USN Instruktør Skred og veivalg dag 5-9 Haukeli - Bjåen (16.02.2021)

Start point	Haukeliseter (1,000m)
Endpoint	Statskraft Førvassveien (701m)
Characteristic	Backcountry skiing
Duration	98h 00min
Distance	31.6km
Vertical meters	556m
Map

Visits of other PBEs	Haukeliseter Fjellstue (986m)	16.02.2021

Gruppemedlemmene på denne turen kunne skilte til flere nasjonaliteter deriblant av nordmenn, dansker, tyskere og belgere. Jeg vil dermed skrive om turen på norsk og engelsk så alle som deltok på turen har mulighet til å lese mine ettertanker. God gjeng, god tur!

The group members on this trip have different nationalities, including Norwegian, Danish, German and Belgian. I want to write about the trip in both Norwegian and English, so everyone who participated can understand what I write.

The first meeting with the snowy white norwegian mountains

For 6 år siden var jeg selv i disse studentenes sko som førsteklassing på bachelorstudiet Friluftsliv, natur og kultur-veiledning. Følelsen av å sitte på bussen til Haukeli er noe spesiell. Man er spent, usikker, er sekken pakket godt nok, er jeg klar? hva venter nå? Hodet koker med spørsmål, usikkerhet, nervøsitet, men også for mange, en glede, en spent følelse, kribling i magen, masse forventninger. Bare et par uker tilbake var alle på studiets første vintertur, en tur i vinterskogen hvor det tradisjonelle og enkle friluftslivet står i fokus. Det er en brå overgang å traske nede blant trærne på ski med presenningen i sekken og bålet som din beste venn, til å vandre blant de eldgamle mektige hvitkledde tinder. De siste dagene har gått til mye planlegging av disse 5 dagene. Turplanen med a,b,c ruter er laget og sekkene er pakket til randen med telt, primus og klær. På bussen ser jeg meg bakover. Noen sover, andre ser ut av vinduet mens andre holder samtalen gående med tøys, fjas og humor. Jeg misunner de på en måte, det å starte på bunnen med helt blanke ark. Det er noe egent med det å for første gang opprette en relasjon med det norske høyfjell, kanskje spesielt om vinteren. De kan være fantastiske med vindstille og sterk sol med puddersnø, til å slippe helvete løs på deg med whiteout, ugjestmilde forhold og lite vennlighet. På forhånd melder værmeldingene om lavt skydekke, snø og høy skredfare. Pedagogiske forhold kaller man det gjerne, men det skal utvilsomt bli en utfordrende uke for den ferske gjengen.
Jeg ser igjen på veien mot Haukeli. Skiltet viser nå 1 km til destinasjon, men konturene i landskapet synes godt rundt hyttefeltene og trærne som holder seg fast i alt slags vær. Dette skaper håp om sikt, håp om at det faktisk ikke blir whiteout. Men så ankommer man Haukeliseter og den hvite veggen står og sperrer på alle sider. Det slår aldri feil! Nå er det ingen vei tilbake.

''6 years ago, I myself was in these students' shoes as a first grader in the bachelor program Outdoor life, nature and culture guidance. The feeling of sitting on the bus to Haukeli is something special. One is tense, unsure, is the backpack packed well enough, am I ready? what awaits now? The head boils with questions, insecurity, nervousness, but also for many, a joy, a tense feeling, tingling in the stomach, lots of expectations. Just a couple of weeks ago, everyone was on the study's first winter trip, a trip in the winter forest where the traditional and simple outdoor life is in focus. It is an abrupt transition to trudge down among the trees on skis with the tarpaulin in the backpack and the fire as your best friend, to walk among the ancient mighty white-clad peaks. The last few days have been a lot of planning for these 5 days. The itinerary with a, b, c routes is made and the bags are packed to the brim with tents, primus and clothes. On the bus I look back. Some sleep, others look out the window while others keep the conversation going with nonsense, nonsense and humor. I envy them in a way, starting at the bottom with completely blank sheets. There is something special about establishing a relationship with the Norwegian high mountains for the first time, perhaps especially in the winter. They can be fantastic with calm winds and strong sun with powder snow, to let the hell out of you with whiteout, inhospitable conditions and little kindness. In advance, the weather forecasts report low cloud cover, snow and high avalanche danger. It is often called pedagogical conditions, but it will undoubtedly be a challenging week for the new gang.
I look again on the road to Haukeli. The sign now shows 1 km to the destination, but the contours of the landscape look good around the cabin fields and the trees that stick to all kinds of weather. This creates hope for the long term, hope that there will actually be no whiteout. But then you arrive at Haukeliseter and the white wall stands and blocks on all sides. It never fails! There is no way home from here!''

Den første dagen handler det om å etablere gruppens normer og danne et grunnlag som skal være selve rammeverket for resten av turen. Sekken skal tilpasses, skiene skal smøres og det beste er egentlig bare å starte ferden inn i den hvite, noe skremmende veggen. Gruppa er svært positiv og fulle av energi, et alltid velkommen tegn på en sånn dag. Jeg bestemmer meg for å drøye gruppa litt for å slippe å gå først i den løse snøen. La heller de andre gruppene brøyte opp den første etappen. Riktig nok skal to av gruppene helt til Hovden, mens to av oss tar den noe kortere ruta mot Bjåen, men utgangspunktet er det samme. Orienteringsferdighetene til gruppa blir satt på prøve fra første stund. Følelsen av trygghet er til stede når vi går på den vintermerkede ruta, et fantastisk arbeid av DNT. Mange orienteringspauser de første timene før lunsj. Positiviteten er sterkt til stedet i gruppa, det er herlig å være på jobb med så positive studenter!
Fra Sørenden på Kjelavatnet bestemmer vi oss for å gå inn i terrenget og lage egne spor. Tungt føre etter snøen som har kommet de siste ukene. Det går likevel bra og plutselig er vi på den merkede ruten igjen. Slavisk følges denne videre sørover. Noen ganger er det deilig å bare la noe disiplinere veivalg og fremdrift uten videre spørsmål eller diskusjon. Ca direkte vest for Kjelatind finner vi en fin skavl til snøhule. Etter noe tid viser det seg derimot at denne er full av is og dermed arbeidet blir dermed usannsynlig stort til å fullføre på en kveld. Teltene settes opp og dag en er over. En god start for gruppa.

The first day is about establishing the group's norms and forming a praksis that will be the framework for the rest of the trip. Practical work like the backpack must be adjusted, the skis must be lubricated and the best thing is really just to start the journey into the white, somewhat frightening wall. The group is very positive and full of energy, an always welcome sign of such a day. I decide to slow down the group a bit to avoid going first in the loose snow. Instead, let the other groups break up the first stage. True enough, two of the groups are going all the way to Hovden, while two of us take the shorter route towards Bjåen, but the starting point is the same. The orientation skills of the group are put to the test from the start. The feeling of security is present when we walk on the winter-marked route, a fantastic work by DNT. Many orientation breaks in the first hours before lunch. The positivity is strong in the group, it is wonderful to be at work with such positive students!
From Sørenden on Kjelavatnet we decide to go into the terrain and make our own tracks. Heavy driving after the snow that has come in recent weeks. It is still going well and suddenly we are on the marked route again. Slavic, this is followed further south. Sometimes it's nice to just let something discipline the path and progress without further questions or discussion. About directly west of Kjelatind we find a nice shovel to the snow cave. After some time, however, it turns out that this is full of ice and thus the work becomes improbably large to complete in one night. The tents are set up and day one is over. A good start for the group.

Dag 2 starter med solskinn og en herlig atmosfære. Valget faller på etter litt om og men på å fortsette på den merkede ruten. Etter en stund tar vi av for å sikte oss inn mot Engelstjønn. Mengder av snøen gjør det tungt å brøyte. Turens første drønn i snøen høres raskt og det skytes sprekker i snøen. Skredfaren er 3, ingen tvil om det.
På Engeltjønn er vinden til stedet, men sikten er enda god. Fin lunsj bak en stein her, regelrett koselig vinterlunsj.
Over Ingelsvatn er veien lang. Men gruppa flyter godt over her, man merker flowen i gruppa, en god følelse. Ved sørenden finnes det rennende vann, litt synd da et gruppemedlem bestemmer seg for å fylle vannflasken uten å tenke så mye over det, og står plutselig med vann til anklene. Skiene må renses for is og BC-bindingene er direkte ubrukelige. Kjedelig! Det blir derimot god stemning i gruppa.
Herfra blir det whiteout nok en gang. Jeg bestemmer meg for å gå i front her for å skape litt fortgang i gruppa. Det er krevende under slike forhold og etter en lang dag ser jeg verdien å dra lasset litt. Ikke minst skaper det en følelse av trygghet og lave skuldre, noen ganger er det helt nødvendig for å bevare en god dynamikk og overskudd i gruppa. På de flatene tjernene 1217 og 1216 får gruppa derimot prøve å gå på kompasskurs, og sikte hverandre inn på kurs. Gode læringselementer her!
Nesten nede ved 1170 vannet blir det leir i en skikkelig god vindformasjon. Helt vindstille, men med vinden susende bare meteren over oss. Nok en god dag.

Day 2 starts with sunshine and a wonderful atmosphere. The choice falls to continuing on the marked route. After a while we take off to aim towards Engelstjønn. Lots of snow make it difficult to plow. The first roar of the trip in the snow is heard quickly and cracks are fired in the snow. The avalanche danger is 3, no doubt about it.
At Engeltjønn the wind is to the place, but the visibility is still good. Nice lunch behind a rock here, really cozy winter lunch.
Over Ingelsvatn the road is long. But the group flows well over here, you notice the flow in the group, a good feeling. At the southern end there is running water, a pity when one groupmember decides to fill his waterbottle without thinking so much about it, and stands with water to the ankles. The skis must be cleaned of ice and the BC bindings are directly useless. Boring! On the other hand, there will be a good atmosphere in the group.
From here it will be whiteout once again. I decide to take the lead here to create some momentum in the group. It is demanding under such conditions and after a long day I see the value of pulling the load a little. On the flat lakes 1217 and 1216, the group can try to go on compass courses, and aim at each other on courses. Great learning elements here!
Almost down by the 1170 water, there will be a camp in a really good wind formation. Completely windless, but with the wind whistling just the meter above us. Another great day.

Dag 3 starter selvfølgelig i en vegg av flatt hvitt lys. Det merkes at det er krevende for noen i gruppa å vandre i slike elementer. Likevel fortsetter vi ned mot Langesæ. Jeg velger å styre store deler av veien ned hit pga skredbaner og for å skape trygghet i gruppa. Fra Langesæ krysser vi over til bukta på østsiden. Videre herfra bestemmer gruppa seg for å gå sørover mot 1176 for å omgå skredterreng og videre kjøre ned østover mot Kartehylen. Her fikk gruppa også se hvordan snødekket henger sammen da vi fjernutløste et lite skred. Vi holdt derimot god avstand og benyttet muligheten til å grave og se litt på snøen. Nedkjøringene tar mye tid grunnet mangel på skiferdigheter. Dette var derimot noe vi var klar fra før og er dermed en del av turen. Når tyskere og belgere skal stå på ski i flatt lys er dette noe forventet. De klarer seg uansett meget bra! Vi følger bolleformasjonen rundt og fortsetter videre over Hasletjønni. I enden her finner vi en flott skavl til snøhule. Nå må det da gå!
Mens gruppa graver tar jeg meg en topptur mot 1151, men snur tidlig grunnet voldsomme drønninger i snøen. Kan ikke være for lenge borte heller. Så skjer selvfølgelig det som ikke skal skje. Mens gravingen pågår knekker en av hulene sammen og en person blir begravet. Heldigvis holder gruppa fatningen og får gravet personen ut etter ca 10 sekunder. Dette skulle bli et vendepunkt på turen og slike situasjoner er svært uheldige.
Jeg må derimot berømme gruppa for måten de taklet dette på. En begynner å telle og videre skaffer oversikt om at alle er ute av hulene. Andre setter opp telt og finner frem primus, mens andre tar hånd om personen som lå nede i snøen. Dette er virkelig bra og jeg syns det viser gruppens samhold og kvalitet, virkelig! Jeg foretar også en rask sjekk av personen, men antar at det er snakk om en skikkelig karamell, og ikke noen brudd eller mer alvorlige følger fysisk. Psykisk og forholdet til snøhuler derimot er det verre med ... Tett oppfølgning resten av kvelden, samt svært godt tilrettelegging av medstudentene både i og fra andre telt.

Day 3 of course starts in a wall of flat white light. It is noticeable that it is demanding for someone in the group to walk in such elements. Nevertheless, we continue down towards Langesæ. I choose to steer large parts of the way down here due to runout zones and to create security in the group. From Langesæ we cross over to the bay on the east side. Further from here, the group decides to go south towards 1176 to bypass avalanche terrain and continue skiing down east towards Kartehylen. Here the group also got to see how the snow cover is connected when we triggered a small avalanche remotely. We, on the other hand, kept a good distance and took the opportunity to dig and look at the snow. The descents take a lot of time due to lack of skiing skills. However, this was something we were aware of before and is thus part of the trip. When Germans and Belgians are going to ski in flat light, this is something to be expected. They are doing very well anyway! We follow the bowl formation around and continue further over Hasletjønni. At the end here we find a great shovel for a snow cave. Now it must go!
While the group is digging, I take a summit trip towards 1151, but turn early due to violent drownings in the snow. Can't be too long away either. Then, of course, what does not happen happens. While the excavation is in progress, one of the caves collapses and a person is buried. Fortunately, the group keeps their composure and digs the person out after about 10 seconds. This should be a turning point on the trip and such situations are very unfortunate.
I must, however, praise the group for the way they handled this. One starts counting and further provides an overview that everyone is out of the caves. Others set up tents and find primus, while others take care of the person lying in the snow. This is really good and I think it shows the unity and quality of the group, really! I also do a quick check of the person, but assume that it is a proper "caramel", and no breakage or more serious consequences physically. Mentally and the relationship to snow caves, on the other hand, is worse ... Close follow-up the rest of the evening, as well as very good facilitation of fellow students both in and from other tents.

At slike situasjoner er uhyggelig, men selvfølgelig er det også gode læringssituasjoner, ikke bare for gruppen, men også for meg selv. Etter mange analyser i ettertid mistenker jeg dårlig bindinger mellom den gamle og solide snøen, og lagene med ny fokkesnø. Bindingene mellom disse var ikke-eksisterende og fokkesnøen i seg selv var av svært dårlig kvalitet. Etterpåklokskapen er sterk, men på en annen side var dette vanskelig å lese før situasjonen oppsto.
Fra det pedagogiske perspektivet mener jeg at gruppen gikk fra en "performance-mode" og inn i en krise. Gruppens eksistens og grunnlaget er truet av en situasjon som kan endre på alt som er bygget opp gjennom turen. At gruppen da handler så effektivt og godt i hendelsesforløpet imponerer meg kraftig. Det viser hvor sterk gruppen faktisk i dette tilfelle er, og hvordan de klarer å fokusere på de viktige elementene som en enhet gruppe, fremfor å falle fra hverandre under en krise. Jeg tror dette var helt avgjørende for at denne situasjonen gikk så bra som den gikk, og for turens utvikling videre de to siste dagene, samt for den begravde personens ivaretakelse.

That such situations are scary, but of course there are also good learning situations, not only for the group, but also for myself. After many analyzes in retrospect, I suspect poor bonds between the old and solid snow, and the layers of new snow. The bonds between these were non-existent and the new snow itself was of very poor quality. The hindsight is strong, but on the other hand this was difficult to read before the situation arose.
From the pedagogical perspective, I believe that the group went from a "performance mode" and into a crisis. The group's existence and foundation are threatened by a situation that could change everything that has been built up through the trip. That the group then acts so efficiently and well in the course of events impresses me greatly. It shows how strong the group actually is in this case, and how they manage to focus on the important elements as a unit group, rather than falling apart during a crisis. I think this was absolutely crucial for this situation to go as well as it did, and for the development of the trip further the last two days, as well as for the care of the buried person.

Dag 4 starter rolig med evaluering av gårdsdagens skremmende opplevelse. Gruppa viser derimot god form og pågangsmot på å ta fatt på en ny dag. Personen som lå begravet i snøen forteller om smerter og vondter, psykisk sliten, men ellers i god form. I samspill med gruppa blir vi enige om å skifte plan, fra A til C, for å regelrett komme oss ut i sivilisasjonen via enkleste vei. Vurderingene for dette valget ligger i at jeg og gruppa vet ikke om den nedgravede personens tilstand blir bedre eller verre. Personen er ikke i stand til å bære sin egen sekk, noe som gjør at det blir ekstra vekt på alle - igjen viser gruppefølelsen seg sterk, en for alle, alle for en! I tillegg er vi bak skjemaet og har dermed flere kilometer å jage. Det skaper en form for stress som kan føre til at læringsutbyttet blir byttet ut med følelsen av å bare gå. I en slik situasjon syns jeg det er bedre å fokusere på kortere etapper, og heller bruke mer tid på zonale vurderinger og få hele gruppa ut av fjellet med en følelse av mestring, samhold og en god dynamikk. At vi som gruppe kommer sterkere ut av turen hvor hver og et gruppemedlem føler mestring og oppnåelse, stolthet og gode erfaringer er mye viktigere enn at vi faktisk skal følge en opprinnelig plan som er tegnet opp i et sterilt firkantet rom. En plan A er til syvende og sist kun et utkast. Hva som venter på turen og ikke minst hva som oppstår underveis er umulig å spå med en så stor gruppe og varierende terreng.
Plan C er på mange måter litt kjedeligere enn den opprinnelige plan a, mye på grunn av at orienteringen primært foregår langs høyspentledningene og direkte mot øst i relativt flatt nordvendt terreng. Det er likevel flere skredbaner på veien som krever overvåkenhet og vurderinger knyttet til denne tematikken, samt vurderinger i mikroterrenget som kan enten spare eller koste mye tid.

Day 4 starts calmly with an evaluation of yesterday's scary experience. The group, on the other hand, shows good form and the courage to start a new day. The person who was buried in the snow tells of pain and aches, mentally tired, but otherwise in good shape. In collaboration with the group, we agree to change plan, from A to C, in order to get out into civilization via the easiest way. The assessments for this choice lie in the fact that I and the group do not know whether the condition of the buried person is getting better or worse. In addition, we are behind the original plan and thus have several kilometers to chase. It creates a form of stress that can lead to the learning outcome being replaced with the feeling of just walking. In such a situation, I think it is better to focus on shorter stages, and rather spend more time on zonal assessments and get the whole group out of the mountains with a sense of mastery, unity and good dynamics. That we as a group come out stronger from the trip where each and every group member feels mastery and achievement, pride and good experiences is much more important than that we should actually follow an original plan drawn up in a sterile square room. A plan A is ultimately just a draft. What awaits the trip and not least what happens along the way is impossible to predict with such a large group and varying terrain.
Plan C is in many ways a little more boring than the original plan a, much due to the fact that the orientation primarily takes place along the high-voltage lines and directly to the east in relatively flat north-facing terrain. However, there are several avalanche runout zones on the road that require monitoring and assessments related to this topic, as well as assessments in the micro terrain that can either save or cost a lot of time.

Etter litt lek og gøyal oppvarming vinker vi farvel til snøhulene og setter kursen mot veien hvor vi kom fra. For første gang på turen har vi vinden i ryggen. Ruta går på vestsiden av 1117 toppen og elva krysses uten problemer, heldigvis. Været er varmt og lengre ned i dalen ser vi trær og konturer i terreng, et kjærkomment savn etter 3 hele dager i stort sett bare flatt lys. Terrenget på slettene her er ikke ufarlig med store bratte flanker på hver side. Jeg legger dermed inn mye margin i veivalgene for gruppa har nå nærmest ikke råd til enda en sterk opplevelse, nå må vi bare komme oss ut. Langs høyspentledningene holder vi høyden i over 1 meter fersk snø. Det er blytungt å brøyte så rulleringsmetodikken blir svært viktig. Mine ski var gruppens klart bredeste, noe som gjør at jeg går mye foran. Dette gir gruppen mye overskudd og jeg får brukt kreftene mine, deilig. Jeg ser enkelte tegn på at det er flere gruppemedlemmer som kjenner at de har gått på ski med tung sekk i flere dager. Likevel står de på med en skikkelig innsats, virkelig kult å se!
Det drønner i snøen hele tiden, men vi tar det svært forsiktig med utløpsbanene og legger inn mye margin. I lunsjen gir lek og moro ny giv, mange hoder skifter fokus og får tankene på noe annet vekk fra den tunge sekken og det energisugende terrenget. Dette er bra, det trengs! Fra Nordøst for 1108 toppen begynner terrenget å endelig gå ned mot demningen helt i østsiden av det store Førsvannet som har snart fulgt oss i 4 timer. Tåka legger seg som et teppe over oss, men terrenget er i mitt hode relativt enkelt. Noen frustrerende situasjoner oppstår, men det skulle egentlig bare mangle i den svært dype snøen. Jeg bestemmer meg for å legge ruta opp på veien som går direkte ned til demningen. Den er ikke brøytet i løpet av vinteren og er dermed bundet sammen med resten av snødekket, men den gir en moderat vei å følge ut. Det krever ikke så mye av personen som går i front annet enn å brøyte på denne etappen. Like før demningen har det blitt mørkt og det har vært en lang dag. Her må vi krysse et bredt utløpsområde og med alle skredtegnene denne dagen er jeg litt skeptisk. Skal en uønsket situasjon oppstå så er det nå. Jeg velger derfor å overkille marginene og videre holde 100m mellom hver person som et tiltak. Jeg har også registert at det er mye trær her fra ca 960 meter, noe som kan tilsi at det ikke går mange store skred her. Snødekket bør dermed være relativt trygt. Passasjen går heldigvis bra for alle og alle setter pris på sikkerhetstiltakene til tross for at det går noen minutter ekstra og det har vært en lang dag. Endelig er vi på veien og kan senke skuldrene noe ned det siste stykke, og videre speide etter turen siste leirplass. Mange setter nok pris på litt middag og en god natt i soveposen, men følelsen av at i morgen har vi god tid til å sove lengre, spise og drikke, og kose oss på tur nede i vinterskogen.

After some play and fun warming up, we wave goodbye to the snow caves and set course for the road where we came from. For the first time on the trip we have the wind behind us. The route goes on the west side of the 1117 peak and the river crosses without problems, fortunately. The weather is warm and further down the valley we see trees and contours in the terrain, a welcome loss after 3 full days in mostly just flat light. The terrain on the plains here is not harmless with large steep flanks on each side. I thus put a lot of margin in the route choices for the group can now almost not afford another strong experience, now we just have to get out. Along the high-voltage lines, we keep the height in over 1 meter of fresh snow. It is lead-heavy to plow so the rolling methodology becomes very important. My skis were by far the widest in the group, which means that I go a lot ahead. This gives the group a lot of profit and I get to use my energy, delicious. I see some signs that there are several group members who feel that they have been skiing with a heavy backpack for several days. Still, they are on with a real effort, really cool to watch!
It rumble in the snow all the time, but we take it very carefully with the runways and add a lot of margin. At lunch, play and fun gives a break form the world of skiing, many heads change focus and get the thought of something else away from the heavy backpack and the energy-sucking terrain. This is good, it's needed! From the Northeast of the 1108 peak, the terrain begins to finally descend towards the dam on the east side of the large lake Førsvannet which has soon followed us for 4 hours. The fog settles like a blanket over us, but the terrain in my head is relatively simple. Some frustrating situations arise, but it should really only be missing in the very deep snow. I decide to lay the route up the road that goes directly down to the dam. It is not plowed during the winter and is thus tied together with the rest of the snow cover, but it provides a moderate way to follow out. It does not require much of the person walking in front other than to plow on this stage. Just before the dam it has become dark and it has been a long day. Here we have to cross a wide runout area and with all the avalanche signs this day, I'm a little skeptical. Should an undesirable situation arise, it is now. I therefore choose to overkill the margins and further keep 100m between each person as a measure. I have also registered that there are a lot of trees here from about high 960 meters, which may indicate that there are not many large avalanches here. The snow cover should thus be relatively safe. Fortunately, the passage goes well for everyone and everyone appreciates the safety measures despite the fact that it takes a few extra minutes and it has been a long day. Finally we are on the road and can lower our shoulders slightly down the last stretch, and further scout after the trip last campsite. Many people probably appreciate a little dinner and a good night in the sleeping bag, but with the feeling that tomorrow we have plenty of time to sleep longer, eat and drink, and enjoy the last night down in the winter forest.