Brynhild - til minne

Januar 2024

Mitt første leveår tilbrakte jeg på «Den Norske Fjellskolen» på Høvringen, hvor mine foreldre var lærere på leirskolen der. Siden de begge kom fra Telemark, søkte vi tilbake til hjemfylket, og oppveksten hadde jeg i Vest-Telemarksbygdene Hauggrend, Treungen og Vrådal.

Jeg blei tidlig tatt med på aktivitet i skog og mark, ikke minst på ski. Hver påske blei tilbrakt på ei familiehytte på fjellet sammen med bestefar, foreldre, søsken, tante, onkel og søskenbarn. I tenåra vokste det seg fram en nysgjerrighet på de mer «perifere» og alpine fjellområder, og jeg fikk med pappa på teltturer, først til Hallingskarvet, seinere til alpine topper i Jotunheimen. Jeg fant samtidig inspirasjon i fjellsportlitteraturen.

Etter gjennomført førstegangstjeneste, og studier ved Landbrukshøgskolen på Ås, førte jobb meg til Molde, etter en kort gjestevisitt på Helgelandskysten høsten 1992. Gjennom disse åra fikk jeg økt smak på det utforskende og alpine friluftsliv, både på egen hånd, og sammen med studiekamerater. I Nordvestlandets fjellverden fant jeg mi leikegrind.

I Molde møtte jeg etter hvert også mitt livs store kjærlighet, Brynhild fra Sola. Siden 1995 har vi fulgt hverandre gjennom livet, og ikke minst på utallige fjellturer i inn- og utland. Våre to sønner var også mye med på turer i aktive oppvekstår, før de valgte å rette fokuset mest på fotballen og egentrening etterhvert.

En vakker høstdag i november 2023, i vindstille og klarvær, tok livet i løpet av få sekunder en dramatisk vending, og det for all framtid. Min høyt elskede og avholdte kone, min beste venn, min beste turkompis og våre barns mor, omkom i ei fallulykke på tur ned fra toppen av Svinetinden i Ørsta kommune, 55 år ung. Åra vi fikk sammen blei så alt for få, og det vil ta tid og fordøye og akseptere det, på en slik måte at det er til å leve med.

Etter det har det naturligvis vært ei tøff og krevende tid. Nå, et par måneder etter ulykka, føles livet til tider tungt, et harmonisk liv er brutalt endra til noe nytt og ukjent. Jeg har allikevel ikke noe valg, livet må gå videre, og det gjør godt å komme seg ut i naturen, og bruke kroppen i fysisk aktivitet. Det er også det beste stedet å «lufte» tankene på, og la de vandre. De blander seg på en måte dynamisk med naturens elementer, noe som bidrar til å bruke dem positivt.

Gnisten for å komme seg på tur er ikke borte, heller ikke til nye og ukjente turmål og ruter. Så får vi se hva resten av livet vil by på etterhvert…

Brynhild, jeg savner deg så inderlig, men du vil alltid være med meg.