Semeltindene med Knut Sverre (24.08.2014)

Jeg møtte Knut Sverre i Leirvassbu og vi ruslet av sted retning Høgvaglen og Langvatnet ca kl 8. Vi så for oss en 12-timers tur med skiftende vær. Begge deler skulle vise seg å stemme bra. Med en snittfart på 4,5 km/h «fløy» to Høgvagltjønner og halve Langvatnet forbi, og vi sikta oss inn på skaret inn i Urdadalen. Etter hvert ble det litt regn/sludd som gjorde steinene glatte og oppstigninen mot Semeltindryggen litt mer ugrei. Med tanke på at dagens hovedmål var Sørøst for Søre Semeltinden eller «Semelkødden» så var ikke dette drømmeføret. Men en får ikke gjort noe med været, en får bare innrette seg og gjøre det beste ut av det. «Etter regn kommer sol» mener jeg å ha hørt?
Men etter regn kom snø og den hadde lagt seg fra ca 1900m og opp. Dette skiføret gjorde det egentlig litt bedre å gå enn om det hadde vært våt stein. Nesten oppe på platået reiste Semeltinden seg mektig opp i tåka et lite øyeblikk. Men den fikk vente og vi svingte til høyre bortover ryggen i et harespor vi hadde sett ei stund. Det fortsatte faktisk helt til Søre Semeltinden. Ingen ting som å ha et spor i nysnøen. Men kan noen komme med en teori om hva harepus gjør i denne høyden på det føret?
Vel framme på Søre Semeltinden var jeg spent på den berømte «Kødden» og ruslet ned i siden og der dukket den frem samtidig med sola.

Rart hvor positivt sola virker på det meste. Full av pågangsmot slapp jeg meg ned hyllene til det som måte ha vært standplassen jeg hadde lest om. Jeg hadde også lest at noen valgte å sikre og andre ikke. Men med dagens våte føre og en delvis snødekt egg så var ikke det valget vanskelig for turklatrere som oss. Jeg rigget en slags standplass og snart var vi klare til å forsøke oss på bestigningen. Først litt glatt fjell ned i renna og så opp i skaret . Der måtte jeg koste fjellet for snø og fikk svi for at hanskene lå igjen i sekken. Bortsett fra litt dårlig tak den første meteren eller to så var resten rimelig greitt. Jeg ble belønnet med et par minutters sikt på toppen og utsikten var kolossal og vill mot hovedtoppen og ned i Semelbreatjønn.

Knut var ikke fullt så heldig på sitt toppbesøk, men han kan så vidt skimtes på toppen på bildet.

Vi kom oss greitt tilbake til standplass begge to og godt fornøyd med oss selv ble det en matbit på sørtoppen. Det lå vel i kortene at vi ikke kunne forlate dette fjellet uten en visitt på hovedtoppen, så sporene ble fulgt tilbake og vi fikk noen fantastiske øyeblikk på toppen der sikten kom og gikk og ga en trolsk stemning over fjell, breer og daler.
Vi startet etter hvert på hjemturen mot Leirvassbu og nedstigningen til Urdadalen gikk greitt etter at «losen» gjorde en bedre jobb med veivalget, og fant mye mindre stein og røys enn på oppstigningen. Det var litt regn og motvind tilbake mot Høgvaglen, men etter en slik topptur er en litt «høy» på et eller annet så det ble knapt registrert.
Takk til Knut Sverre for nok en fin tur. Det var vel nr 366 på din pf-10 liste? Imponerende!