Den høyeste av de grå høene (25.04.2020)

En ny (nesten) drømmedag i litt-lenger-bortistan, denne gangen Reinheimen. Det var meldt -10 og 10m/s, men det ble det ikke. Ikke en gang på toppen, der det var litt surt i tåkeskyen. Den omtrentlig eneste skyen på hele dagen, faktisk.

Vi slang oss på bakken under en av de mange fine furuene ved Billingen og kunne nyte stjernehimlen bakenfor den flotte trekronen. Avreise ble halv seks om morgenen, mest fordi vi ikke hadde peiling på tidsbruken og nattestengingen av Valdresflye dannet en skremselskygge bak i hjernen, men tidlig avmarsj skulle også vise seg lurt ift skiføret.

Vi hadde ikke trengt å bekymre oss for tiden, for vi lå hele veien uforskammet godt an. For mitt vedkommende puffet kreftene ut av kroppen omtrent når vi kom inn i tåkeskyen som innhyllet toppen av Gråhøe, og nedoverturen ble til en slitsom affære. Jeg har mer kjøreski enn gåski, og med litt tunge støvler kostet etthvert skøytetak dyrt. Til slutt måtte fellene på igjen en kort bakke, ellers ville det blitt bomstopp. Men med trygg guiding av min kjæreste mann ned slusjlia blant bjørk og furu og noen knall og noen fall var vi omsider nede igjen ved bilene.

Vi så ikke et eneste menneske i hele dag, mens det på returen over Flye viste seg å være tilnærmet kaostilstander. Ikke rart den første helga etter hytteforbudet, men likevel. Jeg tørr påstå at vi hadde det finere i folketomme Reinheimen!

Tusen takk, Helge, for trivelig turfølge.

Bilde fra toppen i tåka og gps-track må jeg låne av Morten etter hvert.