i syne; et utrolig mektig øyeblikk! I mellomtiden hadde de fleste passert oss på veg ned igjen, og det var gode skispor i flanken bort til innsteget under Hanken. Her var vi helt alene og tok en god pause med mat og forberedelser til toppstøtet. Kl. 1830 kunne vi følge gode fotspor opp mot Hanken før førstemann kløv videre opp det bratteste partiet og laget spor til oss andre. Her hadde det gått så mange, og en hadde endatil kjørt ned på snøbrett (!), så det var ikke mye igjen av de opprinnelige sporene. Men med stegjern og isøks kom vi oss til topps, og i 19-tida kunne vi gratulere hverandre ved den plastrede varden på denne alpine kremtoppen. En herlig følelse helt alene under slike perfekte værforhold og med utsikt trill rundt!
Siden det var medbrakt, valgte jeg å benytte tauet som psykesikring ned det bratteste partiet, men det var strengt tatt unødvendig. Såpass sent om kvelden kom det overraskende mange etter oss, trolig folk på tur på langs eller tvers av breen, for de fleste hadde fjellski og verken isøks eller stegjern som oss.
Om returen er det ikke så mye mer å berette enn at vi fulgte eksakt samme trase tilbake til teltplassen. Her ankom vi en gang etter kl. 21 og dermed drøye 12 timer på tur med over 1500 hm stigning, hvorav halvparten med full oppakning. Vi var da storfornøyde med dagen og at vi ikke måtte slippe oss lenger ned enn til 1300moh. Vi hadde tross alt planer om å bestige Brenibba dagen etter.
Vi visste det ikke da, men mens vi hadde orkesterplass til solnedgangens fargespill over Lodalskåpa i 22-tida, var de to andre på toppen bare tre timer etter oss. Og at det hadde vært minst 40 personer til topps denne flotte dagen, er ganske sikkert.
User comments