Fra fjord til fjell - Midtmaradalstinder fra døra i Årdal (20.07.2024)

Store Midtmaradalstinden er en topp som jeg har aldri tenkt på når den skal bestiges. Forrige uke ble Stølsmaradalstinden besteget for første gang. Når sørryggen også ble ferdig utforska så begynner liksom Hurrungane å bli godt rydda. Det er lite som står igjen av rubbel og bit selv om karamellene er spart enn så lenge. Store Midtmaradalstinden har utenom to 2000 meters topper en drøss med 25 pfere som står høyt på min liste (Årdal 25pf). Det er noe med å få blod på tann. Store Midtmaradalstinden virka plutselig mer interessant. Den er jo vanvittig stolt der den står langt borte fra folk, noe som gjør den forlokkende på en merkelig måte. Den krever noe av deg. Fra Skagastølsbandet er den kanskje en av de vakreste tindene som står i Jotunheimen med det ravnstorte fjellet, det loddrette nordstupet og med dens spisse profil. Et glasiologisk breherjet og erodert mirakel på mange måter.

© Henrik Foss

Uka før var tung pga start etter ferie og andre hendelser som bare har tappa alt av energi. Denne turen virka som en god ide på en varm juli-lørdag.
Pakka lett og sjekka over sykkelen. Planen var å låse inngangsdøra og starte turen herfra. Litt av sjarmen med Årdal. Selvfølgelig finnes muligheten også i Luster, Vang, og Lom, men da skal du være glad i motbakker og sykkel tenker nå jeg.

Sykla hjemmefra litt før 7. Dette er en utrolig fin tid på døgnet i helgene, det er så stille selv om sola hae rukket å varme og lyse lenge. Brukte ca 45 minutter inn til siste motbakken mot Vetti gard. La igjen sykkelen i lyngen her og traska rolig innover. Ekstremt fokus på å ikke gå fortere enn nødvendig men bare la tempoet være ekstremt jevnt. Jeg er ikke i toppform og skulle dette gå så måtte tempo gå som ei stilren bestefarsklokke.

© Henrik Foss

Drakk dagens første liter ved Utla og tok bare med en halvliter videre. Kanskje ikke verdens beste vann med tanke på at det er en god miks mellom brevann og regnvann men varmen var såpass at dette måtte bare prioriteres.
Jeg leste litt om brendeteigen før avreise og fikk en god del signaler på dette partiet. Alt i fra 1 time til 6-7 timer var fasit. Manndomsprøve, helvete og annet ble den beskrevet som.
Den var bratt og her handler det om å starte tidlig. Å gå den på kvelden i sol og med overnattingssekk kan være grusomt.
Enkelte partier er bratte men stort sett er stien bra og effektiv. Noen sva på slutten men noe klyving er det ikke snakk om. Det er gåing fra A til Å. Mye myr i partiet mot Stølsmaradalen.

© Henrik Foss

© Henrik Foss

Klokka nærma seg 09.15 da jeg ankom Stølsmaradalen. Her møtte jeg plutselig Alex som også skulle på Store Midtmaradalstinden. Så ble det tur sammen da noe som alltid er hyggelig. Men avtalen var at alt av 25 pf skulle plukkes med. Noe folk på stølsmaradalen men ganske stille, noe som var litt overaskende.

© Henrik Foss

Vi tusla oppover, praten gikk og gikk. Når stien krysser bekken for første gang så ble det enda et drikkestopp og en ny liter ble fortært. Her gikk vi også av stien og mot Stølsnosi. Lettgått terreng, høydemeter gikk fort unna. Det er ikke så mye å si om terrenget helt opp til punktet som omtales som Midtmaradalsryggen. Det er noe ur, mose og snø, men veldig lettgått kontra Stølsmaradalsryggen lengre vest som jeg kan huske hadde et terreng som var av en mye tyngre og grovere karakter. For en utsikt herfra utover nordstupet. Det er vilt dette her. Storen og Maradalsmannen kunne ikke vært mer stolte.

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

Opp mot Søre er det noe klyving. Vi vurderte ulike alternativer men valgte å holde ryggen ut mot stuppet selvom dette så bratt ut fra avstand. Dette løste seg veldig greit.
Søre var også en flott topp, men litt kronglete å komme helt opp til varden.
Vetle Midtmaradalstinden var også veldig grei. Stort sett vandring i renner og fast fjell. Lite klyving. Vi besteg begge toppunktene.

© Henrik Foss

Videre mot Store var vi faktisk litt spente. Vi dro oss 3 meter ned i sida og kom til den skarpe eggen mellom toppene. Her var også svaet som vi visste var enkleste veien til topps. Vi ble likevel noe usikre og undersøkte om man kunne dra seg ned i sida. Men etter noen minutter med prøving så spratt Alex over og jeg etter. Skal vi bruk trekantsystemet så bør denne være gul, den er langt over grønt. Videre til topps var det småklyving, enkelt og greit.

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

Store Stølsmaradalstinden sto til forventingene når det gjaldt utsikt. En virkelig vakker tind dette her. Storen var stolt. Jeg brukte ca 7-8 timer.
Postkassa til Arne Randers Heen lå fortsatt på toppen, men i en lite god tilstand og med en tom ølsboks og søppel inni. Det er synd at ting skal bli behandlet sånn. Vedkassa er fra 1958 - første vinterbestigning.
Vi begynte på returen og dette gikk veldig greit. For noen kulisser og bare flyte av sted. Ferdig med Store og Vetle gikk vi breen ned. Holdt østre side. Midt på var det lite snø og mer is. Her slet joggeskoene mine med tak så Alex måtte ta jobben med å lage bedre spor. Isøks var meget godt å ha.

Ut mot Midtmaradalsryggen Sørøst ble en lang omvei. Denne var dryg rett og slett. Varden står på et sted - trigg.punkt et annet. Var innom begge.
Videre ned var det vått og sva, men helt greit. Siste motbakken opp mot Snørestødet var vond rett og slett.
Herfra gikk vi ned, takket for en flott tur før jeg fortsatte videre hjemover. Ned Brennteigen var begynte beina å si i fra. Det var vanskelig å holde tempoet oppe så da stivna det noe. Siste del var vakker, helt stille, ikke et menneske selv på denne turistmagneten.

En god tur dette her som kan anbefales. Det gikk med 9 liter vann ...

© Henrik Foss