Ceciliekruna via Myklebustbreen (16.04.2019)  

Påskedrøm til Ceciliekruna

Ceciliekruna hadde jeg sett på flere ganger som en flott dagstur på ski. Selveste dronninga i Olden, hvor hun står stolt og troner over det populære turiststedet. Fra bøker og annen litteratur og lokale som jeg snakket med, var den mest benyttede ruta fra Olden og opp Eidsbreen. Fremfor å ta med skiene opp krattskogen her, var jeg mernysgjerrig på å komme meg opp på Myklebustbreen fra Fossheim på vestsiden, og videre over denne til Ceciliekruna. Hadde håp om at utsikten hele veien ville gi belønning for strevet med å gå en såpass lang vei. Værmeldingene var meldt helt knall, med noe frisk vind fra nord. Skrudde klokka på alpin start og så frem til morgendagens eventyr.

© Henrik Foss

Morgenstund har gull i munn
Klokka hadde akkurat slått 06.00 da sekken ble lagt på ryggen og bena satt i gang opp bakkene fra Myklebustdalen med skia på ryggen og stavene i hendene. Lufta var morgenkald og det lå is isflak på Myklebustvannet. Utenom fuglekvitring var det helt stille nede i dalen, mens Ryssdalshornet viste seg stolt i vest i en fantastisk rosa morgenglød. Beina føltes gode og tempoet var høyt opp den noe svingte kjerreveien som buktet seg oppover fjellsiden mot Fossheimstøylen. Målet var å komme seg opp hit og heretter ta på ski og randoneeutstyr så tidlig som mulig. Det var noe snø relativt langt nede på kjerreveien, mens føret var hardt og gjorde det derfor mer effektivt å bare fortsette å tusle oppover lia med skiene på ryggen.

© Henrik Foss

© Henrik Foss

Opp til Myklebustbreen
Oppe ved Støylen var det på med ski, noe vindtett og en lynrask bixitpause. Sola var enda ikke oppe, men Myklebustbreen som lå nærmere 950 høydemeter lengre opp begynte å få en sterk glød over seg. Den mektige hornet på Voras nordside og resten av fjellene innover Myklebustdalen badet allerede i sol. Klokka var blitt 07.10 da snøfeltene ble fulgt oppover lia. Det blåste en iskald trekk fra breen som fikk det til å gufse.

Valgte bevisst å holde kurset noe lengre mot Steinheia pga enkle veivalg opp mot breen. På det store slettepartiet vell midt oppe i bakkene på ca 1100 meter kunne man se en flokk med rein som beveget seg forsiktig i området rundt Nuken. Fantastisk opplevelse og følge med på deres veivalg, med lederen i front og resten av flokken etter. Kjente på følelsen av lykke, og takknemlighet for hele opplevelsen med dyrene, solas morgenfarger og følelsen av å være helt alene. Fortsatt var det mange høydemetre igjen. Så etter hvert at bollen mellom utsiktpunktet og Steinheia var et godt alternativ til å komme raskt og effektivt opp til breen, med muligheter for lange baut og fin helning. Fortsatte derimot over Steinheia og videre ut på breen.

© Henrik Foss

Oppe på breen
Sola traff ansiktet nå, og varmet noe bedre. Endelig oppe på breen da klokka hadde passert 08:30. Den iskalde vinden var fortsatt tilstede og enkelte pauser fra denne var til stor lettelse. Utsikten var allerede helt enestående og den sterke følelse av å være helt alene var stor.
Valgte å komme meg opp på denne ryggen som går ca midt på breen for å unngå for mye opp og ned, i tillegg til potensielle sprekkområder. Herfra var sikten god til 1739 nunataken og videre til Jostedalsbreen lengre bak. Også Sunnmørsalper i nord viste seg fra en flott side denne morgenen.

© Henrik Foss

Herfra gikk ferden oppe på høyden og videre ned mot Veslebotnfjellet og ned en utforkjøring perfekt for fjellski og telemarkkjøring! Valgte selv å derimot beholde fellene på randoskia, i og med at det gikk oppover på andre siden.
Gikk innom toppunktet før det bar ned i skaret mellom Veslebotnfjellet og veien videre. Her var snøen sterkt vindpåvirket og tydelige trakt-tendenser. Kom meg opp på andre siden og fortsatte over ryggen mot 1702. Ceciliekrunene kom til synet, noe som var et herlig syn. Spesielt sekundærtoppen lengre sør hadde en fantastisk profil. Ut mot stupet på høyre hånd hang det en gigantisk skavl, så la meg godt inn på trygt lende med god margin.

© Henrik Foss

© Henrik Foss

Ceciliekrunene
Ned mot sadelen mellom 1702 og Ceciliekrunene, var det samme trakttendensene, med sterkt vindpåvirket snø, og sola hadde ikke fått skikkelig tak enda. Kjørte ned her og tok på fellene på andre siden. Gikk mot Sørtoppen først, for så å spise lunsj på hovedtoppen. Tok av skiene halvveis opp mot toppen og trasket opp på et underlag blandet av is og snø. Utsikten fra toppen var fantastisk, men ble ikke lenge her. Løp ned igjen og kom meg opp på hovedtoppen. Begynte å spise lunsj bestående av brødskiver med gulost, og gårsdagens bakst fra Bakar Jon, men en iskald trekk gjorde at dette ikke ble en av de lengre lunsjene.
Samme vei tilbake, og stakk innom Geitenyken på vei hjem som befinner seg helt på vestkanten av Myklebustbreen, en virkelig god utsiktstopp.

© Henrik Foss

Nå var det også folksomt på Myklebustbreen med mange som ønsket en flott påsketur til Snønipa lengre Sør på breen.
Lot sola få jobbe litt til før jeg tok av fellene og kjørte ned mot Fossheimstøylen. Så herlig og deilig nedkjøring, og ikke minst litt ondskapsfull glede av å se på folkene som slet med fjellskiene ned. 4 mil på randonee føltes plutselig verdt bryet...
Kjørte ned til Fossheimstøylen og videre ned skiløypa ned mot Myklebustdalen. Satt skiene på sekken og trasket de siste 6 km ut og hjem til Byrkjelo.

© Henrik Foss

Tips og etterpåklokskap
I ettertid har jeg innsett at et morsomt alternativ for å slippe å gå tur/retur samme vei, kan være å følge breen fra Ceciliekruna, og videre mot vest. Her vil man da treffe på Storlogpiken og til sist Blåfjellet, som har en utrolig flott beliggenhet til utsikt over Nordfjorden. Herfra er det sørvendt nedkjøring ned mot Nuken, før det til sist vil være noe oppover før man kjører ned mot Myklebustdalen.

© Henrik Foss