Maradalsryggen, Sentraltinden og Storen (25.06.2020)
| Start point | Turtagrø Parkering (890m) |
|---|---|
| Endpoint | Turtagrø Parkering (890m) |
| Characteristic | Alpine trip |
| Duration | 14h 43min |
| Distance | 21.1km |
| Vertical meters | 2,238m |
| GPS |
|
| Ascents | Nord for Nørdre Maradalstinden (2,155m) | 25.06.2020 |
|---|---|---|
| Nørdre Maradalstinden (2,160m) | 25.06.2020 | |
| S1 for Nørdre Maradalstinden (2,148m) | 25.06.2020 | |
| S2 for Nørdre Maradalstinden (2,091m) | 25.06.2020 | |
| S3 for Nørdre Maradalstinden (2,080m) | 25.06.2020 | |
| Sentraltinden (2,347m) | 25.06.2020 | |
| Sør for Sentraltinden (2,130m) | 25.06.2020 | |
| Store Skagastølstinden (2,405m) | 25.06.2020 | |
| Visits of other PBEs | Berges chausse - utsatt punkt (1,715m) | 25.06.2020 |
| S1 for Nørdre Maradalstinden - klatrehammer (2,140m) | 25.06.2020 | |
| S2 for Nørdre Maradalstinden - rappell (2,090m) | 25.06.2020 | |
| S3 for Nørdre Maradalstind - klyvepunkt (2,040m) | 25.06.2020 | |
| Skagastølsbu (1,758m) | 25.06.2020 | |
| Slingsbybreen - svaene (1,695m) | 25.06.2020 | |
| Storen - Hjørnet (2,310m) | 25.06.2020 | |
| Storen - svaene i sørflanken (2,200m) | 25.06.2020 | |
| Skagadalshytta (1,345m) | 25.06.2020 | |
| Turtagrø parkering (881m) | 25.06.2020 |
En dag blant Jotunheimens mest bortgjemte kroker
Jeg har sett og studert rutebeskrivelser på Maradalsryggen mange ganger. Blant de mektige tindene Store Skagastølstinden og Styggedalstindene befinner denne noe mer beskjedne ryggen seg, men den gir også motstand i form av klatrepassasjer, luftighet og utilgjengelighet. For mange er den ukjent, noe som er forståelig. Jeg trodde aldri at denne ryggen skulle bli aktuell inntil en vakker dag, men da Þróndeimr (Christian Nesset) spurte om jeg ville være med på rekognoseringstur, da var jeg ikke akkurat vond på be. Dette skulle bli helt knall og instruksen var å være forberedt på alle mulige forhold og stå klar på Turtagrø kl 06.00. Pakket sekken i god tid kvelden før ved parkeringslommen utenfor Ringsdalen. Litt mer trekk her og lengre kveldssol, samt stillere enn nede ved Turtagrø. Dagen kunne komme, jeg var klar for et eventyr i Hurrunganes bakgård.
Link til Christians rapport finnes Her med noen skikkelige bilder!
Fra Turtagrø tuslet vi oppover mot Bandet rundt 06.00. Det var varmt og solas stråler hadde stått på allerede i mange timer. En perfekt dag skulle det bli værmessig og sannsynligvis også tindemessig. Shit som jeg gledet meg til dette her. I tillegg til Maradalsryggen skulle også Sentraltinden bestiges, og retur via den mektige Store Skagastølstinden, Storen. Til tross for fire sesonger boende i Jotunheimen har jeg enda ikke fått meg opp på Storen, heller ei Skagastølsdalen. Litt flaut kanskje, men så har heller ikke min interesse for Storen vært spesielt høy heller. Noen fjell kan stå litt til tenker nå jeg.
Uansett gikk det radig oppover dalen og for noen kulisser. Et lite stopp ved Tindeklubbhytta før det bar videre oppover. Innerst opp mot bandet tok vi igjen et taulag som skulle opp Storen. Ellers var det stille. Herlig altså! På bandet var det deilig og sola stekte. Nå begynte den spennende delen mot Maradalstindene.
Først og fremst måtte vi finne Berges Chausse, dette berømte hyllegalleriet som fører bort til Slingsbybreen. Dette fant vi relativt fort, og fulgte dette så lenge det gikk. Omtrent ikke en varde og hverken tråkk eller sti fantes ikke. Også så frodig! Det var helt tydelig at dette var et sted som svært få mennesker vandrer generelt. Det var akkurat som at lufta var uberørt, en spesiell og magisk følelse, jeg følte meg privilegert på mange måter. Vi gikk med hjelmene på bortover her, i frykt for steinsprang og flygende lort fra Storen som Christian poengterte godt!
Ved Slingsbybreen vurderte vi forholdene og bestemte oss for å droppe både stegjern og isøks. Snøen var god og hard, og vi krysset breen i en slags bueformasjon mot snøfeltene på andre siden. Artig å se opp og tenke på hvordan Slingsby, Moen og Lykke herja opp denne breen uten noe som helst av moderne teknologi. Det ligger noe i uttrykket "Da menn var menn"...
Nå var neste steg å finne ruta opp på ryggen. Vi så oss ut to alternativer, hvorav begge fulgte snøfeltene oppover. Det var greit å så lenge snøen var solid. Men under denne er det nok bare sva, ikke noe ønsketerreng det heller. Uansett fortsatte ferden oppover. Byttet på å lage spor, for snøen var til tider bløt og forferdelig. Vi valgte en brattere og mer direkte variant enn den som er anbefalt i fjellbibelen. Samtidig unngikk vi en gul trekant nærmere Jernskardtinden. Oppe på ryggen ble det et lite stopp med påfyll av mat, og for en utsikt. Herlig altså!
Ryggen viste seg frem som en lite gått variant. Masse mose på steinene og det var aldri opplagt hvor en skulle bevege seg for å finne letteste vei. Men så var ikke utfordringene av det vanskelige slaget heller. Takk for tørt føre, denne ryggen hadde jeg nok aldri kost meg med ved fuktige forhold. Oppover mot dagens første topp, S3 for Nørdre Maradalstind, kom vi til et opptak som måtte tenkes litt over. Vi forserte dette mot nord, ikke noe å tenke mer over. Morro på toppen, men resten av ryggen så virkelig morsom ut.
Videre mot S2 var det greit, ikke noe spesielt å nevne. Fra S2 var det rappell ned i skaret, en kort og grei rappell.
Fra rappellskaret ga ryggen milde og morsomme utfordringer opp til S1. S1 var egentlig bare en walk-in-the-park. Her fikk vi vårt første gode perspektiv på 5+ hammeren lengre fremme. Vi valgte å ikke gå opp og forsøke denne, men heller bruke god tid til å studere og rekognosere omgåelsen. Omgåelsen kunne by på to korte lengder på sva. Første lengde kunne i starten vurderes som grad 3, men mye lettere videre. Vi holdt oss ganske langt nede på svaene, finere å klatre her, men til gjengjeld ikke noe å sikre i. Christian ledet godt og trygt opp. Andre lengde samme oppskrift, lengre ut fra veggen også opp i en slags 90 graders vinkel. Veldig greit. Herfra spasertur opp til Nørdre Maradalstinden, dagens fjerde topp. Nå var det en kort rusletur bort til 7-pferen på ryggen. Denne besteg vi og forventet rappell på andre siden. Her så vi derimot ikke noe feste og fremfor å surre for å lete etter dette bestemte vi oss for å prøve ut omgåelsen. Kan man spare tid så hvorfor ikke. Omgåelsen var løs, å herregud. Christian var gira på å prøve en mer direkte variant fremfor den som foreslått i turbeskrivelsene. Jeg måtte bare finne meg i å vente for det var så mye løst. Kanskje vi kunne rive i stykker hele traversen her og lage Maradals-V-skar?
Mens jeg ventet fant jeg ut at den normale veien skulle prøves. Kanskje den var bedre tenkte nå jeg. Ga beskjed til Christian og kjørte på. Stikkord; Sva, masse løst, bratt og kjipt. Attpåtil mange høydemeter ned og snøfelter, så isøksa måtte frem for å traversere bortover. Langt under beina kunne jeg høre fossene nede på Slingsbybreen, tøft altså! Ikke noe utskildning her, småkjedelig med andre ord. Kom meg bort til trygg grunn og kjørte videre på. Dette partiet var lort, enkelt og greit, dessverre.
Videre støtte vi på enda en rappell, men denne klatret vi ned. Jeg dro på meg krampe her, shit hvor trangt det var. Og den gode lyden av isøksa som skjærte mot berget var konstant, yes!
På eggen var det greit og plutselig sto vi på Sør for Sentraltinden, en virkelig bortgjemt luring. Kanskje den mest utilgjengelige 2000meteren?
Over 200 høydemeter over oss ruvet Sentraltinden, mektig og stolt. Shit dette her var fett. Turen opp til Sentraltinden føltes som en ferd i totalt urørt landskap. Bortsett fra et par stegjernspor og ei kriseslynge så fantes det ikke varder, tegn til rydding eller noe som helst av spor. Helt vanvittig bortgjemt dette området i Sentraltindens sørside. Stort sett hele veien innebar klyving på 2 tallet, men enkelte opptak også på grad 3 tipper jeg. Men herregud så løst det var! ALT var løst og da vi attpåtil skulle følge en renne oppover mot toppen så var det virkelig hjemmekoselig her. Mr Nesset flyttet, jeg skjermet meg bak en vegg. Tåhev hele veien opp her. Her møtte vi også på omgåelsen av rappellen ned nordvestsiden av Sentraltinden. Vi fortsatte derimot opp og støtte plutselig på toppeggen. Denne fulgte vi og straks sto vi på toppen. Herregud dette var stort! Jeg hadde aldri drømt om å stå her. For en topp, det er lenge siden jeg har kjent på en sånn følelse i det hånda treffer varden...
Litt mat måtte til før vi gikk tilbake og videre mot dagens siste topp - Storen. Fra Sentraltinden måtte en rappell til, ca 28 m lang. Tydelig at mange hadde surra her for det var regne slyngeveggen langs nordstupet. Vi kom oss ned mer mot sør, her var veggen relativt rett så en absolutt god rappell!
Videre gikk vi omgåelsen under Vetle Skagastølstinden, fin omgåelse, godt ryddet og vardet, med et par snøfelter. Jeg begynte å kikke opp mot Moens skar. 2+ opp her Javell, det ser ut som klatring av en helt annen skala. Men fjellet har ofte en vane til å lure øynene i skrotten trill rundt...
Christian bare lo av kommentarene mine, jeg ser den, mannen har jo vært her noen ganger allerede i motsetning til min første. Begynte å klyve, shit dette var deilig. Luftig Javell, det gjør ingenting når fjellet var så digg, tørt og skurt. I følge Mr Nesset var det to opptak av grad 2+. Disse gikk veldig greit å forsere, før det så var rene spaserturen oppover. Men det var langt, kom jo aldri opp...
Over Slingsbys fortopp var det greit og jeg merket at blodet begynte å pumpe. Storen liksom, meg, Javell. Det var ikke en kjeft på toppen og utsikten var som den ofte omtales på en godværsdag. Vi var liksom høyere enn alt. Sentraltinden så ut som en liten fingerbøl der nede.
Sola stekte fremdeles og ga en herlig atmosfære. Jeg begynte å kjenne litt på det, det hadde vært en lang dag i spennende nytt terreng. Christian er relativt lommekjent her, bestigning nr 20 av Storen faktisk, sterkt. Herfra og ned ble det litt mer fører-gjestforhold fremfor på tur sammen. Det er naturlig tenker nå jeg, han er jo kjent og jeg har ikke peiling, fungerer bra å gå etter da!
Det var folk øverst i Tandbergs renne, vi sa hei og tusla ned mot rappellfestet. Jeg tok det med ro merket jeg, holde fokus ut her nå, ikke noe surr. Vi delte rappellen i to og disse to var fantastiske! Rå opplevelse å se Slingsbybreens tverrsprekker bokstavelig talt 1000 m under føttene.
Nedover innså jeg steinsprangfaren ganske fort, å herremin så mye løst! Hva med en dugnad? All inn, ta med koster, spader og brekkjern liksom, få det stuerent.
Vi rappellerte ned svaene, selvom det ble vurderte å klyve usikra ned. Fikk også se hvorfor så mange går feil på svaene og må snu, det er ikke lett å finne den rette ruta. På folkefulle dager må dette være et komplett kaos. I dag var vi alene omtrent. Vi hørte det andre taulaget i rappellene, herlig opplevelse på de nå!
Resten av nedstigningen til Bandet gikk via snøfeltene, her ble mye tid, krefter og knær spart. På Bandet fikk vi tak i Rune og bestilte litt kveldsmat. Alt i Lom ville være stengt innen vi kom oss dit. Nå var det bare den seige utmarsjen igjen, off, denne var lang, men den gikk overraskende effektivt og fort. Etter ca 1.5 time sto vi på Turtagrø. Etter 14,5 time på tur skulle det bli deilig å skifte til tørt, joggesko og aircondition. En rå dag i fjellet var over. Maradalsryggen, Sentraltinden og selveste Storen var nå besteget!
Takk for turen Christian!
Noen flere bilder
User comments