Raudenibba (16.02.2025)

Når man ikke har bil i Årdal så blir ting litt tyngre om man vil til fjells. Men man får alltid låne en bil. Det ble derfor ski på sekk med sykkel og videre med bil til Sletterust. Planen var opp til Mannsbergvatnet og ta det litt som dagen utviklet seg.
Det var 8 minusgrader i Utladalen, 12 minusgrader på Veesida. Store forskjeller lokalt altså.
På Sletterust var det 18 minus. At det kunne bli 20 og 25 var dermed ikke usannsynlig lengre opp og på vannene i fjellheimen.

På Sletterust er det veldig lite snø i år. Grastustene stikker opp på ryggene i terrenget men i formasjonene er det noe mer å hente. Greit gikk det med kortfeller og smøring foran og bak. Oppe på Mannsbergvatnet var det mye spor og litt å velge. Bestemte meg for å følge inntil Søre Knipen og den gamle (eller operative) scooterleden. Noen høydemeter ekstra, men det får så være. Jeg ville til østenden av vannet og til terrenget på baksiden. Bortgjemt og sannsynlig ingen som hadde rørt snøen. Telefonen lå strengt i lomma hele dagen mens kart og kompass ble brukt aktivt. Det er sånn jeg liker det. Lese terrenget, vurdere og se etter gode rutevalg.

Opp fra Mannsbergvatnet var det greit og jeg så frem til å bikke over kanten med utsikt til landskapet. Om det er spesielt vet jeg ikke, men at det er små tjern omringet av skavler, bratte sider og svarte bratte fjellsider gir et mektig inntrykk. Det er en energikrevende landskap og en slags labyrint å orientere seg rundt i. Da kanten ble bikka ble valget å gi Raudenibba en sjans. Bortgjemt og langt å gå uavhengig startpunkt. I utgangspunktet har planen alltid vært å angripe dette fra havnivå, rettere sakt Hjelle. En skikkelig langtur rett og slett, da med utgangspunkt i fristelsen i den nordvendte renna/siden ned vest for toppen. I fjor ga jeg og Kristoffer Raudnibba en sjans, da via Nordre Knipen. Men den dagen var solskaren svært dominerende i landskapet og med en vind som spytta oss ned fra toppvarden ble denne planen lagt om Vetle Knipen. Skulle Raudenibba nås i dag, måtte ting skje litt effektiv i og med at jeg måtte hjem til Odin senere på dagen - han trenger tross alt tur han også.

Idet jeg skal slippe meg over kanten og ned 1371 vatnet begynner jeg å stusse. Et randospor. Her har altså en på breie ski gått innover i dette berg- og dalbanelandskapet. Et skår i gleden for min del. Nå var det et spor i snøen og landskapet var ikke urørt lengre, selv så bortgjemt som dette ettervært vil være. Fordelen er at det er spor og en slipper å brøyte, men så er mye av moroa nettopp dette. Når sporet er der, er det påvirkning, enten i landskapet og den ikke lengre urørte snøen, eller at noen faktisk har gått opp ruta og allerede tatt valgene som jeg vil ta. Nå skal man aldri stole på et spor og alltid ta egne vurderinger, men ja - poenget står.

Over 1371 og mot platået hvor Raudenibba dominerer var det stort sett rett fram. Store skavler i kontrast med svarte bare fjellvegger ga turen oppover en herlig atmosfære. Vedkommende med randoneski tenkte nogenlunde likt som meg, men måtte stadig legge sporet på mine premisser med kortfeller og blåswix. Snøen var relativt god, men vinden hadde fått tid til å begynne å danne flak.
Oppe ved 1468 vannet var planen min å gå opp på Raudenibba fra sørsida, da via fortoppen som er på Årdal 25pf lista. Randosporet gikk rett opp sørsida. Her skilte vi dermed lag for en stund.

Etappen oppover var av det bedre slaget. Vasspolane viste et mektig landskap med svært kuppert landskap, Koldedalstindane lyste fint i februarlyset. Det var rett og slett en fryd for øyet. Torfinnstindane viste seg også fint en kort stund. Så min kanskje store personlige favoritt - Hjelledalstinden. Den var stolt i dag og det var vakkert å se den vokse mens man stadig kom nærmere. Det var også fint med et gjensyn med Tjuvahol, dette lille tjernet midt mellom de bratte sidene under Koldedalstinden og Hjelledalstindene. For fem måneder siden hadde jeg en fantastisk tur i dette området, en uvirkelig dag.

Det var surt det siste stykket opp til fortoppen og bedre var det ikke mot selve Raudenibba. Det ble et raskt bilde før skituppene ble snudd tilbake samme vei. Jeg bestemte meg likevel for å finne en vei ned på sørsiden. Det skulle være mulig selvom det er en smule brattere og noen skredbaner i området. Det var litt isete, men ellers helt greit. Fantastisk telemarkkjøring i nedre del.
Resten av turen ut av dette bortgjemte landskapet og tilbake til Mannsbergvatnet var langdryg, men en etappe å bare nyte.

Da jeg kom over kneika tilbake til Mannsbergvatnet var det plutselig masse spor som kom sørfra. Bidragsyterne var nå nede på Mannsbergvatnet og jeg tok de etter vært igjen hvor vi tok en lengre prat på isen. Siste bakkene ned mot parkeringa var sånn passe. Snøen var oppkjørt og mye snø er det da ikke.
Bortsett fra en sko som klemte på en plass, selv med flere justeringer, var dette en virkelig flott dag.

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss