Jiehkkevárri fra Indre Holmbukta, høyest i Troms (18.07.2020)
| Map |
|
|---|
| Ascents | Holmbukttinden (1,666m) | 18.07.2020 |
|---|---|---|
| Jiehkkevárri (1,834m) | 18.07.2020 | |
| Jøkelfjellet (1,738m) | 18.07.2020 |
Dag 2 og 3 av sommerturen 2020.
Etter fullklaff på Stetinden (Stádda) i Tysfjord/Narvik første turdag av uka vår i Nord-Norge, tok tre av oss en hviledag i Narvik mens den ivrigste toppsamleren sikret seg Storsteinsfjellet inn mot svenskegrensa. Det var meldt finvær påfølgende dag, og veien videre ble derfor lagt til Lyngen, hvor planen var å toppe alt med Jiehkkevárri (Jøkelfjellet), selveste stortoppen i Troms.
Ved Indre Holmbukta nord for Lakselvbukt fant vi som mange andre, en fin og skjermet teltplass like nord for brua over Tverrelva. Her kom lavvoen opp i småregn akkompagnert av heftig fluesurr, og kveldsmåltidet ble derfor inntatt innendørs (eller skal vi si innenduks).
Litt over kl. 08 neste morgen var vi av gårde med sekkene pakket for tur både på bre og i høyden, dvs. med fullt breutstyr og godt med klær. Ved avgang var det imidlertid såpass varmt og fint at flere av oss startet i shorts og korte ermer. Etter andre turrapporter å dømme skulle dette bli en skikkelig manndomsprøve på 20 km, mer enn 2000 hm og kanskje 15 timer på tur. Største usikkerhetsmoment var snømengden etter den spesielle våren, og vi var spente på om snøforholdene ville være til vår fordel eller ikke.
Vi fulgte skiltingen og merkingen mot Blåisen fra vegen noen 100 m nord for teltplassen. Etter en times tid opp gjennom småskogen i morenelandskapet kom vi til en turkasse merket "Blåisen 276 moh". Videre kom det et parti med sortert steinmorene før vi rundet opp i brattere og usortert morene i bekkedalen vest for Holmbukttinden, velfortjent og ofte omtalt som vedvarende bratt, forræderisk løst og småfarlig pga. risiko for å løse ut stein på hverandre. Her tok vi en god matpause i ca. 850 m høyde fra kl. 1045, gjenvant kreftene og fylte på med drikkevann fra bekken.
Etter pausen tok vi sjansen på å følge snøfeltene som gikk over og langs bekken, og snart var vi trygt oppe i snøbassenget nordvest for Holmbukttinden. Her var selve toppen skjult i skyene, men vi skjønte snart hvilken snørenne vi skulle ta sikte på for å komme opp på platået nord for toppen; det var nemlig tydelige spor etter folk ned renna. Imidlertid var dette en svært dryg oppstigning, og først kl. 1230 var vi oppe på tørt land i ca. 1400 m høyde. Her ble det en ny og hustrig pause mens skyene drev over oss.
Til topps på Holmbukttinden kunne vi følge en smal stripe tørt land langs stupkanten, og det var godt for beina å få fast underlag før den lange brekryssingen på snø videre til stortoppen. På Holmbukttinden på 1666 moh kl. 14 var det dessverre skydekke, og vi mistet derfor utsikten fra denne eksponerte toppen. Vi tok på oss breutstyret, tok kompasskurs mot Jiehkkevárri drøye 3 km unna i luftlinje, og kom oss greit ned den lille toppskavlen. I løpet av nedstigningen mot laveste punkt kom vi heldigvis under skydekket og kunne konstatere at vi var på rett kurs i det dramatiske landskapet.
Skyene skjulte fremdeles stortoppen, men vi kunne se både omgivelsene rundt oss og hindringene videre til topps. Største utfordring var det bratte brefallet før fortoppen, men den lille nysnøen som var kommet gjorde det greit å krysse oppover. Her holdt vi til høyre for det verste sprekkområdet, og hadde bare et par mindre og snøfylte sprekker nedenfor oss.
På tørt land like under fortoppen kl. 1545 tok vi en ny matpause, om lag halvvegs mot hovedtoppen. Her traff vi også på et hyggelig par som hadde fulgt sporene våre hele turen. Vi var spente på om hovedtoppen var synlig når vi kom over fortoppen, og det var den sannelig. Det ble en grei tur videre i snøen langs veldige skavler på nordsiden uten stort tap av høyde, og til slutt kunne vi ta av breutstyret på tørt land under hovedtoppen. Så ble det ikke uventet en noe langdryg etappe helt til topps på den brede snødekte kulen, men nå skinte sola og vi om kapp med den. Og like før kl. 17, etter snaue 9 timer på tur og ca. 2000 m stigning, kunne vi gratulere hverandre på toppen av selveste Jiehkkevárri.
Det var så fint vær nå at vi kunne ta en skikkelig rast på toppen, hvor spisse tinder veltet fram på alle kanter, dessverre stort sett ukjente for oss søringer. Men Lakselvtindane i sør og Lenangstindane i nord drog vi i alle fall kjensel på.
Om returen er det bare å si at den ble fin, både hva vær og føre angår. Vi fulgte sporene våre tilbake over Holmbukttinden, og var selvsagt glade da vi med sikkerhet kunne si at turens siste motbakke var unnagjort. Og fra toppen på 1666 moh kl. 1930 kunne vi følge sammenhengende snøfelt med minimale anstrengelser over 1000 hm nedover. Selv jeg som er en pyse på bratt snø, kunne kose meg nedover med isøksa i beredskap, så fin var snøen å renne og løpe på. Alle bekymringer om snøforholdene etter denne spesielle våren ble altså gjort til skamme.
Etter en drøy time med nedrenn på snøen var vi kommet nedenfor den verste morenen, og vi tok en herlig strekk her i kveldssola. Vi ble skikkelig late, men måtte til slutt bryte opp og komme oss ned til teltplassen. Her ankom vi om lag kl. 2215 etter drøye 14 timer på tur med flere gode pauser. De loggførte 2250 hm som i alle fall er rekord for undertegnede, var langt ifra så avskrekkende som vi trodde, men så hadde vi også fullklaff med snøforholdene både opp og ned. Og det beste var at nå var begge de to hovedmålene med uka vår i Nord-Norge oppnådd allerede etter tre dager!
User comments