Storlogpiken (27.12.2019)
| Start point | Myklebustdalen Parkering (312m) |
|---|---|
| Endpoint | Myklebustdalen Parkering (312m) |
| Characteristic | Backcountry skiing |
| Duration | 7h 00min |
| Distance | 16.0km |
| Vertical meters | 1,350m |
| Map |
|
| Ascents | Storlogpiken (1,553m) | 27.12.2019 |
|---|---|---|
| Sørøst for Storlogpiken (1,578m) | 27.12.2019 | |
| Tverrfjellet (1,353m) | 27.12.2019 | |
| Visits of other PBEs | Fossheimstøylen | 27.12.2019 |
| Myklebustdalen parkering (308m) | 27.12.2019 |
Storlogpiken
Etter gårsdagens nedtur værmessig med grøttåke var håpet om at varslet om skyfrihimmel og sol skulle holde seg denne dagen. Sammen med Anders og Elin ble vi enige om å ta med skia inn til Myklebustdalen og videre opp til Fossheimstøylen med håp om å finne noen fin kjøresnø. I 8 tiden kjørte vi bilen fra Byrkjelo og innover Myklebustdalen. Silhuetten fra Geitenykjen og Snønipa i det vakre morgenlyset ga raskt indikasjoner om at dagens vær skulle bli en innertier.
Vi parkerte bilen ved grendehuset i Myklebustdalen og satt skiene på sekken. Omtrent ikke snø her nede i dalen, men et solid lag av rim og frost ga en herlig atmosfære. Fra parkeringen fulgte vi grusveien som leder oppover mot Fossheimstøylen i herlige kulisser. Tempoet var bra og det føltes godt å være på tur denne morgenen. Anders bar sine feite randoplanker i handa som vanlig, hylseig som få.
Et godt stykke oppover i lia vurderte vi å ta på skia, men lite snø og mer is ga grunnlaget i at skiene forble på sekken. Etter ca 30 minutter fikk vi våre første blikk på Fossheimstøylen, og skiene ble endelig satt på beina. Snømengden var ikke akkurat noe å skryte av, og det blir ikke noe bedre av at terrenget i stor grad domineres av morenerygger fulle av stein og grus.
Mens Anders og Elin stilte i gode randoski, benyttet jeg mine gamle steinfjellski med et solid lag med blåswix. Allerede etter 200m skjønte jeg at våre ulikheter med skivalg og dagens føre ville skape forskjellige forutsetninger for turen.
Mens randoneeutøverne fosset oppover den beinharde snøen, måtte jeg baute lange drag for å kunne henge med. Dette var vanskelig, i og med at det kun var enkelte snøtunger mellom de dominerende moreneryggene. Jeg slet med tanken om at jeg kom til å ødelegge turen for de to andre som fosset oppover fjellsiden, mens jeg stadig vekk kom lengre bak. At de skulle vente på meg hele tiden når de heller kunne holde en jevn flyt oppover, var noe jeg mistenkte kunne både skape lett irritasjon og selvfølgelig ødelegge noe av gleden med turen. En situasjon er oppover, men hva med kjøringen nedover? Jeg ser på meg selv som relativt ok ferdighetsmessig på fjellski, men i forhold til randonee så har jeg antageligvis ikke sjans til å følge med uansett. Tidligere hadde jeg studert en rute opp til Storlogpiken via Tverrfjellet, en rute som passer svært godt til fjellski. Jeg bestemte meg derfor å foreslå for de to andre ved neste pause at jeg gikk min egen vei, mens de heller kunne gjøre som de ville. Vinn-vinn passer bra syntes jeg.
Ved neste pause ble forslaget luftet og mottatt med full forståelse. Det var nok litt fra begge sider. Jeg takket derfor for selskapet og snudde den halvknekte stålkanten mot Tverrfjellet. På tur alene igjen, jeg kjente at dette skulle bli herlig!
Storlogpiken
Fra ca 1000m var det fin nedkjøring ned mot Sanddalselva. Det er mye kartet ikke viser her, for terrenget er relativt kupert. Jeg merket raskt følelsen av å føle seg liten her inne i dalen. Fjellene i Gloppen og Nordfjord er ikke av de høyeste, men de er til gjengjeld massive, med daler på alle sider og med utsyn ned til fjordene. Jeg følte sterkt på hvor privilegert jeg er som kan få gå her helt alene i vindstille vær, sola som lurer bak åskammene, og skiene som brøyter vei gjennom den lette snøen, mens fjellene dekket av snø og is troner over meg. Ikke noe annet enn så smile ydmykt og takknemlig.
Jeg angrep Tverrfjellet i retning nordøst fra 1025 punktet. Fin side til lange baut. Lengre opp er det enkle partier som krever litt planlegging for å bevege seg mest mulig effektivt. Etter som jeg stadig kom høyere opp mot toppen, ble bauteretningen stadig mer mot sør, for å komme opp rett under toppunktet. Ferden oppe på toppryggen var et flott øyeblikk. Selv om høydemåleren viste 1300 meter følte man seg liten ved siden av den massive Nuken, og brekomplekset rundt Svartebotnen. Toppen av Tverrfjellet hadde en ytterst beskjeden varde i motsetning til mange av de andre toppene i område. Fra toppen gikk ruta videre på østsiden av den neste høydekvoten, og ned breen på nordsiden. Breen ga fin telemarkkjøring ned til sadelen, men var til gjengjeld grisekald og fungerte som en vindtrakt. Bare å komme seg videre oppover.
Oppover her hadde jeg sett et par skredutsatte punkter på bratthetskartet. Under dagens forhold var disse enkle å få øye på. Jeg valgte å følge den utstikkende høydekvoten på kartet og herfra omtrent direkte kurs mot nord. Herfra var det grei skuring opp mot topplatået, til tross for enkelte partier med klink is. Toppvarden på Storlogpiken var lett synlig, men først gikk turen bort til 1578-punktet, sørøst for Storlogpiken. Over her begynte kveldssola å farge landskapet i fantastiske farger, atmosfæren var magisk. Spesielt gøy var det å få et gjensyn med Ceciliekruna som jeg hadde en virkelig fin randotur til i påsken. På 1578-punktet skulle noe mat raskt fortæres. Men så var det akkurat som noen skrudde på en bryter. Fra ingenting smalt inn vindkast på 10-12m/s og som raskt økte til noe jeg mistenker var mellom 15-18m/s. Den fine puddersnøen ble blåst avsted og resultatet ble harde skarelag og mindre godt føre. Uværsskyene som var meldt de neste dagene kokte inn fra vest. Helt rått å se på de raske bevegelsene i skydekket.
Det var ingen vits i å bli stående her, så kjørte på til Storlogpiken. Varden her var av det massive slaget og ga tildels ly for vindkastene. Herlig utsikt ned mot Nordfjorden og fjellene videre nordover.
Veien hjem
På med vottene og en bøff rundt halsen for vindkastene var iskalde. Sjekket stadig ansiktet i speilkompasset etter mulige frostskader, heller føre-var.
Ruta videre mot Blåfjellet var tydelig vardet opp langs stupet på nordsiden. Solid skavl ut her så holdt meg godt inne på trygg grunn. Ned mot sadelen mellom Storlogpiken og Blåfjellet var det bare å ta av seg skiene. Det var rett og slett ikke snø igjen etter vindens herjinger, så resultatet var stein og klink is. Nede i sadelen vurderte jeg klokka og innså at Blåfjellet måtte vente til en annen dag. Holdt høyden over hele østflanken til Blåfjellet, for å unngå det komplekse terrenget nede i dalen. På sørsiden var det derimot herlig telemarkkjøring i flott kveldslys. Sendte melding til de to andre om muligheter for å bli hentet i Myklebustdalen om ca en times tid, så jeg ikke måtte belage meg på å vandre dalen ut etter endt tur.
Flott kjøring forbi Nuken og videre mot Fossheimstøylen. At snømengden minket raskt var merkbart. Forsøkte å kjøre ned traktorveien, men hadde ikke sjans med fjellskiene. Satt derfor på skiene på sekken og trasket ned til Myklebustdalen. Slapp å stå lenge her før transporten ankom.
En kjempedag i fjellet var over for denne gang.
Noen bilder
User comments