Fjord til fjell: Dyrhaugsryggen (22.07.2025)

Et vandrende døgn i majestetisk Hurrungnatur

Har hatt lyst til å ta en tur over Dyrhaugsryggen men da fra Årdal og via Midtmaradalen. Dette har også vært et av sommeren store mål. Jeg er stor fan av Dyrhaugsryggen og syns den er helt fantastisk. Klyvinga er enestående rett og slett. Midtmaradalen har jeg også alltid hatt lyst til å besøke så dette ga en gylden mulighet. Når turen starter i Årdal så er det ikke så mange valgmulighetene igjen på retur. Men samme vei var helt uaktuelt. Så tanken var via Gravdalen, selv om det ikke ble helt sånt. Gjorde også en avtale med haugert (rune haug) som gjerne ville bli med på turen over Dyrhaugryggen. Han sov på Nordre fra kvelden før så dette skulle bli riktig hyggelig.

Ei uke i Danmark med mye øl, vin og hygge er kanskje ikke den beste oppladninga, men en får bare prøve. Målet var bare å nyte dagen i egent godt tempo. Å se kontrastene og forandringa i naturen er så spesielt på slike turer når man holder på fra morgen til kveld og utover natta. Fra frodige Utladalen og Midtmaradalen til høyalpine terrenget med morgenlyset, forandringene gjennom dagen før kvelden og nattens mørke tar grep. Den opplevelsen legger ei sterk list og en ekstra dimensjon til det man sanser og føler på turen. At man også går i fotsporene til tidligere tindebestigere er også et virkelig interessant element.

Det var mørkt da jeg starta kl 03.24 innover Utladalen. Ingen biler, ingen turgåere. En herlig start. Det er mye vann i bevegelse i sidebekkene i Utladalen nå. Tok turen fra Vetti og videre oppover Brendeteigen. Liker egentlig denne bakken godt. Godt merka og passelig god stigning. Vettisfossen kunne vise til sterk styrke enn så lenge. Etter at jeg nå vet at om ikke lenge så skal jeg flytte fra Årdal, vel da har Utladalen og kanskje spesielt Vettisfossen stadig gravd et tydelig spor inne i meg. Det er noe med denne dalen og roen som finnes her inne. Naturen er så utrolig spesiell. Så var det Vettisfossen - kanskje selve symbolet på sjelero, stolthet og noe mektig. Med sine 282 meter fritt faller er den noe spesielt. Denne fossen hadde vært i rør om ikke noen hadde kjempa for den. Dette gjelder utvilsomt i dag også - Naturen i Årdal er sårbar for nedbygging.
Uansett; Å forlate denne dalen er noe jeg har begynt å kjenne på. Og på en morgen som dette oppover Brendeteigen så er det klart at en tåre kommer i øyekroken. Det er så slående vakkert og spesielt.
Ankom Stølsmaradalen etter ca 2.30 hjemmefra som var helt på kornet etter skjemaet. Nøt utsikten innover mot Rings -og Stølsmaradalstinder. På Stølsmaradalsbu steg det røyk fra pipa og flere telt. Jeg bare tusla forbi, det var jo tross et godt stykke igjen av min dag.

Stølsmaradalen - Snørestødet - Midtmaradalen

Stien mellom Stølsmaradalen og Midtmaradalen er relativt bra hele veien men ikke merka eller skilta på noe som helst måte. Den er nok i bruk men i betydelig mindre grad enn stiene ellers i Utladalen. For et område dette her er. Det er så utrolig vakkert og frodig med flott berggrunn og rennende vann. Strekninga har blitt en personlig favoritt i Jotunheimen. Har gått fra Snørestødet og tilbake til Stølsmaradalen tidligere, men aldri videre mot Midtmaradalen. Utrolig flott utsikt og frodige partier med bratt fin sti.

Fra høyeste punkt og nedover mot Midtmaradalen er det bratt, men fin sti. Den drar seg nedover og er lagt på en måte som gir en veldig fin nedfart. Utsikten er fantastisk og man hører Midtmaradøla skumme og buldre lengre der fremme. Det er en del erosjonsskader men hva annet kan forvente på en slik plass. Stien legger seg også utrolig fint innover mot Midtmaradalen og holder høyden på en fantastisk god måte. Her taper man ikke mye rett og slett. Vinkelen inn til Midtmaradalen er flott - dalen åpner seg rett og slett opp.

Midtmaradalen er en virkelig flott dal. Til likhet med de andre dalene i Hurrunganes bakgård er den ekstremt frodig og svært uberørt. Det spesielle med Midtmaradalen er at Storen står midt i dalen hele veien med Midtmaradalstindene i sør og Maradalstindane i nord. Det er et mektig syn rett og slett.
Den gamle stien har etter hva jeg vet, vært en fangstrute og ferdselsåre i lang tid. I 1947 ble stien merka av DNT som et ledd av en større plan for å fremme friluftsliv for folk flest. Krigen hadde satt preg i folk og en måte å la sårene gro på i etterkrigstiden, var å merke og fremme friluftsliv. Stien i Midtmaradalen var en av disse, og stikka skiløype i Ringsskar var en annen. Alle disse er også eksempler på ruter som ikke har fulgt tidens tann. For det første er de krevende å gå - de er ikke for alle. Andre grunner er at de er sårbare for alpine farer og svært krevende å vedlikeholde. Det er kanskje like greit med dagens fokus.
Stien i Midtmaradalen er nedlagt pr i dag men enkelte spor finnes fortsatt fra den gamle stien, deriblant noen røde Ter, merka direkte på grunnfjellet.

I Midtmaradalen er det tråkk både på venstre og høyre side av døla. Jeg valgte å følge venstre side oppover og se hvor langt denne gikk før det var evt bedre å krysse. Mindre ur og morenerygger på denne siden var mitt inntrykk.
Dalen er utrolig lettgått og stien kommer og går, svært tydelig første kilometerne. Jeg krysset en plass for underlaget var sand og enkel grus, vadet uten sko denne gangen.
Her bestemte kroppen seg for å kjøre på med akutt diaré og shortsen måtte ned 2-3 ganger ila 15 minutter. Kjente at kroppen ikke likte dette her. Kaldsvetta i varmen og følte meg i grunn bare helt jævlig. Det kan ha vært drikkevannet eller at kroppen hadde fått så mye næring på kort tid og uvant tid av døgnet at den rett og slett ikke ville ta i mot. Kvalmen skulle følge meg helt opp til Nordre Dyrhaugstinden. Planen ble nå å komme seg opp til Skagastølsbandet og ta vurderinga herfra. Det kunne også løsne for alt jeg visste.
Oppover dalen gikk det. Forbi Mannen og Kjerringa, og oppover mot bandet. Spesielt stolt var Midtmaradalstindene. Det blir mer og mer ur som minner veldig om ura opp Skagadalen. Store blokker men relativt faste. En del grusrenner. Nå venta klyvinga opp til bandet som jeg hadde hørt mye forskjellig om - alt fra enkelt og greit til rappell og krevende partier. Spennende å se.
Satt opp tempoet under Slingsbybreen og tok på hjelm. Den breen er ikke kjent for å ligge i ro, og som en vis mann Þróndeimr (Christian Nesset) sa engang på Berges Chaussé: "Her tar vi på hjelm, fra Storen går det stein og bæsj".

Midtmaradalen - klyvinga opp til Hytta på bandet

Det finnes lite beskrivende og detaljert info om denne ruta videre fra Midtmaradalen og opp til bandet. Jeg velger derfor å skrive kort (og kanskje godt) om denne ruta.
Jeg har ikke utforska om det finnes andre ruter oppover her, men i all hovedsak har ruta to utsatte klyvepartier.
Jeg har også lagt inn dette punktet som en gul trekant på peakbookkartet. Det første opptaket er en grønn trekant, mens klyvepunkt nr 2 er solklart gult. Ulike forhold pr dag spiller nok svært mye inn på dette partiet. Jeg har også lest rapporter på ulike forum om denne ruta. At noen påstår at dette er et lett parti kan jeg virkelig ikke skjønne. Det er mulig at jeg har blitt pinglete eller at forholdene var maksimalt stang ut, men jeg kan virkelig ikke anbefale å gå opp her, ei heller ned. Kanskje verden er fullstendig motsatt ved tørre forhold. Men å sende den gjennomsnittlige turvandrer opp eller ned her, vell det kan virkelig ikke være en god idé.

Første parti
Det første nærest dalbunnen er desidert enkleste og går på ei skrårampe fra høyre mot venstre/nordvest. Det er svaberg, men også en del gress og hyller som man kan bruke. Det finnes nok flere varianter på dette partiet. Det er godt vannsig bak kanten i bildet under men som kunne krysses greit. Et tydelig klyveopptak. Ruta ender på en stor ur bestående av fast grus og stødige blokker. Her er det også et relativt tydelig tråkk. Legger ved en illustrasjon av ruta som jeg brukte. Det var fristende å følge linja høyere i bildet men pga vannsig var jeg usikker på om dette lot seg gjøre når man kommer over på andre siden ut i "det ukjente". Mulig denne er bedre på tørt.

Andre parti
Etter litt vandring i relativt lett terreng begynner nå virkelig utfordringa opp her. Det må understrekes at det fortsatt var mange snøfelt som lå i terrenget da jeg gikk her, både i og ved ruta, men også lengre opp mot Skagastølsbandet. Sannsynligvis er det enklere når disse er borte, men her inne ligger snøen lenge utover sommeren, uavhengig av vinterens grep utover sommeren.
Jeg vurderte flere alternativer, en direkte opp eller ut til venstre/vest. Uten stegjern, valgte jeg venstrevarianten, men jeg har nok sett bilder av andre som har rappellert direkte ned i direkte opp varianten.
I venstrevarianten så jeg også de gamle T-ene fra den gamle merka løypa, samt en relativt stor varde på ei hylle. Bestemte meg for å gi denne en sjans men jeg var ikke utelukkende positiv til dette - her kunne det være at jeg måtte snu. Tok en snickers mens jeg tok tida til hjelp. Følte at steinsprangfaren var mindre her enn tidligere på turen.

Så litt om partiet videre, se illustrasjon lengre ned. Graden på opptaket er nok ikke mer enn 2+ når fjellet er tørt og det er mulig velge letteste vei. For min del var partiet samla sett en 3er pga flyttet i punkt 5. Men så er ikke jeg helt akklimatisert på eksponering og klatrepartiet nå, og jeg gikk garantert ikke letteste rute. Så ta dette med en klype salt. Men at dyktigere folk enn meg har valgt rappell ned er fult forståelig.

1. Fra innsteget var det bratt snø og nødvendig med isøks merket med gult. Den gamle vaieren lå gjemt under snøfeltet og er heller ikke operativ i dag - kun kulturminne. Sparka gode spor og brukte mye tid for å forsere den første blokka med den første T-en merka med rødt. Mulig det går an å gå på nedsida når det ikke er snø eller når det er tørt men i dag var det helt uaktuelt.

2. Videre på smal hylle med overhengende fjell merka med rødt - dette er hvor fjellet er helt svart/ser nesten ut som ei hule på bildet men dette er blankskurt fjell. Om man kan dra seg på nedsida på et vis på tørt fjell (også under nr 3) så hjelper dette virkelig mye på ruta.

3. Inne i hjørnet må man ned en meter rundt et svært utsatt utspring. Det fossa vann ned her og sekken og alt ble dynka i vann, rett og slett våt til skinnet. Det er ingen håndtak og knapt beintak. Fjellet har noe friksjon men var i enkelte parti såpeglatt. Dette var ubehagelig, veldig forjævlig ubehagelig. På tørt er det nok mye bedre, men fremdeles eksponert. Jeg tok av sekken og tok et byks over rundt utstikkende hjørnet og inn på ei trygg havn. Sekken dro jeg etter meg. Godt å være ferdig med.

4. Lett klyveopptak på tørt fjell i dag. Lander på rampe. Gul rute på illustrasjonen. Sjekka ut den frodige grønne renna rett opp i bildet men denne endte bare i endeløst sva.

5. Det er ikke over, spesielt ikke på dagens føre. Sva og kun enkelte fingertak. Ren friksjon for beina. Endte med at jeg gikk litt opp og tok et byks oppover. Denne var også forbanna ekkel. Kjente veldig på at jeg bare vil opp til steinene som man ser i bildet. Jeg har nok garantert bomma og har hatt mindre gode forhold.

6. I dag var denne utfordrende pga mangel på stegjern. Terrenget er slakere enn tidligere og man er vel egentlig "hands free". Men snøen var knallhard og vanskelig å sparke spor, samt at den var hul. Fikk til slutt lurt meg opp, letta over å se hytta på bandet 150 høydemeter der oppe.

Videre opp til bandet var det god variasjon av snøfelt og svaberg med god friksjon. Det er et eventyrlig landskap dette her. Hørte folk på Storen men så ingen. Tok turen opp til hytta hvor noen hadde fyrt opp i peisen. Hilste på vedkommende før jeg fant plassen med dekning og fikk kontakta Rune. Klokka var blitt 10.00 - Midtmaradalen hadde gått en del treigere enn forventa, sannsynlig pga diaréen og klyvinga opp opptaket. Fikk kontakt med Rune og avtalte at jeg var oppe på Nordre Dyrhaugstinden ca om 2,5 timer med litt god tid og et par drikkestopp.

Skagadalen - Dyrhaugsryggen

Hadde fått rapporter om at Skagastølsbreen skulle være i en svært god tilstand og det stemte. Mye snø og gode spor nedover. Trengte ikke brodder. Her møtte jeg også et taulag på tre som skulle klatre Søre Dyrhaugstinden fra bandet. Ønsket dem lykke til og at vi kanskje ses oppe på ryggen.
Jeg ble overraska over hvor god stien nedover til Tindeklubhytta var. Den har utvilsomt blitt bedre siden jeg gikk her sist. Det er rett og slett blitt en skikkelig god og tydelig sti!
Fra Skagastølsvatnet dro jeg meg rundt Dyrhaugsryggen på nordsida. Vurderte Kvambekks sin variant direkte opp på ryggen, men snøsmelting gjorde at jeg heller tok den lengre veien rundt. Her var det en del ur, men samtidig også veldig frodig. Et utrolig vakkert område og en perle på slike dager.
Oppover Dyrhaugsryggen er det ur, veldig mye ur. Men lettgått til tross. En absolutt grei oppstigning men den oppleves litt lang. Sola begynte virkelig å steke oppover her. Hadde en prat med Rune underveis som fremdeles satt å venta.

På 2050 kvoten på Dyrhaugstind ble jeg møtt av Rune og Gaute som var et veldig hyggelig gjensyn. Gaute og jeg har vært på flere turer tidligere, deriblant Søre Soleibotntinden og Uranostind. Gaute imponerer meg virkelig etter hans historie uten at jeg går i dybden på den her. Noen folk er vanlige, andre har så mye kraft til å leve at de kan forbløffe hvem som helst. Gaute er av den sistnevnte sorten og det ga meg glede langt ut i fingertuppene over å høre at han hadde vært på toppen av Store Dyrhaugstinden tidligere på dagen, og hadde masse planer videre for sommeren.
Rune hadde diska opp med taco, cola og vann. Dette satt jeg bare så jævlig pris på, han gidder å bære så mye ekstra for at jeg skal få i meg mer næring underveis. I takt med nachochips som ble kasta i kjeften, forsvant også kvalmen. Det ble nærmere en times pause her før Rune og jeg fortsatte mot Søre Dyrhaugstinden mens Gaute vinka oss farvel.

Dyrhaugsryggen

Fra Nordre dro vi oss bortover ryggen. Vi tok det veldig pent i starten og gikk bare å prata og diskuterte veivalg. Sånn skal det være når Rune og jeg endelig er på tur sammen igjen. Ikke noe tidsmas og strev etter prestasjon, bare hygge og kos. Hver stein, klyv og passasje skal nytes til det fulle. Vi omgikk Store Dyrhaugstinden på veien og begynte å bryne oss på Midttoppene. Noen luftige og artige passasjer, ellers er denne ryggen veldig grei. Mange omgåelser. Litt brattere klyving mot den siste av midttoppene. En lengre pause i skaret før Søre. På Søre møtte vi treerbandet fra breen. Disse slo vi følge med på tilbakeveien som var et hyggelig selskap. Vi valgte også å sikre ned fra den sørligste av Midttoppene, noe som var helt ok siden vi da hadde bært med oss 30 meter med tau.

Vi la også turen innom Store Dyrhaugstinden på veien tilbake. Her fikk Rune en svipp cola av treerbanden og det er noe av det sjukeste effekten jeg har sett av en cola. Fra kjeller til himmel kan man vel si. Så gikk cola-løse meg andre veien i energioverskuddet og tok det veldig med ro tilbake til 2050-kvoten.
Her ble det litt mer taco før det gikk nedover til Ringsdalen. Rune gikk i forveien mens jeg pakka om sekken og fylte på med mer næring. Jeg tok også snøfeltene på nordsida av ryggen og tjente stort på dette. Fra Øvre Dyrhaug fant vi etter vært stien og tusla ned til Ringsdalen. Klokka var nå blitt 22.00 og kveldslyset var helt fantastisk. Beina var fremdeles gode, og jeg hadde spotta et sauetråkk opp motbakken fra Ringsdalen som gikk videre bortover i retning Soleibotntindane. Vi takket for en hyggelig dag og ble enige om at jeg skulle sende ei melding når jeg var kommet fram.

Ringsdalen - Bukkanosi - Plan b

Fra Ringsdalen ble det slakt oppover mot Ringsnonhaugen på greit tråkk mellom vierkratt og myrer. Tungt underlag men beina var helt okei. Tok også en avstikker til toppen som virkelig var flott. Videre innover dalen var det frodig og stille. Veldig blødt underlag så det sugde godt med krefter, samt at dette ble en økt i å orientere utenom vierkrattene. Mørket seg på men det var flott kveldslys. Det blir heller aldri skikkelig mørkt. Midt på vidda her var det også en O-merka rødmerka rute. Ingen sti og den gikk fram og tilbake i buer virka det som. Hvem som har gjort dette er usikkert, men det gjør meg litt forbanna når stien ikke engang er på et kart. Da blir merkinga overflødig spørr du meg. Og hvor mange går egentlig her? Det er langt bort til turistene på Tindeveien. Å merke bare for å merke blir rett og slett for dumt.
Desto nærmere jeg kom normalruta til Solleibotntinden, jo mer ur ble det. Stort sett snill og fin ur, men litt knotete terreng. Var helt avhengig av å finne gode passasjer for å spare mest mulig tid. Elva ved 1427 vannet hadde enorm kraft etter smeltinga i varmen. Klarte å krysse denne på en grei måte og samtidig finne en god runde rundt vannet. Stigninga herfra og opp til normalveien var veldig fin med fast og fin granitt. Da jeg ankom normalveien var klokka blitt 00.30. Jeg kikka bortover mot Austabotntinden og bort til på elva fra Berdalsvatnet. Veldig usikker på om jeg kom meg over denne når den var så stor. Klokka begynte også bli veldig mye. Plan a var å gå rundt Austabotntindane på sørsida og videre ned Gravdalen, kanskje over på østsida av Botnanosi for å gå den bratte stien ned til Tronteigen. Men nå vurderte jeg det som lurere å ta et tryggere alternativ. Jeg ville ikke at Eline skulle begynne å bekymre seg, noe jeg vet hun gjør. Så da ble det sånn her. Snu på Bukkanosi og heller prøve en variant direkte ned sørsida. Herfra krysse elvene i botn og rett kurs mot Tindeveien. Dette kom til å bli en lang retur, lengre i kilometer, men billigere med tanke på terreng, høydemeter og krefter. Jeg mente derfor at dette ville bli en tidsbesparing men langt mer kjedelig. Litt musikk på øret kunne sikkert hjelpe. Sånn ble det. Plan b.

Ned sørsida var det veldig fint å gå. Stort sett mye gress, men også noe ur selvfølgelig. Elvene var veldig greie å krysse. Ankom tindeveien ca kl 01.30. Drikkestop, fram med refleks og lyst før myggen plutselig gikk fullstendig i spisemodus.
Nedover Tindeveien gikk det jevnt og trutt. Det rart hvordan skoa plutselig blir mye vondere på asfalt kontra ur, stein og annet. Sier vel litt om belastninga på slikt underlag. Fikk sendt ei melding hjem ved bommen pga trådløst nettverk.
Begynte å bli veldig trøtt nedover og noen av slettene var ulidelig lange. Men her handla det om å bare holde fokus og trykke på.
Ca kl 05.00 ankom jeg siste svingene på Tindeveien, en lettelse sånn egentlig, men for en flott tur det har vært.
Virkelig mange indrefileter på denne turen.