Skeie - en innertier (05.07.2018)

En innertier på Skeies Sørvegg

Skeia har lenge stått som den ubestigede toppen i Smørstabbmassivet for meg. Det er noe med profilen på dette fjellet som jeg syns er helt fantastisk. Spiss rett til værs sett fra vest, flat og boligkompleks-formet fra sør, og taggete og ikke minst fascinerende fra øst. Sent på høsten tikka det inn en melding fra Rune, om at Skeia, må du forberede seg på å lede sommeren 2018. Det hadde nemlig kommet inn en forespørsel om føring på denne, selvfølgelig via den mektige sør-veggen. Å få denne beskjeden på høsten var ulidelig, i og med at det var så lenge til sommeren. Samtidig ga dette en sterk motivasjon til å trene, og forberede seg godt. Nå snakker vi sør-veggen på Skeie, som ikke gir mer utfordring enn grad 3/4-, men for meg var dette blitt en Everest. Sommeren måtte bare komme, jeg gleda meg!

Seig innmarsj
Rune og jeg kjørte til Krossbu og begynte å gå i 8-draget, klar for recontur for Jotunheimen Arrangement. Deilig temperatur allerede her, og sola var godt oppe på himmelen. Inn til breen gikk det raskt og greit, og videre opp Bøverbreen. Snøbroene var solide så her sparte vi mye tid og traversering mellom sprekkene. Fra Bøverbreen valgte vi å ta rutevalget via sørsiden på Kalven, og videre opp mot Skeie herfra. Denne dagen var Smørstabbreen så seig og langdryg, at dette her var kanskje et av de mindre gjennomtenkte forslagene. Det var sørpe over skohøyde og blodseigt. Det gikk sakte, men sikkert oppover breen, og det eneste som betydde noe var å holde det så jevnt og rolig som mulig. Tok oss en god pause under skaret her. Tilstedeværelsen var bare helt herlig, for sola varma så godt, og det var god stemning!

Opp mot selve sørveggen var det løst og noe småfuktig. Mange blokker som ligger og balanserer på svaberget her hele veien oppover. Oppe ved innsteget la vi fra oss breutstyr og fant frem fjellsikringsutstyret. Det ble raskt bestemt at jeg skulle ta av meg ledingen oppover, noe som jeg var så sinnsykt klar for! Noe annet hadde jeg ei godtatt. Vi så oss ut et rutevalg direkte opp eggen, men også muligheten via et galleri litt mer på sør-østsiden.

Bestigning av Skeia
Så var klatringa i gang. Jeg så meg først ut en rute ut mot Sør-østsiden, som jeg etter vært innså ikke var enkleste rute opp denne veggen. Her lå nok klatringen på rundt grad 5, med gjengrodd mose over det hele, ergo antageligvis lite brukt altså. Morro uansett! Fikk klatret meg tilbake og begynte heller å gyve løs mer direkte på ryggen. Bortsett fra et opptak på 4- minus her, så er denne ruten lettsikret og består av flott klatrefjell. Kom meg opp på ei stor hylle ca midt oppe i veggen og rigget standplass for å sikre Rune opp her. Tok oss en lunsj i veggen her, for utsikten var herlig, og sola stekte. Spesielt Storebjørn, Hurrungane og Fanaråken var spesielt på godsiden!

Videre tok jeg turen over hyllegalleriene og vurderte to renner som begge var aktuelle muligheter opp til selve toppen. Jeg valgte renna som befinner seg lengst mot vest. Jeg fant derimot raskt ut at dette var rappellrenna og ikke her man klatret opp. En absolutt flott lengde, vanskelighetsgrad, jevn 4+/5-. Mange små tak og lite solide beintak.

Kom meg til sist opp og fikk rigget en standplass for Rune. Reaksjonen til Rune om at jeg hadde valgt denne ruta var av litt blandede følelser. Det skal og nevnes at etter gjentatte skulder-ut-av-ledd-episoder så var den ene armen ubrukelig til klatring. Så det endte med at Rune dro seg opp, mens jeg stramma opp tauet Max for hver gang. Dette utspilte seg videre til et scenario hvor Rune brølte noe verre for hvert flytt, så andre turmennesker blant de andre Smørstabbtindene begynte nok å lure på hva slags drama som utspilte seg oppi Skeies Sørvegg. På toppen nøt vi utsikten og litt påfyll av næring før vi begynte å tenke på veien hjemover.

Veien hjem
Vi valgte å rappellere ned samme vei som vi kom, fremfor å forsøke oss på nordsiden ned, eller via hammerne på østsiden. Rappellfeste på først rappell fra vesttoppen er ikke av de beste festene vi har sett, ei blokk i klem, så denne rappellen ble tatt med uhyre forsiktighet. Skjøtet også tauet her, i og med at vi var usikre på om det holdt med 30m for å komme oss helt ned, og videre over galleriene og bort til neste rappellfeste.

Neste rappell gikk veldig bra, og en virkelig morsom en!
Vi vurderte å gå ned via Kalven, men fant ut at vi skulle ta samme vei tilbake. Lyset og stemninga var magisk over Smørstabbreen, til tross for mye våt tung snø. Hurrungane og Fanaråken holdt oss med majestetisk selskap hele veien ned. Rune falt ned til livet en gang, men stramt tau og litt flaks gjorde at dette gikk helt fint.
På siste etappen av breen vasset vi i vann opp til livet, mye smelting denne dagen, og ikke minst mye vann som hadde samlet seg opp i store bassenger. Vi benyttet snøfelter og heretter stien tilbake til Krossbu. En fantastisk dag i fjellet, og mange gode opplevelser å ta med seg videre. Skeie hadde levd opp til forventingene og har dermed blitt en av favorittene til undertegnede. Takk for turen Rune!

Flere bilder