Sassolungo, det lange fjellet. (26.06.2017)  

- Stortur i eventyrterreng.

---

- Som bestilt.

Som bestilt dukka det opp en skikkelig finværsdag på den siste dagen av sommerens kortvarige Val Gardena-opphold. Den blei fort øremerket en tur til topps på kjempen Sassolungo, som vakte vår oppmerksomhet allerede under vårt forrige (og første) Val Gardena - opphold i 2013.
Vi kjørte derfor opp til Passo di Sella i god tid før heisen åpna klokka 08:15. En håndfull andre venta sammen med oss i morgensola. Optimistiske som vi var kjøpte vi likegodt tur/retur-billett, heisen gikk da helt til klokka 17....

- Sassolungo, her kommer vi.

En kald vind møtte oss i skyggen oppe i Forcella del Sassolungo, så her var det bare å komme i gang. Det bar noen minutter nedover før vi tok sikte på Fassanerbandet, et tydelig hyllesystem som utgjør første delen av normalruta. Vi tok farvel og ønskte gjensidig god tur med et tysk par som var på vei til Oscar Schuster Klettersteig på Sasso Piatto/Plattkofel.
En bratt egg og ei kløft måtte passeres før vi var skikkelig inne på hyllesystemet, hvor det i starten var tydelig og god sti. Selv om det fortsatt var skygge, var vinden fra skaret borte, og lettelser i antrekket måtte til. Hylle med sti blei avbrutt av korte renner og passasjer med litt klyving, før vi kom til den første nøkkelpassasjen, en 20 meter høy hammer (III).
Vi traff godt, og var raskt oppe på hyllene over, hvor vi merka oss rapellfester for returen. Hyllesystemet fortsatte og stige. Grus og fjell gjorde stien mindre synlig, men enkelte varder indikerte veien. Vi nådde skaret der ruta går over i vestsida og en strekning med fast wire starter. Taulaget bak var nå hakk i hel på oss, en fjellfører med to unge damer som turfølge. Et par III-opptak fulgte på veg mot neste skar, der ruta dreier inn i nordsida på veg mot ghiacciaio del Sassolungo/Langkofelgletscher. Her nølte vi et øyeblikk på veivalget, og de andre smatt dermed forbi. Foruten et opptak var det nå en enkel travers inn til breen, eller restene av den, som vi passerte på grus/morene. Godt med ei lita pause fra eksponert terreng.

- Die Eisrinne

Nå fulgte en av rutas nøkkelpassasjer, hvor det er to varianter, ei snørenne eller eggen t.v. for denne. De andre så ut til å følge eggen, som bl.a. består av noe III-klatring, en bratt kamin med jerntrinn og en wiretravers. Vi hadde med stegjern og isøks og valgte derfor renna, siden den med unntak av i starten så ut til å være fylt med snø. Et par opptak fulgte før vi var oppe ved snøen. I og med at vi brukte "anmarsjsko" på turen hadde vi med stegjern med gummifeste (egner seg godt på fottøy uten sålerand). Disse mangler fronttagger, og fungerer derfor ikke optimalt i bratt terreng slik som her. Med støtte i isøksa gikk det likevel greit oppover på natteskaren. (Øverst i renna, der sola hadde fått tak, var det særdeles dårlig hold i snøen, noe som var medvirkende til at vi på returen valgte eggen. Øverst i renna møttes rutene, og vi traff på det andre taulaget igjen. Stegjern og isøks deponerte vi forøvrig i skaret på toppen av renna, for så å kunne plukke det opp igjen på nedtur.

---

Noen meter ned, og vi var kommet til det såkalte "amfiteateret", hvorfra ei 200 høydemeter lange renne, Führerrinne, når eggen. Opp renna var det vekselvis klatring og klyving opp bratte hammere og slakere grusterreng. Etter å ha passert en pinakkel og ei stor blokk åpna terrenget seg oppover mot Bivuakken, som ligger i et skar oppe på eggen (3100 m).

---

- "Sjarmøretappen" til topps.

Nå kom rutas crux, taulengda opp "Det gule tårnet". Sikra av to fjellbolter sneik vi oss rundt et luftig hjørne (III+) med dalbunnen halvannen kilometer rett under oss. Deretter fulgte ei bratt renne opp til standplass. Vi var nå straks oppe på selve toppeggen, hvor vi møtte et taulag på retur. Dette var det første av i alt tre taulag på toppen den dagen. Det var fortsatt et stykke bort til toppen, men terrenget var her forholdsvis enkelt om en holdt seg til spredt varding og beskrivelse. Først passerte vi "kors"-toppen. Ved enden av eggen dreide vi så ned i et skar, runda en fortopp og fullførte de siste metrene til topps, drøye fire timer etter at vi forlot Demetz-hytta. Utsikten var storveis i alle retninger, og vi dro også kjensel på flere turmål fra forrige Dolomiten-opphold. Lite vind var det, så det innbød til ei lita toppause.

---

- Til topps er bare halvveis...

Mat og fotografering måtte til, men det lurte i bakhodet at vi fortsatt bare hadde unnagjort halve turen. Etter en halvtimes tid brøyt vi derfor opp og starta på returen.
Det gikk kjapt tilbake til toppen av "Det gule tårnet" hvor det var et fast rappellfeste. Denne rakk ned til bivuakken. Ytterligere to rappeller ned Führerinne, avbrutt av klyving og grusgåing. Vi hadde det andre taulaget, som vi hadde hatt kontakt med store deler av turen like bak oss nedover. I skaret over snørenna måtte vi plukke opp isøks og stegjern igjen, og de andre passerte oss. Kanskje like greit, da vi også tenkte å følge eggen ned igjen, nytt terreng for oss.

- Lang dags ferd...

Framdrifta hadde vært bra så langt. Men mye ferdsel i utsatt terreng over tid tar på. En blir like mentalt sliten som fysisk. For å holde sikkerheten oppe tar ting da litt lengre tid, tempoet gikk ned og det andre laget seig i fra. Det blei noe sikring og et par rappeller i ukjent terreng før vi var nede ved "breen". En flott ettermiddag gjorde at vi allikvel fortsatt nøyt returen tilbake langs Fassanerbandet i kjent terreng. Noe sikring måtte til på et par opptak som nå blei nedtak.
Vi nærma oss 20-metershammeren og siste rappell da skyer begynte å drive innover nabofjella.
Framme med en gammel bolt og slynge hørte vi også torden i det fjerne. Vi viste at vi ikke kom til å rekke heisen ned igjen, og kvelden nærma seg også. Mørkret kommer fortere her enn hjemme midtsommers... Vi forsterka rappellfeste før vi firte oss ned hammeren. I det tauet blei kveila kjente vi de første regndråpene. Det gjaldt og komme lengst mulig før det blei for vått. I regn, men også dagens siste solstråler, fullførte vi etappen bort til Forcella del Sassolungo, den var seig den siste kneika opp til hytta. Som bonus fikk vi ytterligere 500 nedoverhøydemeter før vi nådde bilen i Passo di Sella. Det hadde slutta å regne, og det var fortsatt dagslys. For en fantastisk tur!

---

- Neste dag:

Restitusjons- og flyttedag. Vi dro videre til Rifugio Auronzo ved Tre Cime di Lavaredo / Drei Zinnen, og fikk en fin Rifugio Auronzo - Le Ciampedele der.

---