Innerdalstårnet vinterbestigning (11.03.2017)

Hadde lenge tenkt på denne turen etter at jeg i 2011 på tur inn til Innerdalshytta underveis på en skitur fra Sunndalsøra til hovin, møtte to karer som hadde gjort denne turen den dagen. De ble automatisk stjerner i øynene mine. En vinterbestigning av Innerdalstårnet har siden vært i bakhodet. Har to ganger tidligere vært på toppen på sommeren. Det er jo ingen tvil om at dette er et fantastisk fjellområde som er godt innenfor rekkevidde for folk som meg som bor sør i Trøndelagen.

Kjørte fra Hovin ca kl 06:30. Parkerte ved Dalen og trasket i vei fra bilen noe over kl 09. Det ble tidlig klart at dette kom til å bli en kjempefin dag i fjellet værmessig. Skyfri himmel, noen minusgrader og høvelig vindstille. Kan aldri be om noe mer. Med meg på turen hadde jeg Sindre Kolbjørnsgård, en god venn jeg ble kjent med på Øytun folkehøgskole i Alta.

Vi hadde med alskens med utstyr, nok til å overvinne de fleste hindringer som skulle by seg underveis. Den største usikkerhetsfaktoren som jeg ser det med denne turen, er snømengden og påfølgende skredfaren. Jeg innehar ingen kjentmannskunnskaper innenfor hvor mye snø det pleier å være eller hvordan den ligger.

Vi fulgte skispor fra innerdalshytta opp gjennom den tette lauskogen opp til det begynner å flate ut mot Storvatnet i Giklingdalen. Der var sporene visket ut av kraftig vind fra forrige helg og tidlig denne uka. Siste delen av uka før hadde det vært gode forhold for at snødekket skulle stabilisere seg etter vinden som hadde vært. Bra for oss! Det ble en liten lunch ved Storvatnet hvor vi også for første gang på turen fikk innsyn i forholdene opp hovedrenna mot skaret. Som forventet lå det en del snø i renna vi ikke kunne unngå å ferdes på. Skal innrømme at jeg trives best på fast fjell når det er store snøflanker i bratt terreng.

Vi tok valget med å legge igjen skiene nede da det var såpass hardt at det verken hadde vært trivelig å gå opp eller å kjøre ned igjen. Stegjern og staver/isøkser tok oss fint opp til skaret.
Fra skaret og opp var det mindre snø, med unntak av ei fonn i det siste bratthenget før toppen. Normalruta ble fulgt sånn høvelig. Med stegjern på føttene og ei klatreøks i den ene hånda, med den andre fri blir man uovervinnelig i fjellet. Vi sto på toppen ca kl 15. 6 timer etter at vi gikk fra parkeringsplassen. Vi ble umiddelbart enige om at dette kommer til å bli en av årets beste turer.

På turen ned ble vi overasket at to personer som ikke hadde med seg verken stegjern, sekk, staver eller noe. De kunne fortelle at de satt fast, og turde hverken gå opp eller ned. De hadde seakingen klar for å lette på telefonen rett før de så oss på tur ned. Vi fant ut at ved å låne ut isøksene vår og trå trinn til de i snøen skulle vi få de ned på en fornuftig måte. Og slik ble det. Vi hadde jo i utgangspunktet god margin på kveldsmørket. Med etter å brukt bortimot to timer ekstra på en mini-redningsaksjon tok mørket oss igjen i lia ned mot Innerdalshytta. Jaja. Man tåler da alltids litt mørke.

Vell nede var vi selvfølgelig fornøyde etter en fantastisk tur i ville omgivelser.

Det ble overnatting ved Gjøra på tur hjem med litt rekognisering etter noen islinjer.